Oppskytningen av Ferdinand 1, oppkalt etter den fredsommelige oksen, fra det nyanlagte rakettskytefeltet ved Oksebåsen på Andøya ble starten på en lang norsk romfartshistorie.
Selv om det har gått et halvt århundre er virksomheten på stedet mer vital enn noen gang.
Fra å ha vært et sted for rakettutskyting er det i dag et senter for vitenskap og kunnskapsformidling. Langt ute i havgapet på Andøya finner vi nå mellom 65 og 70 høyteknologiske arbeidsplasser tett koblet til forskningsmiljøer i Norge og rundt om i verden.
FFI fant stedet
Det var Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) som tok initiativ til den norske romvirksomheten.
De ville skyte opp instrumenter som kunne gjøre målinger i den øvre atmosfæren for å finne ut hvordan den påvirket radiokommunikasjon.
Det de visste var at de måtte opp i nordlyssonen, og et par grupper reiste rundt for å finne et egnet sted.
Andøya pekte seg ut som det ideelle stedet. Ikke bare var det en god plassering i forhold til den atmosfæren de ville måle i, det var flyplass og gode havneforhold også.
Dessuten kunne man skyte raketter ut over et enormt havområde uten å risikere at de falt ned i holdet på folk og fe.
I 1961 besluttet FFI å bygge ut rakettskytefeltet på Andøya med støtte fra Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF). Romvirksomheten ble organisert under NTNF som Avdeling for Romvirksomhet, og fikk en meget fri stilling i organisasjonen.
Da Norge ble medlem i den europeiske romorganisasjonen ESA i 1987 ble avdelingen skilt ut og ble til Norsk Romsenter.
Les også: Bli med inn i Kennedy Space Center
Grunnforskning
Målingene i atmosfæren var en del av grunnforskningen FFI jobbet med, og ganske raskt ble miljøer på universitetene i Oslo, Bergen og Tromsø med på arbeidet.
Den første oppskytningen var svært vellykket og ga forskerne et vell av data fra atmosfæren. Instrumentene målte partikkeltetthet og elektromagnetiske felt, noe man fortsatt driver med i dag.
70 til 100 km
Etableringen på Oksebåsen både var og er viktig.
Raketter kan bevege seg inn i det spesielt interessante området i den midlere atmosfæren fra 70 til 100 km. Det er for høyt til at ballonger kan brukes og for lavt til at det kan nås med satellitter.
Satellitter har dessuten et problem med farten. De som flyr lavest har en hastighet på 7 km/s, mens instrumentpakken i en rakett nærmest er stillestående når den når toppen av banen.
En annen fordel er presisjon. Man kan vente med å skyte opp raketten til betingelsene i atmosfæren er best mulig.
Les også: Dette skiller Curiosity fra forgjengerne
Ettertraktet
Selv om man har forsket og målt i 50 år, er ionosfæren over 100 til 120 km fremdeles svært interessant. Det er her partikkelstrålingen fra solen utfolder sin virksomhet og som vi kan se som nordlys. De energirike partiklene fra solen lager fysikk som vi ikke kan gjenta på jorden. Men med rakettene kommer vi til i et av de mest spektakulære fenomenene naturen kan by på.
Plasseringen av skytefeltet på Andøya er svært god.
I den nordlysaktive sonen har det vært tre andre konkurrerende skytefelt. I dag er det bare et lite benyttet felt i Alaska og et i Kiruna i Sverige som konkurrerer. Men det er bare Andøya som har et så enormt nedslagsfelt i havet. I Kiruna er det bare lov å sende raketter rett opp.
Resultatet er at feltet på Andøya er svært ettertraktet. Eksportandelen, om man kan kalle det noe slikt, ligger på rundt 85 prosent hvor amerikanere, japanere og tyskere dominerer.
Les også: Se astronautenes ti mest legendariske bilder
Gjenbruk
De vitenskapelige oppskytningene fra Andøya bruker raketter som veier fra ett til 15 tonn med instrumentering. De skytes opp til høyder fra 80 til 1500 km og kan nå forbi Svalbard før de faller ned i havet.
Skipstrafikken i nedslagsområdet blir varslet før en oppskyting.
I dag utstyrer man instrumentseksjonen i mange av rakettene som skytes inntil 130 km med fallskjerm, flyteelement og radiomarkører slik at de kan plukkes opp igjen og brukes på nytt. Én nyttelast er brukt hele fem ganger.
Det har blitt rutine å skyte opp raketter og få nyttelasten til å virke som den skal. Suksessfaktoren er svært høy med langt over 90 prosent.
Les også: Dette er Norges nye storselger
Rakettene
Raketter er kostbart, men slik forskning har stort sett vært drevet med militære raketter fra overskuddslager.
Dette er faststoffraketter hvor drivstoffet er støpt inn i raketten og det betyr at motoren ikke kan reguleres etter tenning. Den brenner til drivstoffet er tomt akkurat som en nyttårsrakett.
I de senere år har Nammo utviklet nye såkalte hybridraketter som kan reguleres under drift.
De har et fast drivstoff basert på en slags gummi som aktiveres ved å pumpe inn en oksygenholdig væske. Det gjør at raketten er mye enklere å transportere fordi den ikke er potensielt farlig før væsketanken fylles på utskytningsfeltet.
Dessuten er det en fordel å kunne regulere motoren under oppskytning. Etter hvert kan disse bli brukt bli brukt på Andøya til ny forskning.
Les også: F-35-sjefen roser norsk missil
Nyttelasten
Rakettene er bare middelet man bruker for å få nyttelasten dit man ønsker. Det er instrumentene i nyttelasten som er viktig. Det skytes opp fem til seks raketter hvert år, og av dem er en til tre store raketter med kostbare nyttelaster.
Det er universitetene i Oslo og Tromsø som driver den norske rakettbaserte romforskningen, og det er de som har ansvar for utvikling av nyttelasten.
Til sammen er forskningsmiljøet på mellom 30 og 35 personer med studenter og doktorgrader.
Prototech i Bergen har hatt en viktig rolle i konstruksjonen av nyttelast gjennom alle årene og har etablert en stor internasjonal ekspertise.
Les også:
Unike bilder av Norge fra verdensrommetDette skiller Curiosity fra forgjengerne
