Landets eldste og mest erfarne statssekretær sier følgende:
– Ja, å gå ut av arbeidslivet kan være farlig.
Mange ble varme om hjertene da Astrid Nøklebye Heiberg ble utnevnt til statssekretær for Høyres helse- og omsorgsminister Bent Høie høsten 2013. For den nye statssekretæren er ikke mindre enn 77 år gammel.
Les også: I disse selskapene gir dårlig karakter NULL i lønnstillegg
Symbolbærer
– Jeg visste ingenting på forhånd. Høie ringte meg for å snakke om noe annet. Før vi skulle legge på, sa han at det var noe annet han ville spørre meg om, nemlig om jeg ville bli en av hans statssekretærer, forteller hun.
– Hvordan reagerte du?
– Jeg måtte spørre om han visste hvor gammel jeg er. Det visste han, og alderen var ikke noe problem. Ansettelsen har vekket en enorm begeistring der ute. Det har vært veldig artig, altså. Jeg er blitt en slags symbolbærer for at de gamle også skal få lov til å være med og bruke sin kompetanse, sier hun.
Les også: Per (80) har jobbet som sivilingeniør i 56 år i samme firma
Opp i turtall
Hun kan fortelle at ministeren hadde en plan. Hun skulle være nettopp en fakkelbærer for et arbeidsliv som har plass til seniorene.
– Statsråden var opptatt av den positive signaleffekten av å ansette en 77-åring. Jeg skulle være et symbol, sier hun.
Hun er blitt et symbol for en sak hun brenner sterkt for. Sterkt engasjement gjør det enklere å håndtere en krevende jobb med lange arbeidsdager.
– Om jeg er her på full tid? Ja, det får’n si! Det er nok å gjøre. Det er mye å lese, mye å sette seg inn i og mange mennesker å møte, sier hun.
– Blir du sliten?
– Jeg er nøye med å få sovet nok. Med tilstrekkelig søvn går dette svært bra. Og jeg har det jo utrolig morsomt. Jeg har gått opp mye i turtall siden jeg begynte. Jeg husker bedre, jeg beveger meg raskere og jeg oppdaget forleden at jeg klarte å løpe til trikken – det har jeg ikke gjort på år og dag, forteller hun.
Les også: Dette er lunsjpausen som gir deg mest energi
Samme tempo
Folk som har levd en stund kjenner igjen navnet og ansiktet. For Astrid Nøklebye Heiberg var på 80-tallet både statssekretær i det daværende Sosialdepartementet og forbruker- og administrasjonsminister i Willoch-regjeringen (Willoch II).
Hun har vært i det politiske toppsjiktet tidligere. Hun har vært med i dansen før.
– Hva har endret seg?
– Jeg synes ikke tempoet er høyere i dag enn den gangen. Tida var helt fylt opp da som nå. Nå er det faktisk flere som deler på arbeidet. Da var jeg alene som statssekretær, mens det i dag er fire statssekretærer i departementet, sier hun.
Den departementale maskinparken er blitt betydelig større. Det utgjør en markant forskjell på 80-årenes og dagens departementsgjerning.
– Vi hadde ikke pc den gangen. Det var i grunnen vidunderlig. Jeg har det alvorlige handikappet at jeg hadde sekretær da pc-ene kom. Så jeg lærte det ikke fra bunnen av. Og hver gang jeg har begynt å lære det ordentlig, endrer det seg. Det kommer nye programmer og nye grensesnitt. Jeg synes det er nyttig å lære det, men staben her tar hensyn til at jeg av og til trenger litt ekstra hjelp, sier hun.
Les også: Fire grunner til at lederkurs er bortkastet tid
Smir tanker
Hun er noe så sjeldent som en levendegjøring av det saksområdet hun jobber med. Hun er sitt eget eksempel. For i tillegg til rollen som seniorsymbol, ble hun gitt i oppgave å jobbe med eldre i arbeidslivet.
Konkret er hovedoppgaven å ta hånd om Statens seniorråd, som nylig ble overført fra Arbeidsdepartementet til Helse- og omsorgsdepartementet.
Rådets rolle ligger i navnet – det har en rådgivende funksjon overfor myndighetene i saker som angår eldre.
Nå vil Nøklebye Heiberg endre seniorrådets rolle, slik at det får større tyngde og en tydeligere posisjon. Hun vil skape en tankesmie.
– Nå har vi akkurat fått på plass hvem som blir rådets medlemmer, og det var gledelig å oppleve at alle de spurte sa ja til å delta. Og ingen spurte om kompensasjon eller betaling. De skal selvsagt få det, men de var mer opptatt av saken enn pengene. Jeg vil at dette skal bli Norges tankesmie for eldre i arbeidslivet. Den skal jobbe med hvordan vi skal få til en holdningsendring til det at eldre kan være i arbeid. Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke har gjort noe slikt før – det burde ha vært gjort for lenge siden, sier hun.
