BERGEN: Denne uken hadde Talisman den tvilsomme æren av å presentere sin historie om alt som har gått galt på Yme-utbyggingen foran deltakerne på Offshore drift- og vedlikeholdskonferansen (ODV) i Bergen.
– Når ikke ingeniørene får det til, må advokatene inn og rydde opp. Yme er kanskje et godt eksempel på dette.
Slik åpnet advokat i Talisman, Vidar Nedrebø, det nesten timelange foredraget om skandaleprosjektet.
Les også: Aker-topp om oljekuttene: Nå vil jeg kanskje provosere en del av mine ansatte
Åpenhet og ærlighet
Han forteller en historie som starter med pågangsmot og optimisme, men som ender i en tosifret milliardsmell og en nesten ufattelig industriell skandale.
– Vi gikk på med krum hals og var i utgangspunktet veldig optimistiske. I dag står vi med et stort fjerningsprosjekt på hendene uten å ha produsert noe som helst, sier han.
I foredraget velger Nedrebø å være så åpen som mulig om hva som gikk galt med Yme-prosjektet. Til Teknisk Ukeblad forteller han at åpenhet og ærlighet er det eneste som fungerer i en slik situasjon.
– Jeg tror åpenhet er den eneste måten man kan lære noe på. Man må rive ned de barrierene man har bygd opp som forsvarsmekanisme etter å ha sittet i prosjektet. Man må finne ut hva som er grunnlaget for de problemene som oppstod. Da er det bare ærlighet som fungerer, sier han.
Nedrebø understreker også at på grunn av forliket Talisman og SBM har inngått, er det ikke alt han kan gå inn på.
– Men jeg kan knytte mine kommentarer så tett opp til fakta som mulig, fortalte han på ODV.
Les også: Nå har trollmannen i Lundin gjort det igjen
Yme 2
På konferansen etterfulgte Nedrebø en rekke representanter for selskaper som har utbyggingsprosjekter på gang på sokkelen – deriblant Lundin, med deres Edvard Grieg-prosjekt og Eni Norge med Goliat.
– Det har vært interessant å høre på de tidligere foredragsholderne som planlegger for drift av felt under utbygging. Det holdt også vi på med i mange år. Men til slutt endte vi opp med å skrinlegge hele konseptet. Som kjent for de fleste ble vel skrinleggingen gjort senere enn det som strengt tatt burde vært nødvendig, sa Nedrebø.
Han viste til det som kanskje var starten på slutten – en pressemelding som ble sendt ut på vårparten 2013, der det kommer frem at Yme-lisensen og eieren av plattformen, SBM, har kommet til en enighet om å kansellere Yme-avtalen. Talisman skal ifølge avtalen fjerne Yme mot et vederlag på 470 millioner dollar, og SBM skal skrote plattformen.
Deretter skal alle avtaler knyttet til Yme opphøre.
– Men Yme har faktisk en gang vært i produksjon, fortalte Nedrebø og viste til at Yme faktisk var det første feltet som skulle gjenåpnes på norsk sokkel etter at Statoil valgte å stenge ned feltet og fjerne innretningen.
– Tre år etter at lisensen ble levert inn tok nye eiere over. Og i 2007 ble Talisman operatør. Planen var «first oil» i 2009. Men man bommet allerede da med leveringen av produksjonsmodulen, sier Nedrebø.
.png){kind=logo}
Først i 2010 ble produksjonsmodulen levert på Rosenberg-verftet i Stavanger. I 2011 ble den installert på feltet og i 2012 ble det besluttet at plattformen ikke var trygg. Årsaken var at det ikke fantes et dokumentert sikkerhetsnivå som kunne forsvare videre bemanning.
– Plattformen ble avbemannet i påvente av at SBM skulle fremskaffe nødvendig dokumentasjon. Den dokumentasjonen kom aldri. I desember 2012 fattet SBM, som eier av plattformen en beslutning om at plattformen skulle fullstendig avskrives og skrotes, oppsummerte advokaten.
Les også: Derfor treffer Lundin dobbelt så ofte som de andre leteselskapene
– Ble aldri levert
Men bak hovedtrekkene i Yme-historien – som også er kjent gjennom en rekke artikler i media – ligger det et utall med feil og mangler, samt en og annen ting som forgjeves gikk godt.
