I juni i fjor toppet han cv-en med en mastergrad i fransk – en oppgave om fransk atomkraftpolitikk. Etter det har han engasjert seg sterkere i Oslo Vest Rotary Klubb og miljøkampen.
I november tok han imot lederen for FNs Klimapanel, Dr. Rajendra Pauchari, for andre gang, og arrangerte klimamøte i Oslo.
Han ser ikke ut til å slakke av på tempoet, selv om han 17. desember fylte 80 år. Han er frittalende og engasjert på flere fronter. Erfaringer fra et innholdsrikt arbeidsliv og med fersk studenttilværelse bak seg, har han klare meninger om mye:
- Vil ha filosofi og etikk for ingeniører
- Vil gå forsiktig fram eller la oljen i Barentshavet ligge.
- Kulturforskjeller er en undervurdert dimensjon ved fusjoner.
- Ulykker må til for å endre teknologier og holdninger.
Les også: Se maskinen kutte 84 millimeter kjetting på ett sekund
Ledet gransking
En av ulykkene som har gjort sterkest inntrykk på Røren er Alexander L. Kielland-plattformen som sank i mars 1980. 123 mennesker omkom. Røren ble satt til å lede granskingen av den for Det Norske Veritas. En hel riggverden satt og holdt pusten i påvente av en konklusjon.
I løpet av en hektisk måned hadde granskingskommisjonen funnet den sannsynlige årsaken og kommet med anbefalinger for å hindre nye katastrofer.
– Det var et hardt press. Vi måtte stå på for å finne de rette tiltak, sier Røren og er en smule betenkt. DNV hadde klasset rundt 25 prosent av de flytende riggene.
Dårlig sveis og en sprekk som fikk utvikle seg ukontrollert rundt festet av en hydrofon i et stag var årsak. Rutiner for kontroll av sveiser og konstruksjon av rigger ble endret. Redundans og krav til flyteevne i skadet tilstand for halvt nedsenkbare rigger ble resultatet og tatt inn i DNVs riggklassekrav, som ble ferdig allerede høsten 1981.
Teknisk Ukeblad er 160 år: Øl, elbiler, katastrofer og Sam Eydes betroelser
Den menneskelige faktor
– Det finnes dessverre mange eksempler på at det må store ulykker til for reelle endringer av regler og teknologi, sier Røren og nevner blant annet Titanic og vanntette skott, samt Exxon Valdez og dobbelt skrog.
Kjernekraftulykkene i Tsjernobyl i 1996 og Fukushima i 2011 førte også til regelendringer.
– Som regel er det den menneskelige dimensjon som feiler, som bruker teknologien galt eller ikke har riktig risikoforstålse, sier han.
Les også: Norske batterier kan levere 54 kWh på seks minutter
Humaniora
Hva slags risikovurdering som lå bak da Røren etter et langt arbeidsliv plutselig ville lære seg fransk bedre, nevner han ikke.
.png){kind=logo}
Men høsten 2006 står i hvert fall Eivald Røren igjen på Universitetsplassen med studentsløyfe, klar for immatrikuleringsseremoni, akkurat 53 år etter første gang. Planen var å ta fransk i ett år, men det ga mersmak, så han fortsatte på en bachelorgrad. I 2008 fikk han kreft, men klarte å fullføre bachelorgraden i 2010.
– Du verden så interessant å studere humaniora. Lære om filosofi, etikk- og verdidebatter. Det burde være del av sivilingeniørstudier også, sier Røren.
Et annet viktig studium ville være kulturforståelse i organisasjoner.
– Ikke minst ved fusjoner av selskaper og ved samhandel med andre er det viktig å forstå og respektere. Kulturell forståelse av organisasjoner er en undervurdert dimensjon, sier Røren.
Les også: Ekspertene anslo 170.000 tonn thorium i Norge. Nå er tallet halvert
Møtet med Porter og klynger
Tilfeldigheter avgjør ofte valg i livet. For Eivald Røren ble et studieopphold på Purdue University i 1956–1957 viktig. Et seinere opphold ved Harvard førte ham i kontakt med Mikael Porter. De to holdt kontakten og Porter ble invitert til Norge. Resultatet ble det dels private og dels offentlige prosjektet «Et konkurransedyktig Norge». Torger Reve fra BI ble prosjektleder og fikk klyngebegrepet på det norske kartet.
– Tja, jeg skal vel ikke ta hele æren for å ha fått Porters klyngeteorier til Norge, men jeg var kanskje delaktig, sier Røren.
Harvard-oppholdet i 1989 førte også til at Røren fikk innføring i scenariotankegang.
– Det har vi brukt mye i DNV i strategiplanlegging siden. Det er til stor hjelp for å gi strategisk planlegging en ny vri: «What if» og så endre kriterier, teknologi, sosiale forhold, miljø og la fantasien spille inn. Veldig få ting er hogget i stein, sier Røren.
– Egentlig bare runer og statuer, legger han til etter en kort tenkepause.
Les også: Tabbe gjorde at batterifergen måtte tilbake på verftet
IBM og Watson
Purdue-university i USA ble han anbefalt via sin tante, som jobbet for IBM-grunnlegger Thomas Watsons kone. Røren tok pause fra sivilingeniørutdanningen på bygg i Trondheim for å studere ved Purdue. Etter at tittelen var i boks i Trondheim, gikk turen etter kort tid tilbake til Purdue og en master og doktorgrad. Han studerte bruddstyrke i betongkonstruksjoner og fikk ta i bruk universitetets heftige datamaskiner til beregningene.
Bruk av stormaskiner tok han med seg da han i 1964 begynte i forskningsavdelingen til Det Norske Veritas. Der var han en av pionérene i å bruke dataprogram for å analysere skrogstyrke, spesielt store tankskip og den nye skipstypen for frakt av flytende LNG på -163 grader i kuletanker. Disse var spesielt utfordrende strukturelt og materialmessig.
– Det var en periode der hvor alt vokste og skulle bli større og større fram mot oljekrisen i 1973. I 1964 var et skip på 100.000 dødvekttonn (dvt) stort. Fire år senere ble det levert tankskip på 210.000 med DNV-klasse. Rett før oljekrisen ble det levert skip på 500.000 dødvekttonn, sier Røren og rister lett på hodet.
I dag er rundt 300.000 dvt mer vanlig.
– Skip er fascinerende. De beveger seg. Når de blir større, beveger de seg enda mer og bølger, vind og strøm virker inn. Det blir krevende beregninger av stryke, med dynamikk og statikk i interessante kombinasjoner.
Les også: Svarer batteriskeptikerne: – Bare begynnelsen på en batterirevolusjon
Miljøengasjement fra 1960
Eivald Røren er blitt mer og mer opptatt av miljø og klimaproblematikk med årene. Men det er ikke en ny interesse for den tidligere DNV-direktøren. I 33 år jobbet han i mange forskjellige stillinger, blant annet som forsker og forskningssjef, ansvarlig for flytende borefartøyer, leder for industri- og offshoredivisjonen, datterselskapet Veritec og så i konsernets ledelse med strategisk og taktisk planlegging.
– Jeg leste en bok tidlig på 60-tallet av biologen Rachel Carsons, «Silent Spring», om bruk av pesticider som DDT og skader på mennesker og miljø. Hun ble dessverre latterliggjort i noen år, men ble etter hvert gitt stor anerkjennelse. Men det åpnet øynene mine for miljøspørsmålene, sier Røren.
Engasjement er et kjennetegn som går igjen i Rørens snart 80 år lange liv. Men han er ikke den som snakker i store bokstaver og lager overskrifter. Likevel klarte han å få lederen for FNs klimapanel til å sette seg på flyet og komme til et arrangement i regi av Oslo Vest Rotary-klubb?
– Hvordan klarte han det?
– Jeg spurte.
Et ganske enkelt og greit svar – og betegnende. Uten å gjøre noe, spørre og grave, kan du heller ikke oppnå noe.
Foranledningen var tildelingen av Nobels fredspris til FNs klimapanel i 2007. Da Pachauri var i Oslo før utdelingen, kontaktet Røren ham på Grand hotell og fikk en avtale om å komme på et Rotary-møte i januar 2008 og snakke om den fjerde klimarapporten. I november i år kom Pachauri nok en gang til et Rotary-møte i Oslo, denne gangen for å snakke om den femte delrapporten.
Til tross for miljø- og klimabekymring har Røren likevel en lang karriere bak seg med oppgaver for petroleumsindustrien.
Les også: Kan kutte ut to av tre motorer med nytt system
Olje i Arktis
Etter at han gikk av med pensjon fra DNV i 2000, ble han valgt til leder World Petroleum Council, en stilling han hadde ut 2005. WPC er et interesseorgan med 65 medlemsland, de viktigste olje- og gassproduserende land i verden.
– Er det ikke en motsetning i å være leder av WPC og samtidig ha et kraftig miljø- og klimaengasjement?
– Nei, det føler jeg ikke. Verden er avhengig av olje- og gassressurser i lang tid framover. Men utvinning og bruk må gjøres med samfunnsansvar og på en så effektiv og bærekraftig måte som mulig, sier Røren.
Han jobbet iherdig for å få andre oljeproduserende land til å stanse unødvendig fakling og å ta større samfunnsansvar.
Han maner til stor forsiktighet med oljeutvinning i arktiske strøk
– Oljen blir dyr å utvinne og risikoen med vær, kulde, mørke, logistikkutfordringer og vanskelige redningsoperasjoner tilsier at vi bør la Barentshavet i fred.
Les også:
Slik skal forskerne lage materialer som tåler kulden i Arktis
Navigér etter en spøkelsesbil og se rett «gjennom» karosseriet
