Forbi bommer på grusveier langt inni Engermidtskogen, et par mil nordøst for Lier, møter vi Lier-Hansen i sitt rette element.
Med elghunden «Tassen» i bånd og rifla på skuldra viser han oss områder hvor det er bra å poste ut elgjegere.
– Se her. Perfekt. Her er det åpent på grunn av hogst. Dette er et sted hvor elgen passerer ofte, sier han og peker rundt i landskapet.
Vaktbikkje
Det er muligheten til å være ute som holder ham inne i lange perioder på Næringslivets Hus i Oslo.
Som administrerende direktør for Norsk Industri er han vaktbikkja som kjemper for rettighetene til industrien her til lands.
Når han med tung kropp og slitent hode gnir øynene og skuler ut av kontorvinduene etter intense jobbeperioder, er det ikke en ukes solferie på Kreta han drømmer om.
– Jeg bruker alle ferieukene og kanskje 60 prosent av helgene i løpet av året på å være ute. Enten det er på jakt, på familiehytta på Møsvatn eller i naturen der jeg bor. Jeg bor rett ved markagrensa i Drammen og går mye turer der, sier han.
– Du har vært fjelloppsynsmann på Hardangervidda og skrevet en rekke fiske- og jaktbøker. Hvorfor dyrker du ikke friluftsinteressen din på heltid?
– Jeg tok en naturfaglig utdannelse, og drømmen var å ha en jobb der jeg kunne jobbe i naturen. Den drømmen ble oppfylt ettersom jeg jobbet med naturforvaltning og naturvern frem til 2002. Jeg brøt med dette da jeg begynte i Prosessindustriens landsforening (Pil). Det ene har egentlig ledet til det andre. Det har bare blitt sånn.
Gunhild Stordalen: Er hun Norges eneste klimadoktor?
Øystein Stray Spetalen: Ville bli samferdselsminister
Byttet beite
– I 2000 ble du statssekretær i Miljøverndepartementet for Arbeiderpartiet. Hvorfor beveget du deg over til politikken?
– Sent en kveld ble jeg ringt opp av Siri Bjerke (tidligere miljøvernminister, nå avdød, journ.anm.) som hørte om jeg ville bli statssekretær. Det var jeg veldig interessert i. Jeg hadde ikke vært politisk aktiv før den tid, ikke hatt noen verv. Men jeg hadde erfaring, og hadde jobbet med miljøspørsmål både som lobbyist og utreder. Jeg visste hva jeg gikk til og hadde god kontakt med miljøbevegelsen og organisasjonene.
– Du ble direktør i Pil i 2002, før du i 2006 ble administrerende direktør i Norsk Industri. På den ene siden er du altså en naturvenn, mens du på den andre siden har vært og fremdeles er talsmann for en av de mest miljøkrevende næringene vi har her til lands. Hvordan balanserer du dette?
– Jeg hadde god kunnskap om industrien fra oppveksten på Rjukan, og ble bedre kjent med den i arbeidet i Direktoratet for naturforvaltning. Jeg så at industrien var opptatt av å se mer på miljøet og være i front med miljøteknologi. Tidligere kunne jeg kritisere folk for å ikke gjøre en miljøinnsats, men da jeg gikk til Pil fikk jeg jobbe i en organisasjon som kunne gjøre noe med miljøproblemene. Jeg kunne mye om industriens muligheter og problemer fra jobben som statssekretær og livet fra Rjukan. Jeg visste at det ville bli bra om vi fikk på plass ordninger som kunne bety noe. Jeg følte ikke naturinteressen min som en konflikt.
– Men hvordan klarer du å kombinere topplederjobben med denne naturinteressen?
– Jeg jobber mye når jeg jobber. Det er ofte intenst, gjerne i forbindelse med statsbudsjettet. Vi kan gjerne gå i møter klokken ett eller to på natta. Stort sett har vi fri i helgene, så da gjelder det å prioritere så godt man kan. Jeg leder en administrasjon på 68 ansatte, og med Ipad og smarttelefoner er man egentlig på jobb selv om man fysisk sett er et annet sted. Jeg er veldig nøye på å alltid være tilgjengelig og tror ikke det er noen som føler at de ikke får tak i meg. Samtidig er folk klar over at det er enkelte perioder der jeg ikke er tilgjengelig, som under jakta. Men jeg tilpasser jo jakta til perioder når jeg vet at butikken går greit selv om jeg ikke er på kontoret.
– Når du da kommer deg ut, foretrekker du jakt eller fiske?
– Det er vanskelig å sette det opp mot hverandre, men det er nok jakta jeg prioriterer. Fisking er en fin avkobling man kan drive med året rundt. Enten det er med fluestang, på isen eller med garn. Jeg er også veldig glad i å gå på ski. Totalt sett er det naturbruk jeg er opptatt av.
– Hvordan ble interessen din tent?
– Jeg hadde foreldre og besteforeldre som var kjempeaktive med bærplukking, turgåing, fiske og jakt. Jeg var med på jakt første gang da jeg var 12 år, uten gevær. Jeg fikk jaktvåpen da jeg var 16.
– Trives du best alene eller sammen med folk når du er ute?
– Jeg trives egentlig godt alene. Men bikkja må være med, den er viktig. Samtidig er det mye sosialt med jakta. Jeg trives med å være på ei koie sammen med gode venner også.
Nina Jensen: – Den rødgrønne regjeringen er forbausende lite grønn
Fred Kavli: – Det er viktigere ting i livet enn penger
Viktig rammeverk
Lier-Hansen har ikke alltid vært i selskap med gode venner når det gjelder å få på plass en kompensasjonsordning for kraftkrevende industri.