Et av aspektene Talisman trekker frem som et av hovedproblemene, er kontraktsformen.
– Yme var i utgangspunktet et prosjekt som skulle bestå av tre hovedelementer. Det var en kontrakt for boring og komplettering av produksjons- og injeksjonsbrønner, en EPCI-kontrakt (kontrakt som inkluderer prosjektering, innkjøp, bygging og installasjon, red.anm) for subsea produksjonsfasilitetene, samt en EPCIC-kontrakt (inkluderer i tillegg full ferdigstilling) på levering og idriftsettelse for både produksjonsinnretningen, lagertanken som skulle stå på havbunnen samt løfteanordningen for oljelast, forklarte han.
Yme består av et beta- og et gamma-reservoar, og plattformen ble plassert på gamma-reservoaret. Fra beta-reservoaret skulle det være en subsea tieback til innretningen.
– Boring og komplettering av brønner gikk relativt greit etter planen. Dette ble gjort ferdig etter tidsplanen, litt over budsjett. Når det gjelder tiebacken så ble også det levert på budsjett og tid. Men dette hjalp ikke så mye, da innretningen som skulle produsere aldri ble levert, sier han.
Les også: Yme har stått forlatt i over to år. Nå skal 100 mann klargjøre skrotingen
Nybrottsarbeid
Nedrebø forklarer videre at planen var at man skulle gå til en totalleverandør gjennom en EPCIC-kontrakt, for at leverandøren skulle bygge plattformen for egen regning og risiko, levere den og installere den på feltet og foreta oppstart.
– Forutsatt at produksjonsoppstart gikk relativt knirkefritt og man hadde en sammenhengende periode med produksjon, så ville plattformen anses for å være levert. Eierne på Yme ville da starte betaling av leie for til eierne av plattformen, som skulle være SBM, sier han.
Ifølge Nedrebø hadde denne typen plattformen og konsept aldri tidligere vært installert på norsk sokkel og det var i stor grad et nybrottsarbeid.
– Men på dansk sokkel, ikke så langt fra Yme, står Siri som er et lignende konsept. Også Siri har opplevd lignende problemer som Yme, bare i mindre grad, sier Nedrebø.
Les også: Her skal oljearbeiderne måles før de får sette seg i helikopteret
Midt i ørkenen
Yme-plattformen ble designet av Gusto i Holland.
– Selve plattformen valgte SBM å bygge i Abu Dhabi, på et verft midt ute i ørkenen. Tanken som skulle lagre olje på havbunnen ble bygget i Malaysia, mens plattformbeina som skulle holde plattformen oppe og plasseres på tanken, skulle produseres i Tyskland. Deretter skulle alt transporteres til Norge og sammenstilles på Rosenberg, sier han.
Planen var videre å taue ut Yme til feltet for installering. 3. februar 2009 skulle første olje komme.
Men etter hvert som plattformen nærmet seg ferdigstillelse, hadde ting allerede gått for langt. Ifølge Nedrebø slapp ikke Talismans personell på verftet til i stor nok grad for å gjøre inspeksjoner, tilsyn og avviksrapportering for å sikre kvalitetsstandarden som var spesifisert i kontrakten.
– Dette har mye med kontraktsmodellen å gjøre der mye av feilen besto i at Talisman ikke selv var byggherre og ikke kom i direkte inngrep med verftet som faktisk bygget plattformen, sier Nedrebø.
Les også: Disse selskapene benytter nedgangstider i oljebransjen til å ansette
Kom til Stavanger to år for sent
I 2010 – over ett år etter at Yme skulle ha vært i drift – blir plattformen tatt over på en lekter for å bli transportert til Norge.
I utgangspunktet var Yme laget med eget skrog for å kunne flyte selv. Men dette turte man ikke å gjøre.
– På grunn av vektøkningen i byggeprosessen tok man ikke sjansen på å la plattformen flyte selv. Området der brønnene og juletrærne skulle kobles på produksjonsanlegget ville bli eksponert for sjøvann under transporten. Da ville man ha gått for en større renseoperasjon før produksjonsstart, forklarer han.
– Endringene på plattformdesignen gjorde vektøkningen så stor at vi fant at transport på lekter var en sikrere måte å gjøre det på.
