Like før sommerferien leverte Norge sin handlingsplan til EU om hvordan vi skal oppfylle fornybardirektivets krav om at 67,5 prosent av energien vi bruker skal være fornybar i 2020.
Stor eksport
I planen legges det opp til at Norge i 2020 vil produsere 143,8 TWh fornybar strøm, mens vi samtidig kun skal forbruke 126,6 TWh.
Hvis det blir fasiten, må Norge eksportere 17 TWh.
Rådgiver Andreas Aamodt i Adapt Consulting synes dette rimer dårlig med budskapet energiminister Ola Borten Moe (Sp) til stadighet gjentar, om at det langt fra er sikkert at Norge går mot et gigantisk kraftoverskudd slik kraftanalytikerne hevder.
Et aluminiumsverk eller to
Senest i Aftenposten like før sommerferien sa Moe at «et aluminiumsverk eller to er i seg selv nok til å ta unna det såkalte enorme kraftoverskuddet».
Om energiministerens ønske om to aluminiumsverk slår til, blir det ifølge Aamodt umulig for Norge å nå fornybarmålet.
Om Norge bygger 13 TWh mer fornybar kraft, og energien brukes i to aluminiumsverk, vil fornybarandelen med EUs utregningsmåte (fornybarbrøk) øke mindre enn om kraften eksporteres.
Borten Moe: – Jeg er klimaoptimist
Borten Moe varsler storstilt kraftutbygging
Gasskraft-joker
Energiministeren ønsker ikke å la seg intervjue om saken, men pressetalsmann Håkon Smith-Isachsen i Olje- og energidepartementet (OED) understreker at verken kraftforbruket i petroleumssektoren eller i transportsektoren regnes med i fornybarbrøken.
For petroleumssektoren innebærer dette at dagens kraftforbruk på nærmere 8 TWh ikke framgår i Norges handlingsplan.
Men dette forbruket er i dag i stor grad knyttet til gasskraftproduksjon på Mongstad, Kårstø og Melkøya.
Om disse kraftverkene går for fullt, vil de produsere snaut 8 TWh kraft i året, det samme som petroleumsindustrien trenger.
– Hvis gasskraftproduksjonen legges ned, vil det kunne bidra til å bedre kraftbalansen, slik at vi kanskje kunne snakke om en halvering av overskuddet på 17 TWh. Men hvis det er regjeringens forutsetning for å oppfylle fornybardirektivet, er det oppsiktsvekkende, sier Aamodt.
Les også: Du kjøper 'skitten' strøm
Begrenset elpotensial
Regjeringen har også planer om å elektrifisere petroleumsinstallasjoner i fremtiden, og forbruket her er heller ikke med i regnestykket, understreker OED.
– Det er et teoretisk potensial på rundt 4 TWh, men det er ganske urealistisk når man kun ser fram til 2020, sier Aamodt.
Også i transportsektoren er potensialet svært begrenset.
– Jeg har regnet ut at 200 000 elbiler kun vil bruke 1,5 TWh. Dette er bare småtterier når man står overfor et overskudd på 15–20 TWh, sier rådgiver Aamodt.
Dyre, alternative tiltak
Norges dilemma bunner i at vår elforsyning allerede er nesten helt fornybar.
– Så hvis fornybarandelen skal videre opp, må vi fokusere mer på alternative tiltak som å fase ut fossile brensler i transportsektoren og i industrien. Men det er ufattelig dyrt. Regjeringens svar er å gjøre nøyaktig det samme som de andre landene, å pøse på med fornybar kraft. Men da får vi problemer med kraftbalansen ettersom vi i liten grad har ikke-fornybar kraftproduksjon vi kan legge ned, sier Aamodt.
Han beskylder energiministeren for dobbeltkommunikasjon.
– Til det norske folk må han forsvare de enorme subsidiene til fornybar energi som elsertifikatmarkedet fører med seg. Derfor sier han at vi skal bruke den nye kraften nasjonalt. Til Brussel har han et annet budskap, som innebærer en netto krafteksport på 17 TWh i 2020, siden han der må sannsynliggjøre tiltak som gjør at kravet om fornybarandel på 67,5 prosent nås, sier Aamodt.
Direktorat: Vil ha større vannkraftverk
For høyt krav
Han mener det grunnleggende problemet er at Norges fornybarandel ble satt for høyt.
– Vi burde forhandlet oss frem til et mer rasjonelt krav. 2020 er bare åtte år unna. Da er det begrenset hva vi rekker å fase ut av ikke-fornybar energi i transportsektoren og industrien. Det blir i hvert fall veldig kostbart å nå kravet uten å satse på krafteksport. Dersom man ikke ønsker å ta disse kostnadene, får man heller erkjenne at man ikke kommer i mål med fornybarbrøken, og forhandle frem et lavere nasjonalt krav, sier Aamodt.
En enkel måte å unngå høy krafteksport på, ville være å legge til rette for at størstedelen av elsertifikatinvesteringene kommer i Sverige.
Men energiministeren har sagt i Stortinget at målet er å få halvparten av de 26,4 TWh-ene til Norge.
Les også: Høyeste krafteksport siden 2000
Annen beregningsmetode
Håkon Smith-Isachsen i OED svarer på kritikken ved å fremheve at Norge er bundet av de definisjonene og krav til metode for beregning av fornybarandelen som handlingsplanen setter, og at tabellene i Norges fornybarhandlingsplan ikke kan brukes direkte til å utlede norsk kraftproduksjon, kraftbalanse eller krafteksport.
«Vind- og vannkraftproduksjonen som oppgis i tabellene er normaliserte størrelser etter EUs regler, ikke anslag på faktisk produksjon eller midlere produksjonsevne», skriver Smith-Isachsen til Teknisk Ukeblad.
Vannkraftanslagene for 2020 påvirkes derfor av tilsigsutviklingen som faktisk var i 2005–2011, noe som ifølge OED trekker opp anslaget.
Aamodt synes OEDs svar fremstår som bortforklaringer som ikke endrer de grunnleggende poengene. Men OED står på sitt:
«Dette tallmaterialet gir ved riktig bruk ikke grunnlag for å konkludere med at norsk krafteksport vil være i størrelsesorden 17 TWh per år i 2020».
Les også: Unge vil jobbe med fornybar energi
Verden bygger 62 nye atomreaktorer
