Apenes angriper justisministeren

Georg Apenes er ikke en lydig pusekatt som ligger rolig uten å si et ord. Det kan bare se sånn ut.

Han er mer som en glefsende vaktbikkje.

• Refser justisministeren og hans lovavdeling
• Mener EUs lagringsdirektiv kaster mistanke på en hel generasjon av telebrukere

Datatilsynet er ikke som andre tilsyn.

Ordets makt

Mens Kredittilsynet kan raide kontorer og gjøre beslag, må tilsynet nøye seg med å komme med skarp kritikk når man inspiserer og finner brudd på bestemmelsene i Personopplysningsloven.

Til gjengjeld er direktør Georg Apenes flink til å gi lyd fra seg, gjerne preget av skarpe formuleringer.

Og det hjemmekoselige miljøet på kontoret i Tollbugaten er muligens også et substitutt for mangel på skarpladde lovhjemler. Han tar i mot journalisten slik han ofte behandler sine gjester på kontoret: Nytrukket automatkaffe og levende lys på salongbordet. God plass i hver vår toseters sofa. Røslig kar fortjener romslig sitteplass.

Utgått på dato

– Hvordan vil du beskrive gapet mellom Datatilsynets faktiske rolle og den kraft du mener tilsynet burde ha?

Artikkelen fortsetter etter annonsen

annonsørinnhold

Eva koder Norge tryggere: – Jeg var usikker på om jeg hadde ferdighetene som trengtes

– Sammenlignet med de 39 andre tilsynsorganene her i landet, er vi veldig påvirket av en fremadstormende teknologi, som tilbyr næringslivet, forvaltningen og politikerne mange spennende, men tvetydige løsninger. Det fører til at de virkemidlene vi har til rådighet, fort går ut på dato, sier Apenes.

Den nye Personopplysningsloven er ikke lenger så ny. Forgjengeren fra 1978 fikk avløsning på nyåret 2001.

– Regelverket er ikke mer enn syv år gammelt, og var bra da vi fikk det. Men meget fort blir det ikke det presisjonsverktøyet vi skulle ønske vi hadde til rådighet, legger han til. Forklaringen er at tidene forandrer seg. Da loven kom, var man mest opptatt av at tilsynet skulle være en opplysningsinstitusjon.

– Vi var ikke så opptatt av å legge føringer på folk ved hjelp av såkalt negative sanksjonsmidler. Nå har vi kommet til at det er noe vi burde ha – altså myndighet til å ilegge gebyrer. Jeg har bedt om en gebyrordning som vi kan smekke virksomheter over fingrene med inntil de får ordnet ting i takt med loven, påpeker han. Daglig kommer det henvendelser om brudd på personvernbestemmelsene. Og Apenes’ jobb er å påpeke slike farer, som det står i mandatet fra Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD). Men han mangler verktøy til å presse stat og privat til å følge loven.

På etterskudd

Et utålmodig drag tegner seg over ansiktet til den tidligere journalisten og stortingspolitikeren.

– Loven fungerer ikke optimalt lenger, og vi har bedt om en gjennomgang. Stortinget har jo også sagt at den skal ha en sjekk etter tre-fire år. Nå er det gått syv år, men jeg har ikke sett noe særlig til en gjennomgang. Jeg vet at lovavdelingen i Justisdepartementet har mye å gjøre, så jeg sendte et brev til min statsråd Heidi Grande Røys i FAD med forslag om å overføre arbeidet med Personopplysningsloven til hennes departement.

– Men det ville ikke justisminister Knut Storberget ha noe av. Jeg sendte brev til Røys og fikk svar fra Storberget. Pussig. Og han vil heller ha forsinkelser i arbeidet med en bedre lovgivning for å beskytte folks private sfære enn å la fagdepartementet avlaste ham, sier Apenes.

Artikkelen fortsetter etter annonsen

annonse

– Høyere lønn? Ikke vis alle kortene med en gang

– Ingen planer

Teknisk Ukeblad har fått tilgang til brevet. Her skriver Storberget: ”Det foreligger ikke planer om å endre ansvarsfordelingen mellom Fornyings- og administrasjonsdepartementet og Justisdepartementet når det gjelder personopplysningsloven og den pågående etterkontrollen...”.

Formelt er arbeidet med å oppdatere loven i takt med den teknologiske utviklingen i gang, og endringsforslag skulle vært sendt ut på høring i fjor høst. Men arbeidet er nedprioritert hos Storberget.

”På grunn av departementets arbeid med andre viktige saker er det ikke realistisk at høringsnotatet blir ferdigstilt høsten 2007, men jeg vil fremme et høringsnotat så snart det lar seg gjøre”, skriver Storberget til Datatilsynet.