Om lag én måned etter at plattformen dro fra Abu Dhabi, kom Yme til Rosenberg-verftet i Stavanger. Da var det to år siden plattformen skulle ha kommet til verftet. Og historien ble ikke noe bedre her.
– Forsinkelsen på to år skyldtes en rekke problemer i gjennomføringsfasen. Og til og med når den kom til Rosenberg ble det avdekket nye problemer, sier Nedrebø.
Han lister opp flere aspekter:
– Den første tingen var at siden plattformen egentlig skulle flyte på eget skrog, og nå var plassert på en lekter i tillegg, ble det satt strenge bølgehøydebestemmelser for installasjonen. Når vi da fikk plattformen til Rosenberg i september 2010, så vi for oss at installasjonen måtte gjøres i vinterhalvåret. Da er det mye større sjanse for dårlig vær, og vi kunne risikere å slepe plattformen ut og inn flere ganger fordi man ikke hadde værvindu godt nok til å gjennomføre installasjonen, sier Nedrebø.
Les også: Se hvordan Yme-plattformen svaier
Ti uker ble ti måneder
Men dette skulle vise seg ikke å bli noe problem. I utgangspunktet skulle Yme ligge på Rosenberg i ti uker for å få installert plattformbein og gjøres klar til idriftsettelse.
– Til syvende og sist var det ikke noe problem fordi plattformen uansett ikke ble ansett å være tilstrekkelig ferdig til å kunne taues ut før sommeren etter. Ti uker ble til ti måneder, fortsetter han.
Ifølge Talisman skyldtes dette i stor grad mangel på dokumentasjon.
– De som er kjent med utbygginger og Norsok, vet at kravspesifikasjonen fra Ptil på utstyr er at det skal være Norsok-standard eller bedre. Problemet her var å dokumentere at utstyret holdt en slik standard. Veldig mye av arbeidet som ble gjort i Abu Dhabi og andre steder viste seg å være underbygd av lite dokumentasjon. Dette var noe vi hadde slitt med hele veien i hele prosessen, mens leverandøren hele veien tok innretningen til neste steg i utbyggingen. Dermed fikk vi et voldsomt overheng av manglende dokumentasjon, sier han videre.
På dette tidspunktet hadde alt som var satt av deadlines blitt kraftig overskredet. I tillegg opplevde Talisman til dels store kvalitetsmangler, noe som ble enda mer synlig da det ble gjort en elektro- og instrumenteringsinspeksjon på plattformen.
– I løpet av tre uker fikk vi dannet oss et bilde av hva det var som var feil. De samme feilene gikk om igjen og om igjen. Da det ble funnet 22.000 feil, sluttet vi ganske enkelt å lete etter flere, sier han.
Les også: På 80 dollar fatet er faren stor for at det kun er Sverdrup som blir bygget ut
Tre år forsinket
Samtidig som de tekniske problemene var blitt tyngre og tyngre, hadde kostnadene – både til Yme-partnerskapet og leverandøren SBM – gått i taket på grunn av prosjektorganisasjoner som var to år på overtid.
I juli 2011 – etter at man hadde fått installert lagringstanken på havbunnen uten nevneverdige problemer – kom Yme-prosjektet til et slags point of no return.
– Nå måtte det bære eller briste. Hovedårsaken var rett og slett at klassen til lekteren som Yme lå på ville gå ut i august samme året, og det var usikkert om leverandøren kom til å få godkjent ny klassing. I tillegg fikk vi et værvindu. Det ble besluttet å få plattformen ut for å få den i produksjon. Den avgjørelsen ble tatt, forklarer Nedrebø.
Ved Yme hadde Talisman sikret seg riggen Rowan Stavanger som skulle åpne pluggene og klargjøre for oppkobling av brønnene til prosessanlegget. Men riggen fikk aldri kommet i gang med dette
– Rowan Stavanger ble værende der som et flotell for alt etterarbeidet som måtte gjøres offshore. Så selv om både lagertanken og havbunnsinstallasjonene ble installert med suksess, ble plattformen installert tre år forsinket. Og den dag i dag står Yme-plattformen fortsatt der, uten å ha produsert ett eneste fat olje, sier han.