Les også: I dette firmaet har alle ansatte aspergers
I begravelsene
Hun lar det ikke herske noen tvil om den konkrete målsettingen med tankesmia:
– I første omgang handler det om at de eldre skal kunne stå lengre i arbeid. Er man frisk, kan man ikke slutte å jobbe i en alder av 63–64 år, sier hun engasjert.
– Er det ikke godt å kunne nyte pensjonisttilværelsen?
– Mitt klare inntrykk er at mange ønsker å bli i arbeidslivet. Siden jeg ble statssekretær, har jeg fått utallige henvendelser fra folk som vil jobbe videre. Mange lurer på om de kan få til en avtale med arbeidsgiveren slik at de kan fortsette i jobben. Og det gjelder ikke bare akademikere, men også folk flest. Svært mange synes at jobben er ålreit å gå til, sier hun.
Stikkordene? De er tilhørighet og identitet.
– Mange savner det å ha en tilhørighet. Jobben har mye med tilhørighet å gjøre, og jobben er det stedet der man enklest får en allsidig tilhørighet. Der treffer man folk med ulike meninger, ulike verdier og ulik alder. En så blandet forsamling mennesker er det ellers vanskelig å finne, fordi vi har et så alderssegmentert samfunn der barna treffes på skolen og de gamle på seniorsentrene og i begravelsene. Det blir svært avkuttet.
Hun mener det ikke har tråd i virkeligheten at folk over 60 mer like hverandre.
– Man ser på gruppa mellom 60 og 90 år som «de gamle», og de ses på som nokså like. Gruppa mellom 30 og 60 år – de voksne, om du vil – ses ikke på som like. I praksis er forskjellene store og de er størst blant dem som er mellom 60 og 90 år, siden forskjellene mellom oss mennesker blir større jo lengre vi lever, sier hun, litt rødere i kinnene av engasjement.
Les også: Terje laget regne-app som ingen forstod
Foreldet regelverk
Arbeidsgiverne får ofte kjeft for å skyve de eldre ut av arbeidslivet ved hjelp av sluttpakker og gavepensjon. Den modne statssekretæren mener årsakene heller er å finne i det norske regelverket.
– Vi har et samfunn som ikke bruker mulighetene til allsidighet og mangfold, som det snakkes så fint om i festtalene. Det er forunderlig at vi har beholdt et system fra 50-årene uten å tilpasse det og endre det i tråd med at verden og samfunnet har endret seg. Vi lever for eksempel lengre enn før, og da får vi dette spranget mellom 60 og 90 år, der folk liksom ikke skal være i arbeid, sier statssekretæren.
Nøklebye Heibergs medisin er å endre regelverket slik at eldre i større grad kan jobbe etter at de har nådd pensjonsalderen.
Hun påpeker at arbeidsmarkedet mangler store grupper av arbeidstakere, for eksempel realister og ingeniører. Å beholde eldre med denne kompetansen vil redusere mangelen. En takknemlig bieffekt er lavere pensjons- og trygdeutbetalinger, noe som vil redusere effekten av eldrebølgen.
Les også: På hodejakt etter 60-åringer
Iboende kraft
– Samtidig viser tall fra OECD at sysselsettingsgraden blant eldre er høy i Norge sammenliknet med andre land?
– Ja, statistikkene viser det. Men det er ikke så interessant. Det interessante er hvordan vi legger forholdene til rette for vår egen befolkning, hvordan vi bruker egne ressurser. Det er arbeidsstokken, ikke bare oljen, som gir Norge ressurser. Det handler om arbeidets iboende kraft, sier hun.
Nå er det ikke bare fakkelbæreren og statssekretæren som snakker. Nå taler også psykiateren Astrid Nøklebye Heiberg, som blant annet har jobbet mye med psykosomatiske forhold.
– Arbeid er for mange identitet. Jeg vil fortelle om den mangeårige gartneren i Vinderens gamle barokkhage. Han gruet seg fælt til å slutte når han ble 67 år. Hans liv og hans identitet var den hagen, de buskene og de blomstene. For oss leger er det å være lege grunnlagsidentiteten vår. Vi mister både arbeid, tittel og deler av vår identitet. Men det er ikke bare legene dette gjelder. Det gjaldt også gartneren på Vinderen, og det gjelder mange andre, sier hun.
Hun mener altså konsekvensene kan bli svært alvorlige.
– Det har å gjøre med egen opplevelse av verdi, at man er verdt noe som menneske. Hvis man mister noe av denne verdiopplevelsen, er det et tap som kan gi depresjon. Man blir deprimert. Depresjon er ganske farlig, fordi det setter turtallet så mye ned som det gjør. Hvis man ikke tror at man kan få til en ting, tror man gjerne at man ikke behersker andre ting i livet. Det blir en ond sirkel. Det er ingen tvil om at det kan forkorte livet, sier Nøklebye Heiberg.
Les også: 40-åringer mest produktive
