Antallet ingeniørtimer per tonn i oljebransjen har gått opp. Men det bunner ut i et ledelsesproblem, ikke et ingeniørproblem, ifølge forretningsadvokat i advokatfirmaet Hjort, Liv Monica Stubholt.
– Summen av prosedyrer og prosesser, reviewer, dokumentasjon og rapportering, krever en kritisk gjennomgang. Man kan godt kalle det byråkratisering, men det er utilsiktet og er en sum av gode intensjoner, sier Stubholt, til Teknisk Ukeblad.
Hun har lang erfaring fra rådgivning i olje- og gassektoren, og har hatt flere topplederjobber i Aker-konsernet. Hun har også vært statssekretær i Utenriksdepartementet og Olje- og energidepartementet.
Denne uken holdt hun foredrag på Node-konferansen under Arendalsuka, der hun snakket om leverandørindustriens konkurransekraft.
Les også: – Legg månelandingen til Sør-Afrika
Holder ikke å ligge på vestlandskysten
– Leverandørbedriftenes konkurranseevne er det samme som sokkelens konkurranseevne. Når oljeselskapene skal få et felt opp å stå, må de samarbeide tett med leverandørbedrifter. Uten selskapenes vilje og lyst til å finne og produsere olje og gass, har leverandørbedriftene ingen butikk, sier hun.
Derfor er leverandørenes konkurranseevne avhengige av norsk sokkels attraktivitet internasjonalt, ifølge Stubholt.
Stubholt arbeidet i fjor for Kværner, og ledet en arbeidsgruppe på vegne av Konkraft for å se på konkurranseevnen i Norge. Arbeidsgruppen bestod av både store og små oljeselskap fra inn- og utland, samt leverandørbedrifter.
– Årsaken til dette arbeidet var at kontraktene gikk ut av landet. I løpet av et halvt år gikk syv milliardkontrakter til Korea, Sørøst-Asia og Sør-Europa. Vi satte oss ned med det åpne spørsmålet: Kan norsk leverandørindustri generelt, og spesielt på bygging av installasjoner for norsk sokkel, være konkurransedyktige, eller må vi melde pass og si at dette bygges billigere i utlandet?
– Svaret var at jo, det er mulig å bygge i Norge. Men hvorfor sa ikke oljeselskapene at det ikke spiller noen rolle for dem hvor det bygges, så lenge det er billig og bra? Det kunne de godt ha sagt. De var opptatt av geografisk nærhet, men selvfølgelig ikke for enhver pris. Det er viktig, men ikke nok å ligge på vestlandskysten og kunne Norsok. Man må være internasjonalt konkurransedyktige, sa hun.
Les også: Gigantisk rivejobb i Nordsjøen
Underutviklet i oljebransjen
Stubholt påpekte også at oljeselskapene ikke tradisjonelt sett har vært gode på omstilling og forbedring.
– Omstilling og kontinuerlig forbedring er en selvfølge i mange industrier, men det er ikke like høyt på dagsorden i oljeindustrien som i andre prosessindustrier. Kontinuerlig forbedringsarbeid er underutviklet i petroleumsnæringen. Dette kan ha med å gjøre at det har vært gode marginer i bransjen. Men nå kommer det for fullt også her.
Til Teknisk Ukeblad forteller Stubholt at leverandører og oljeselskap er nødt til å samarbeide i større grad.
– Oljeselskaper og leverandørselskap må sette seg ned og si: «dere stiller disse kravene, vi har våre interne krav. Kan vi strømlinjeforme dette litt?» Besparelsene ligger ofte i grensesnittet mellom leverandører og oljeselskaper, påpeker Liv Monica Stubholt.
Les også: Fra disse væskelåsene lakk 40 kubikkmeter olje i sjøen
Urolig flytting på stolene
Hun var også helt klar på at det er en svær jobb som må gjøres for å få ned ingeniørtimene på sokkelen.
– Ingeniørtimene per tonn har økt selv om man har tatt i bruk dataverktøy som hjelpemiddel for å øke effektiviteten. Det skulle vært omvendt. Vi får stadig flere verktøy for å bli mer effektive. Men vi blir ikke det.
– Å grave i hvorfor det er slik, var det som skapte mest urolig flytting på stolene da vi drøftet dette. Leverandørene sier at oljeselskapene har for strenge krav, mens oljeselskapene sier at engineeringdelen tar mye lenger tid, og at det overdesignes, sier hun.
