Egentlig er overskriften litt misvisende. Nettet, altså internett, er mye eldre enn det mange til daglig forstår med begrepet, nemlig World Wide Web. Den spede begynnelse til internett startet i 1969. Selv om World Wide Web nå er 20 år tok det lang tid før folk flest fikk tilgang til internett og World Wide Web, og det var ikke en gang åpenlyst at dette ville bli den revolusjon det ble.
Strengt tatt var World Wide Web navnet på den første nettleseren som ble lansert, men navnet er for alltid forbundet til måten vi surfer nettet på.
Egne nett
Før www tok av var det nok av konkurrenter som ikke baserte seg på å bruke Internett som kommunikasjonskanal.
Det hadde dukket opp mange private konkurrenter slik som Compuserve, AOL, MSN og Apples eWorld. De var noe liknende, men helt proprietære tjenester som man kunne ringe inn til via modem.
De hadde begynt å utvikle grafiske grensesnitt og de var svært populære til begynnelsen av 90-tallet.
To år tidligere
Historien til www begynte egentlig i 1989 da Tim Berners-Lee med assistanse fra Robert Cailliau og andre fysikere ved Cern begynte å tenke på et datamaskinbasert system hvor forskere kunne utveksle informasjon på nettet.
Han ville ha Cerns ledelse til å støtte et system basert på hypertext, som gjorde det mye enklere å hoppe mellom dokumenter. Litt av motivasjonen var å kunne håndtere de enorme mengdene med informasjon som forskere genererte i de store kjernefysikkprosjektene.
På slutten av 1990 begynte utviklingen av den første nettleseren og året etter var det hele klart i sin veldig spede form. Ikke mange skjønte at dette ville blir en revolusjon.
Viktige innovasjoner
World Wide Web bygde på to viktige innovasjoner. Den første var ideen om hypertext som skriver seg tilbake til 1945, da Vannevar Bush publiserte en beskrivelse av et elektromekanisk system han kalte Memex, Det ble videreutviklet for datamaskiner på 60-tallet av Ted Nelson. Hypertext er måten du klikker på en merket tekst, – en lenke, og som bringer deg videre til et annet sted i teksten, til en ny side i en database eller til en ny nettside.
HTTP – Hypertext Transfer Protocol er mekanismen som gjør at man kan klikke på en tekst og bli brakt videre.
Plutselig hadde man et verktøy som gjorde det mulig å hoppe rundt i verden med et enkelt museklikk. Det var en revolusjon.
.png){kind=logo}
Men det ville ikke være noen hjelp i den fantastiske transportmekanismen om man ikke kunne lese den siden man kom til. Det ville være som å finne opp flyet og glemme at det trengs flyplasser. Den andre innovasjonen var derfor måten man formaterte en nettside på slik at den kunne leses av en nettleser.
Denne formateringen var det vi kjenner som HyperText Markup Language, altså HTML. Det et viktig fundament for www.
HTML forteller nettleseren hvordan nettsiden skal overføres fra serveren og hvordan hypertext og annen informasjon skal presenteres for brukeren i nettleseren. Med andre ord sørget man for at klienten, det vil si nettleseren og serveren som leverte innholdet snakket det samme språket. I begynnelsen var HTML ganske enkle saker, men over årene er språket utviklet voldsomt.
// kunne vi vært uten
En annen veldig viktig innovasjon som Berners-Lee selv sto bak i 1994 var oppfinnelsen av URL – Uniform Resource Locator.
Den første delen, http (ev. https hvis det er en kryptert forbindelse), identifiserer hvilken protokoll som skal brukes. Den er skilt fra ressursnavnet, som kan være en IP-adresse eller et domenenavn. De to skilles med ://. Berners-Lee har uttalt at han godt hadde kunnet droppe //, men det så ut som en god idé den gangen.
Deretter følger domenenavnet slik som tu.no. tu er nettadressen til Teknisk Ukeblad og .no identifiserer Norge som land. .no er et såkalt toppdomene. De fleste land har et toppdomene. Det mest utbredte er .com som var ment å identifisere nettstedet som en kommersiell virksomhet, men som i praksis blir brukt av svært mange.
Navnetjenere
Den egentlige adressen til et nettsted er en IP-adresse. Men slike er ikke lett å huske, derfor brukte man de allerede eksisterende domenenavnene som adresser. Det betyr at det må finnes et system i nettet som kan oversette navnebaserte adresser til tallbaserte IP-adresser og tilbake igjen.
Det tok ikke mange år før Berners-Lee skjønte at det var nødvendig å etablere en standardiseringsorganisasjon for å sørge for at weben ikke utviklet seg i mange ikke-kompatible retninger.
Han to selv initiativet til W3 Consortium i 1994 som har denne rollen og har hatt lederansvaret hele tiden siden den gangen.
Fritt frem for terrorister og overgripere
Første nettleser
World Wide Web var verdens første nettleser. Den ble utgitt 26. februar 1991 av ingen ringere enn Tim Berners-Lee.
Den ble aldri noen suksess. Det ble derimot Mosaic, som ble utviklet av Marc Andreessen og som ble lansert i 1993. Mosaic ble raskt populært, men virkelig fart i sakene ble det ikke før Netscape kom året etter.
Andreessen var fremdeles i førersetet og den nye nettleseren inkluderte også e-post og nyhetsgrupper i samme program. Netscape så ut til å bli et stort gjennombrudd samtidig som antallet nettbrukere vokste i rekordfart. Da våknet også Microsoft, som lenge hadde trodd av proprietære MSN var fremtiden. Raskt kjøpte de teknologi og lanserte Explorer gratis og som en del av Windows.
Dagens Mozilla Firefox, som er blitt svært populær, er en fjern slektning av Netscape. Norske Opera var også tidlig ute og den første versjonen ble lansert i 1997.
2009: Firefox lastet ned en milliard ganger
Mer enn www
World Wide Web er blitt en så viktig del av Internett at mange knapt ser forskjell. Men selv om www utgjør mye av trafikken er det fildeling som er den langt største. Strømming av video vokser også kraftig.
Likevel er weben blitt en uunnværlig del av folks hverdag. Den bringer nyheter, vi handler over nettet og vi utveksler dokumenter. Det er nesten utenkelig å klare seg uten i et moderne samfunn.
Briten Tim Berners-Lee er blitt adlet av dronning Elisabeth for sin innsats med World Wide Web.
Wikipedia: Den allvitende tiåringen
