Få teknologier er omgitt av så store forventninger som 3D-print.
I fremtiden vil vi ikke kjøpe produkter, vi vil skrive dem ut, tror mange. Det kan så være, men det er usikkert når fremtiden melder seg til tjeneste. Det vil nok ta noen år, for ikke å si tiår, før du kan skrive ut en ny mobiltelefon.
Ciscos fremtidsforsker Dave Evans sa til Teknisk Ukeblad i vår at han tror 3D-print vil endre dagens produksjonsteknologi dramatisk. Dette stopper ikke med små dingser i plast. Vi kommer til å skrive ut alt fra kunstige organer til matvarer. Du går ikke i skobutikken for å handle. Du skriver ut skoene hjemme. Perfekt tilpasset dine føtter.
Kanskje vi står overfor nok en industriell revolusjon. Den gangen basert på det man kaller additiv fremstilling, det vil si at produktet bygges opp gradvis. I dag baseres mye av produksjonen på at vi fjerner materiale fra et emne til det får den ønskede formen. Vi dreier, freser, sager, sliper, borer osv.
Les også: Volvo kobler biler til nettskyen
Enkle prinsipper
3D-printing, som også betegnes som rapid prototyping eller rapid production, er basert på enkle prinsipper.
De enkleste modellene ligner litt på tegnemaskinene vi brukte i gamle dager før laser- og blekkskrivere tok av. De var basert på en eller flere tusjpenner som ble trukket i X- og Y-retning av stepmotorer.
Slik fungerer også mange 3D-printere, men her brukes også Z-aksen. Ved å senke eller heve «printbordet» et ørlite stykke av gangen, kan man skrive modellen lag på lag. Det nye laget fester seg til det gamle på ulike måter avhengig av den teknologien som brukes.
Noen bruker termoplast, eller voks som størkner når temperaturen faller. En monomervæske som polymeriserer med UV-lys, mens andre smelter plast eller metall med en laser. Så gjentas prosessen til produktet er ferdig.
Personlig 3D
Akkurat som vanlige skrivere har beveget seg fra kontoret og inn i hjemmene, er det samme i ferd med å skje med 3D-printere.
De billigste koster nå under 10 000 kroner i byggesett og kan skrive ut modeller. Kostnaden er rundt 50 øre per gram, når den brukes. Filosofien minner litt om den vi ser på vanlige blekkskrivere. De er billige i innkjøp, men blekkpatronene koster flesk.
I den andre enden av skalaen finner vi et vell av industrielle modeller som kan koste over en million kroner for de største og mest avanserte. Men det er her som ellers med IT-produkter. Prisene faller hele tiden samtidig som ytelsen går opp.
3D Systems som er størst i verden på dette området, leverer maskiner fra 8000 kroner til åtte millioner kroner.
Les også: Turboen har revolusjonert dieselmotoren. Nå står bensinmotoren for tur
Begynte med prototyper
3D-printing ble opprinnelig laget for å fremstille prototyper på 80-tallet.
Når man først hadde en digital modell av produktet, var det jo en idé å kunne skrive den ut i tre dimensjoner. Ikke ulikt hvordan man skriver ut et dokument, men her legger man på bare et lag med blekk eller toner.
Selv om de aller fleste 3D-skriverne brukes til å lage prototyper, brukes de stadig mer til å fremstille selve sluttproduktet. 
Man regner med at litt over 25 prosent av alle produkter som fremstilles av 3D-printere, er sluttbrukerprodukter, og prosenten øker raskt etter hvert som printerne blir raskere og billigere. På den internasjonale romstasjonen har de en 3D-skriver som brukes til å fremstille reservedeler.
Les også: Disse dingsene kjøper vi i 2013
Mange veier til Rom
Selv om en del prinsipper er like i alle 3D-printere, er det også mange ulike varianter av teknologien.
Felles for dem alle er at prosessen går ganske sakte. Jo finere modeller, jo høyere oppløsning og det betyr mange lag.
Enkelte har en lagtykkelse på 0,016 mm. Da kan det ta lang tid å fremstille produkter. Typisk ligger vanlig driftshastighet på 20 til 28 mm i timen. Det varierer også hvor høye modellene kan være, men det typiske ligger mellom 20 og 50 cm
3D Systems har 7 ulike varianter som kan benytte til sammen nesten 100 ulike materialer.
Datagrunnlaget
3D-printere er selvfølgelig et perfekt neste ledd til CAD-konstruksjoner akkurat som blekkskrivere var perfekte hjelpemidler for tekstbehandlere. Man kan ikke bare sende en CAD-fil til en 3D-printer, men når den lagres i STL-formatet, som alle slike programmer kan gjøre, kan den sendes av sted.
En annen måte å lage 3D-data på er å laserskanne et eksisterende produkt.
Slike skannere er i ferd med å bli billige, og det gjør at mange er bekymret. Det kan bli for lett og billig å skanne og 3D-printe produkter i stedet for å kjøpe reservedeler fra dem som har konstruert dem.
Les også:
Industriroboter skal revolusjonere oljebransjen
Neste generasjons TV-teknologi har fått navn
