Vinneren av den prestisjetunge Abelprisen 2013 er belgiske Pierre Deligne ved institutt for avanserte studier ved Princeton University i USA. Han fikk vite at han hadde vunnet prisen i dag tidlig.
– Det var overraskende, sier en beskjeden Deligne i et intervju under tildelingen i dag.
Vinneren blir intervjuet på et høyttaleranlegg av Timothy Gowers, professor i matematikk ved Cambridge University.
– Var det litt flaks at du kom over dette?
– Ja. Flaks og nysgjerrighet. Noe som har vært nyttig for meg, som jeg vil råde alle til, er å gjøre hva du liker. Vi matematikere er heldige som får betalt for å drive med hobbyen vår, sier Deligne.
Enkel avgjørelse
Hverken han eller lederen for Abel-komiteen, professor Ragni Piene, synes det burde være overraskende.
– Det var ikke ikke vanskelig å avgjøre hvem som skulle få prisen i år, sier Piene til Teknisk Ukeblad.
Hun begrunner videre med at Deligne har spilt en nøkkelrolle innen algebraisk geometri.
På spørsmål om hva han ønsker å bruke pengepremien på om lag seks norske millioner kroner til, svarer Deligne at prisen ikke tilhører ham selv, men til matematikken.
– Jeg vil gi pengene til noe som kan være nyttig for matematikken, sier han.
Les også: Disse fagene stryker teknologene i
Well-konjekturene
Deligne er best kjent innen matematikkens verden for sine spektakulære løsninger av de siste og dypeste såkalte Weil-konjekturene, en analog av Riemann-hypotesen, som beskriver algebraisk variasjon over et endelig felt.
Grunnverktøyet i Delignes bevis er en såkalt l-adic kohomologi, som ble utviklet av Grothendieck og hans skole.
Kohomologi går enkelt forklart ut på å bevise at to topologiske objekter er distinkte. To objekter kan nemlig på mange måter være samme objekt, fordi det er så mange måter man kan deformere et objekt på.
Og det er ifølge ekspertene veldig vanskelig å bevise at et objekt ikke kontinuerlig kan deformeres til et annet.
.png){kind=logo}
Videre i intervjuet spør Gowers Deligne om hvordan han fikk ideen om at han skulle kunne bevise hypotesen, og hvordan han kunne vite at det var verd å jobbe med?
– Det kom ganske naturlig, og jeg følte meg ganske sikker på at det kunne bevises. Det er bare et spørsmål om å anvende matematiske teknikker på riktig måte, sier Abel-vinneren.
Les også: En av tre klarer ikke enkel matte
Helst blyant
Gowers vil gjerne også få bekreftet en påstand han har hørt om at Delilgne ikke liker å kjøre bil eller bruke datamaskiner.
– Nei, hehe. Jeg bruker helst beina eller sykkelen, og papir og blyant. Men noen ganger synes jeg det er fint å gjøre eksperimenter på datamaskinen, eksperimenter jeg ikke kunne ha gjort på papir fordi det ville tatt for lang tid, sier det matematiske geniet.
Piene sier imidlertid til Teknisk Ukeblad at dataverktøy kanskje er den viktigste årsaken til at man burde heve mattekunskapen hos folk flest her i landet.
– Datateknologi bygger på matematikk, og det å heve matematisk kunnskap vil gjøre at man rett og slett vil kunne forstå livet bedre: Matematikken finnes overalt, og kan brukes til å modellere den virkelige verden. Matematikere lager seg ofte lekemodeller av verden, sier hun.
Upresise data
Gowers er enig, og sier til Teknisk Ukeblad at verden rett og slett ville blitt et mye bedre sted med mer matematikkunskap.
– I dag er det skremmende mange avgjørelser som tas på upresise data. Spesielt dersom politikere kunne ha begynt å bruke matematikk i stedet for retorikk når de tar avgjørelser, da ville verden tatt et stort steg fremover, sier Gowers.
På spørsmål om hvilken betydning prisen har i internasjonal sammenheng, svarer Gowers at den er det største i sitt slag, og det nærmeste man kommer en nobelpris i matematikk.
– Prisen veier veldig tungt, og er den største i sitt slag, sier han.
Les også:
Denne appen skal lære deg matte