Tøyer loven

– Hva gjør dine folk ute i felt når tilsynets viktigste juridiske verktøy begynner å dra på årene?

– Vi må jo tøye lovens bokstav for at den skal fungere i virkeligheten, men det byr på problemer. Et eksempel er knyttet til forholdet mellom opplysninger og det mediet som opplysningen er lagret i. Hva du kan lese ut av en blodprøve er informasjon som kommer inn under loven. Lagres denne informasjonen på en diskett, er informasjonen omfattet av loven. Derimot er det et åpent spørsmål hvordan man skal håndtere selve disketten.

– Poenget er at stadig fler sensitive personopplysinger ønskes lagret, blant annet av hensyn til bedre forskingsresultater. Samtidig blir mine muligheter mindre til å styre eller hemmeligholde informasjon om meg selv, som medisinsk informasjon, sier Apenes for å illustrere behovet for et regelverk som utvikler seg i takt med utviklingen.

Uten bakkekontakt

– Jeg har ikke noe å utsette på justisminister Storberget personlig. Han har mye annet å gjøre, og jeg kan jo ikke gå til krig mot den politiske ledelsen. Men en del av årsaken ligger i viljen. Her har arbeidet trukket ut flere år over tiden, mens han klarte å foreslå lovregler i forhold til horekunder på et par måneder. Selve årsaken til den manglende prioriteringen av arbeidet med Personopplysningsloven finnes først og fremst i organisasjonen. Her opplever jeg Lovavdelingen i Justisdepartementet som den mest arrogante i forvaltningen. Medarbeiderne der er høyt utdannede mennesker med masse antenner, men ingen jordledning. Det rokker likevel ikke ved justisministerens formelle ansvar, fastslår direktøren for Datatilsynet.

Mens en modernisering av personvernlovgivningen trekker ut i tid, nærmer tiden seg da Stortinget skal ta stilling til den største utfordringen så langt innenfor personvern: EUs datalagringsdirektiv gir Apenes trang til å filleriste halve Stortinget for at de folkevalgte skal våkne opp.

Essensen her er at data om all teletrafikk skal lagres i mellom 6 måneder og ett år. Hensikten er at politiet skal kunne hente ut digitale spor for å avdekke eller avverge alvorlig kriminalitet og terrorisme.

Les også: Datalogger: En honningkrukke for kriminelle

Store bror er lettlurt

Nettkamp mot EUs lagringsdirektiv

Uthengt

– Jeg må få si én ting om det europeiske lagringsdirektivet. Vi må være tilfreds med at vi går ned til en minimal lagringstid, sier noen. Det rokker ikke ved det prinsipielle, eller faremomentene, som at ingen har kommet opp med en klar definisjon på begrepet ”alvorlig kriminalitet”. Vi er i ferd med å få et samfunn der en hel generasjon telebrukere skal betraktes som en risikofaktor og kan bli uthengt som mistenkte.

– I tillegg skal store mengder personopplysninger ivaretas av private virksomheter. Her skal vi være sikre på at informasjonen ikke misbrukes, og det krever tillit til de som lagrer og de som bruker trafikkinformasjonen, påpeker Apenes og kommer til poenget:

– Fremskrittspartiets folk sier til meg at ”Kjære Apenes, du må jo ha tillit til dem og stole på at dataene ikke misbrukes!” Jo da, jeg vil gjerne tro på det. På den annen side får jeg hver eneste dag telefoner om systemer som er bra på papiret, men som i praksis ikke ivaretar folks krav til personvern.

– I hele Europa ser det ut til å være en holdning om at hvis vi samler nok informasjon, så vil vi få nakketak på det ondes problem. Men det er ikke amatører som driver organisert kriminalitet eller terrorisme. Dette er mennesker med kompetanse til å kunne kommunisere uansett grad av masseovervåking, advarer Apenes.

Humper etter

På Stortinget har han så langt opplevd minimal interesse for hvilke konsekvenser lagringsdirektivet kommer til å få for personvernet.

– Venstre og SV er med. Ellers er det smått med engasjement. Frp er vel litt i siget, mens KrF humper langt etter. Jeg kan ikke forstå at en mann som partileder Dagfinn Høybråten ikke ser det som naturlig å debattere denne saken, sier Georg Apenes med et blikk og kroppsspråk preget av oppriktig engasjement hos 67-åringen, som ikke har planer om å trå tilbake før han blir nødt som 70-åring.

– Men ved oppnådd pensjonsalder håper jeg å kunne bli en slags by-original i Fredrikstad. Slike trengs. Og når det er dårlig vær, blir det nok mulig å fordrive tiden med litt skriving og røkt av barnebarn.

Kaffekoppen settes varsomt tilbake på salongbordet.

– Vil du ha påfyll?