Les også: Så lang tid bruker oljeingeniørene på å nå millionlønn
Tre millioner arbeidstimer
Etter offshore-installeringen, fortsatte problemene. Ifølge Nedrebø fortsatt den uendelige rekken av feil, mangler, manglende dokumentasjon og endringer i leveransen. Dette førte til at Talisman hyret inn Aker Solutions for å gjennomgå plattformen og finne ut hvor mye som gjenstod før Yme var klar.
Resultatet var nedslående. Plattformen som allerede var flere år forsinket, hadde ikke tusenvis eller titusenvis av timer igjen før den var ferdig.
– I den endelige rapporten fra Aker Solutions, som hadde vært overalt på plattformen, fremgikk det at det gjenstod over tre millioner arbeidstimer før plattformen var klar, sier Nedrebø.
Ikke nok med det. I mai 2012, parallelt med arbeidet Aker Solutions gjorde fra Rowan Stavanger – og senere også et annet flotell – gjorde man en årlig inspeksjon av plattformbeina.
– Det viste seg at sementen som festet plattformbeina i hylser på tanken på havbunnen hadde begynt å sprekke opp og man kunne se at det var et stort frispenn mellom beina og sementen som skulle stabilisere plattformen. Dette gjorde at plattformen fikk en utilsiktet svingningssyklus i både godt og dårlig vær, sier advokaten.
– Plattformen ble utsatt for krefter som den ikke var dimensjonert for, fortsetter han.
Les også: Se vår oversikt: Her forsvinner oljejobbene
– Den enes død
Også i forbindelse med dette etterspurte Talisman dokumentasjon fra leverandøren på om det var trygt å oppholde seg på plattformen.
– Denne dokumentasjonen kom aldri. Og den 10. juli 2012 kom det en bekymringsmelding fra Talismans strukturingeniør om at nå viste de siste beregningene at plattformen var et høyst usikkert sted å oppholde seg. Da gikk vi til det skritt å avbemanne plattformen, sier Nedrebø.
Ifølge advokaten gjorde man dette i påvente av at nødvendig dokumentasjon skulle bli fremskaffet.
– Vi tenkte at dette kanskje skulle ta en uke eller to, men eieren klarte aldri å komme opp med dette. Deretter gikk tiden, og ganske overraskende for oss, så gikk faktisk plattformeieren ut i en pressemelding i desember hvor det ble meddelt at de hadde besluttet å skrote plattformen, sier han.
Skrotingen av Yme og prosessen har ført til et tap av enorme summer for alle som er involvert.
– Yme-lisensen alene har investert 11 milliarder kroner. Men når det er sagt, så er ingenting så galt at det ikke er godt for noe. Mye av tilleggsarbeidet som ble gjort i Norge etter at plattformen kom hit, har gått til norske leverandører og oppdragstakere. Den enes død, den andres brød, er det noe som heter, noe Yme kanskje er et godt eksempel på.
Åtte milliarder kroner
Nedrebø sier at selskapet likevel ikke helt har avskrevet de 11 milliardene, da det jobbes med en ny løsning på Yme, der en oppdatert PUD er planlagt levert i andre kvartal 2015.
– Men de 11 milliardene er for øvrig kun hva partnerskapet har brukt på Yme. I tillegg har SBM brukt veldig mye penger på dette og sannsynligvis langt over hva de hadde budsjettert. Det er også et poeng at investeringene som er gjort er fullstendig fånyttes. I tillegg til å tape pengene, må de altså betale for at plattformen skal skrotes, sier han.
Det er foreløpig usikkert hvor mye SBM har brukt på Yme, men som Teknisk Ukeblad har skrevet tidligere har selskapet sendt et krav på forsikringsselskapet på 1,3 milliarder dollar – altså rundt åtte milliarder kroner.
Les også: Slik så betongveggen ut etter at trykktestingen gikk galt
– Vi visste det var en svakhet
Nedrebø forteller at når prosjektet nå har gått så galt som det har gjort, er det mange ting å lære for alle som driver med vedlikehold og modifikasjon.