Hun understreket at det ikke var ingeniørene det var noe galt med, men at det var et ledelsesproblem.
– Jeg tror engineeringmiljøene i oljeselskapene finner engineeringmiljøene hos leverandørene. Når de to har funnet hverandre og vil utvikle nye skreddersydde løsninger tror jeg ledelsen på begge sider må tenke igjennom om skreddersøm er nødvendig eller om mer standardiserte løsninger kan velges. Det betyr at det er en planleggings- og ledelsesutfordring, mer enn at det er noe feil med ingeniørene. Vi har så gode ingeniører at vi risikerer overperformance i en del av bransjen.
– Det mangler mye for å identifisere problemstillingene, og for å komme dit man burde vært: Nemlig å bruke færre ingeniørtimer enn før.
Les også: – Tjukkaser må behandles som funksjonshemmede
– Dette går for langt
Stubholt forklarte at det er for mange ledd som skal kontrollere jobben som blir gjort i petroleumsindustrien.
– Hvor mange skal følge opp den som gjør jobben? Hvis tre stykker gjør jobben, har man da behov for ti personer på supervision? Det kjøres mye sjekk, dobbeltsjekk og ettersjekk, cold eye review og desicion gates. Og alt skal ha beslutningsgrunnlag. Jeg er den første til å heie på papir, for jeg er jurist, men jeg synes dette går for langt.
– Jeg synes det er interessant at man bestemmer å innføre den ene velbegrunnede prosessen etter den andre. Ingen tar ansvar for at det spiser opp enormt mye tid. Kanskje blir den beste ingeniøren på prosjektet satt til å føre tall inn i en rubrikk, påpekte hun.
Les også: Slik vil de bruke bølgekraft til å omdanne saltvann til ferskvann
Roser Statoil for Kværner-valg
Stubholt mener at det var et viktig signal som ble gitt da Statoil for kort tid siden valgte å dele ut kontrakten for stålunderstell til Johan Sverdrup til Kværner Verdal.
- Dette var et positivt utviklingstrekk. Jeg har god grunn til å rose Statoil for å velge langsiktig. Jeg tror dette er riktig tenkt. Jeg synes også Kværner har gjort en kjempejobb for å dokumentere sin konkurranseevne, sier hun til Teknisk Ukeblad.
Hun sier at selv om det er en viss vei å gå før Norge er på plass, er det godt mulig at norske verft også kan sikre seg topside-kontrakt på Sverdrup.
– Statoils håndtering av dette ved å nevne kontraktene i 2. kvartalspresentasjonen gir håp om at de ser det lange perspektiv når de skal sikre kapasitet og kvalitet i et kostnadsbesparelsesbilde. Jo, Norge kan bygge topsider. Men vi er ikke i mål, verken på omstilling, endring, standardisering eller produktivitetsutfordringer. Det er en svær jobb å gjøre. Det kan man ikke lykkes med om ikke grensesnittet mellom oljeselskap og leverandørbedrifter videreutvikles.
Les også: Skuffende Hoop-kampanje for Statoil
Myndighetene må gi brownie-points
Stubholt mener at mye av svaret ligger i standardisering. Og hun mener myndighetene ved Olje- og energidepartementet forsømmer jobben sin.
– Hvis jeg skal overforenkle litt, så finnes det én kasse med Shell-ventiler, én med Statoil-ventiler og én med Lundin-ventiler, som har akkurat samme funksjon og samme kvalitet. Forskjellen er smaksvarianter. Jeg skal ikke si at den ene er gul og den andre er grønn, for det er jo misvisende, men det kan være like gode produkter. Da tenker jeg: De burde i langt større grad samarbeide om enkle komponenter. Men det tror jeg aldri har skjedd, sier hun, og legger til:
– Dette hadde jo vært mye lettere om myndighetene gadd å si: Dette synes vi dere skal gjøre. Vi skal gi dere goodwill og brownie-points og stjerner i boka. Men myndighetene har ikke giddet å engasjere seg i dette temaet. Myndighetene forsømmer faktisk forvaltningen av Norsok, oppfølgingen av Norsok og finansieringen av Norsok. Det er en taus skandale at ikke det arbeidet blir fulgt opp, sier hun.
- Hvis vi kommer dithen at petroleumspolitikken kun har som mål å maksimere inntektene fra salg av olje og gass, så har vi totalt forsømt det viktigste potensialet, nemlig den surdeigseffekten som petroleumsnæringen har, ikke bare for egen industri, men for hele det norske næringslivet.
Les også:
