Mens Beijing og flere enn 20 andre byer i det nordlige Kina har blitt kastet inn i enda en luftforurensings-krise i vinter, med kvelende og giftig luft, og mange mennesker som er redde for å bevege seg utendørs, lurer observatører på når Kina vil begynne å gjøre vesentlige framskritt rundt dette problemet.
Men det finnes noen gode nyheter: For når det gjelder forbedringer i luftkvaliteten, ligger nå Kina muligens foran det historiske tempoet som USA har hatt, tatt i betraktning stadiet de er på i økonomisk utvikling.
Miljøversjonen av Kuznets kurve
Kina står åpenbart overfor alvorlige forurensingsproblemer. Landet er sterkt avhengig av fabrikker, og staten nøler med å legge ned ulønnsomme bedrifter. Skittent kull er en viktig energikilde, bilbruken øker stadig, og den sentrale regjeringen har ikke nok makt til å få gjennomslag for viljen sin hos lokale myndigheter.
Men de fleste av disse problemene hadde også USA på midten av 1900-tallet.
For å hjelpe til med å forutse når land vil starte en vellykket kamp mot luftforurensing, har økonomer utviklet en målestokk kjent som miljøversjonen av Kuznets kurve.
Denne kurven viser at samfunn lager mer forurensing når de går fra fattigdom til velstand, men på ett punkt blir de så velstående at de kan rydde opp i miljøet, og så minker forurensingen. Rike mennesker liker ikke å puste inn dårlig luft, og vil ofre litt av den økonomiske veksten for bedre miljø.
- Norge var blant topp tre på fornybar - nå går land etter land forbi oss
Tegn til håp
Så hvordan ligger Kina an i forhold til USA når det gjelder disse forholdene?
En berømt rapport, skrevet av økonomene Gene M. Grossman og Alan Krueger, fant ut at vendepunktet for miljømessige forbedringer kommer «i nesten alle tilfeller» når land oppnår en årlig inntekt per capita på omkring 17-18.000 dollar.
Nåværende snittinntekt per capita i Kina kan estimeres til litt over 14.000 dollar per år. Det innebærer at Kina muligens ikke er langt unna det vendepunktet når de vil starte å rense lufta, og luftkvaliteten er definitivt et av de største problemene i landet.
Den kinesiske regjeringen har allerede reagert på forurensingsproblemene ved å stenge fabrikker og gi restriksjoner for biler raskere enn den pleide, og det finnes generelt bedre data og mer åpenhet fra regelmakerne. USAs ambassade i Beijing rapporterer om forbedringer i forurensingen fra partikkelstoffer i det siste året.
I løpet av de siste to årene har noen foreslått – ikke uten debatt – at Kinas utvikling mot en tjenesteøkonomi innebærer at vendepunktet allerede har kommet.
USA var en sinke
Men hva med USA og deres historie om bekjempning av luftforurensing?
Realiteten er at framskrittene har kommet i periodevise utbrudd. Midt på 1940-tallet gikk USA bort fra bitumen-kull, og utslippene av partikkelstoffer nådde høydepunktet på 1950-tallet. Utslipp av karbonmonoksid var høyest rundt 1970, og falt deretter dramatisk. Utslipp av flyktige organiske stoffer (en viktig skurk som lå bak ozon-forurensingen) nådde toppen omkring 1970. Sur nedbør gikk ned etter at utslippene av svoveldioksid nådde toppen rundt 1970, og utslipp av nitrogendioksid var høyest rundt 1980. For ozon i omgivelsene er det klare bevis på en nedgang siden siste del av 1970-tallet.
Blyfri bensin ble for alvor tatt i bruk midt på 1970-tallet, og da falt blyutslippene dramatisk. På lovsiden ble Clean Air Act ratifisert i 1970, men flere av de resulterende forbedringene kom ikke øyeblikkelig.
.png){kind=logo}
Jeg vil mene, at med hensyn til et vektet gjennomsnitt begynte USA først å gjøre noe med luftforurensingen sin midt på 1960-tallet, da amerikanere tjente et gjennomsnitt på ca 28.000 dollar i året.
Sammenligner man dette med Kuznets kurve, betyr det at USA var en sinke i å redusere luftforurensing sammenlignet med andre nasjoner. (I rettferdighetens navn må det sies at siden USA var en av de første nasjonene som begynte å bekjempe luftforurensing, var dette en hardere, dyrere og mer usikker oppgave.)
God infrastruktur
Skulle det usannsynlige skje, at Kina venter til de er dobbelt så rike som i dag før de gjør noe med problemene de har med luftforurensing, ville de ha rundt regnet det samme tempoet som den historiske framgangen i USA. Jeg venter derfor at Kina vil ta grep raskere, og at den gode kinesiske infrastrukturen gir ytterligere grunn til optimisme.
Å løse den kinesiske luftforurensingen vil kreve at industriell produksjon flyttes ut av de store byene, samt en rask økning i bruk av erstatninger for kull, så som vind, kjernekraft og naturgass.
Det er også sannsynlig at Kina kan løse problemene med CO2-utslipp bedre enn USA, siden en slik løsning kan være en pakke som selges til innbyggerne sammen med konkrete forbedringer i hverdagen med bedre luft å puste og å se i. USA har ikke den samme muligheten til å overbevise innbyggerne om at de skal bære kostnadene med en CO2-avgift eller tilsvarende tiltak.
Den dårlige nyheten er at det gjenstår at Kina viser seg å være en bekjemper av forurensing. Men de viktigere, gode nyhetene er at de sannsynligvis ligger godt foran skjema, og en titt på den bredere historien antyder at det var amerikanerne som var de trege her.