– Hele kjernen i problemet rundt Yme dreier seg i stor grad om kontraktsmodellen som ble brukt. Det ble valgt en kontrakt som gikk ut på å sette hele prosjektet til en leverandør. Problemet er at når leverandøren har gitt en fastpris på et nøkkelferdig oppdrag er det om å gjøre å få det så billig som mulig, sier han.
– I tillegg var ikke oljeselskapene selv eier av plattformen. Da må man styre prosjektet gjennom hovedleverandøren. All kontakt med underleverandørene måtte gå gjennom SBM. Når det er operatøren som har størst kunnskap om Norsok-kravene, blir man i en slik modell distansert fra de som i stor grad skal bygge plattformen.
Nedrebø anbefaler alle andre som skal gjøre utbygginger om å få solid oversikt over leverandørenes kompetanse.
– I dette tilfellet visste vi at det ville være leverandørens første leveranse til norsk sokkel i denne størrelsen. Vi visste at Norsok-forståelsen var en svakhet, sier han.
Les også: Sverdrup blir 8 ganger så tung som Gudrun og får flere senger enn Stavangers største hotell
2 av 20 fullførte Norsok-kurs
Advokaten forklarer videre at de forsøkte å kurse ingeniørene som designet plattformen.
– Vi holdt Norsok-kurs. Til start stilte 20 ingeniører. Det var kun to som fullførte. Da burde man kanskje ha tatt en fot i bakken og tenkt at, ok, dette stiller oss overfor en utfordring. Vi forsøkte å følge opp, men tok egentlig ikke den time-outen som var nødvendig for at flere fikk den nødvendige opplæringen, sier han.
En annen ting han vil poengtere som viktig å ta med seg videre, er det såkalte «scope of work» - altså omfanget av arbeidet som skal gjøres.
– Jeg kan ikke stresse dette nok. Det er alfa og omega at man har full forståelse av arbeidsomfanget om man skal komme seg igjennom uten store endringer og overskridelser. I tillegg er det viktig å få med operatørens rett til å gjøre inspeksjoner og sørge for implemtentering av instrukser dersom ting ikke er i overensstemmelse med kravsspesifikasjonene i kontrakten.
– Man må ha en sterk og erfaren prosjektledelse og må hele veien søke å få input fra de forskjellige funksjonelle grupperingene, det være seg engineering, subsurface eller for den saks skyld, juristene. Prosjektledelsen må ha en helhetlig tenkning, sier han.
Nedrebø legger til:
– Som jurist må jeg også si følgende: Hold dere til kontrakten. Alle mulige forsøk på avvik fra kontrakten, ender som regel opp i problemer. Ikke minst når toppledelsen kommer inn for å rydde bordet. På denne kontrakten hadde vi fire sideavtaler. Alle hadde som formål å rydde av veien problemer. Men det som skjedde var at alle sideavtalene tiltrakk seg sikkert ti ganger flere tvister enn den opprinnelige avtalen, sier han.
– Og til slutt: Ha en vei ut. Det er ikke sikkert at alt av konsekvenser er tenkt på. Det er ikke sikkert at dine villeste drømmer er ville nok.
Les også: Dette er de viktigste teknologiske milepælene på sokkelen
Veien videre
Veien videre for Yme er fjerning av plattformen. Den skal transporteres til Veolia sitt nye anlegg på Lutelandet i Sogn og Fjordane, hvor den skal skrotes. Skrotingen er det SBM som skal ta seg av.
Deretter skal Yme-lisensen komme med en eventuell oppdatert PUD i andre kvartal 2015.
– Et prosessanlegg på en leterigg ala det Maersk Giant opprinnelig gjorde på Yme, eller det Maersk Inspirer gjør på Volve-feltet til Statoil, er en mulighet. Dette krever uansett at vi finner økonomi i et slikt prosjekt. Vi må ha grundige gjennomganger av reservene, og vi må være sikre på at vi kan produsere volumene som ligger der. Så må vi finne ut hvor mye olje vi kan få ut, til hvilken pris og hva vi vil bli sittende igjen med, sier Nedrebø.
– Og når vi nå opplever et 85-dollars scenario, blir jo denne øvelsen enda mer interessant.
Les også:
Mens Goliat sprekker kraftig, ble Gudrun og Ekofisk Sør billigere enn planen
Hun skal kunne ligge 30 år permanent i et av verdens mest værharde områder