Etter årevis med kamp kom gjennombruddet i september, da regjeringen lanserte en ordning som kompenserer for CO2-kostnader industrien får på strømkjøp.
Formålet er å gi industrien like vilkår som konkurrenter i utlandet, og dermed hindre utflagging.
– Det var helt avgjørende å få den på plass. Hadde den ikke kommet, kunne ikke for eksempel aluminiumsindustrien og ferrolegeringsindustrien investere i topp miljøteknologi. Vi så det som viktig å få den på plass slik at våre bedrifter ikke måtte reise til land som har dårligere miljøstandarder enn her i Norge. Ordningen er også et veldig viktig tiltak for å hindre karbonlekkasje. Klimatiltak som dette dreier seg om å kutte utslipp, ikke flytte utslipp.
– Dette var en viktig seier, men hvilke kampsaker har dere de neste årene?
– På kort sikt har vi en del viktige saker som er knyttet til skatter og avgifter. Mange bedrifter har en særnorsk CO2-avgift. Vi vil intensivere arbeidet med å få gjort noe med dette. Vi sliter også med avskrivningsregler. Når en bedrift bygger opp en fabrikk til flere milliarder, bør det være mulig å avskrive mye. På dette feltet har vi dårlige regler i forhold til land rundt oss. Eiendomsskatt av fabrikkanlegg er en annen ting. Det er håpløst. Hvis en industrieiendom blir taksert med tanke på boligutbygging, hopper man bukk over det faktum at infrastrukturen gjør det uaktuelt å etablere andre ting enn industri. Verditaksten tar ikke høyde for at det som er verdt noe, maskinene, kan flyttes. Det som står igjen da er et bygg som ikke er verdt noe særlig. Dette er en 100 år gammel lov som plutselig blir brukt nå.
– Det aller viktigste som vi aldri blir ferdige med, er å få staten til å bruke mindre penger. Det verste for oss er å bruke penger som gir press på krona, noe som gjør det vanskelig å selge ting fra Norge.
Nye industrier
– Oljeindustrien er bærebjelken i norsk økonomi, og bidrar også til store deler av den resterende industrien. I hvor stor grad bør man legge til rette for annen type industri her til lands?
– Vi må hele tiden passe på at vi har industri som kan ta over for den rollen oljen har. Vi har klart å bygge en ekstremt teknologitung industri innenfor olje og gass, men det er viktig at vi tar vare på begge typer industri. Som biolog vet jeg at det er viktig å ha mange bein å stå på. Det samme gjelder for industrien. Man må ha diversitet for å stå sterkt.
– Mineralindustrien er sannsynligvis den neste store næringen i Norge. Mot slutten av året legger regjeringen frem en mineralstrategi etter store forsinkelser. Hva bør denne strategien inneholde?
– Det må være en reell vilje til å si ja til mineralindustrien. Det må også finnes et embetsverk som kan ta raske beslutningsprosesser og behandle søknader på en god måte. Man må stille krav som er faktaorientert og basert på vitenskap, ikke på myter og vrangforestillinger. Se på deponier, for eksempel. Det blir mindre deponier enn før, men det vil alltid være behov for dem. Vi kan ikke ha det som det er nå, med endeløse utredninger. Da vi fant olje, ble det meislet ut en politikk som skapte arbeidsplasser og gjorde at vi ble verdensledende på teknologi. Det kan vi gjøre med mineralindustrien også.
Helge Lund: – Vi driver vår virksomhet i flomlys
Erik Tandberg: – Jeg tror det er liv på Mars
«Trygdefella»
I oktober ble det et massivt medietrykk mot Lier-Hansen etter at han uttrykte sin bekymring for trygdeutviklingen i Norge.
Bekymringen lå i at trygdebudsjettet har økt med 50 prosent de siste syv årene, og at det foreslås å bruke 370 milliarder kroner på å lønne folk som ikke jobber i budsjettet for 2013.
– Dette er en utvikling som ikke kan fortsette i all fremtid. Jeg er ikke ute etter å svekke ordninger som gamle, syke og uføre trenger. Men vi må ha ordninger som gjør at det lønner seg å jobbe. Nå er det for lett å la være å jobbe, derfor er det utrolig viktig at vi klarer å styre ungdom utenfor dette systemet. Det er en følsom debatt, men det er en debatt vi må tørre å ta. Vi som er i arbeidslivet jobber også mindre. Vi prioriterer ovale helger og andre ting. På en måte er det viktig at folk ikke blir stresset i hverdagen, men vi kan ikke kreve mer og mer av staten for å få det til.
Skjellsettende
Det har blitt færre runder som dette i media for Lier-Hansen de siste årene. Grunnen er at tilværelsen ble snudd på hodet da sønnen tok sitt eget liv for fire år siden.
– Når noe sånt skjer, fører det til at du blir mer reflektert og forstår viktigheten av å leve i nuet. Det beviser hvor sårbart livet er. Det er en skjellsettende opplevelse som gjør at man ikke blir helt den samme etterpå. Samtidig må man se fremover og prøve å lære av det. Jeg utsetter ikke ting lenger, og prøver å leve så godt jeg kan hver dag. Jeg vet at ting kan forandre seg brått, og da gjelder det å ha en god følelse av at man har fått noe godt ut av sitt eget liv.
Les også:
Cecilie Mauritzen: – Bevisene for menneskeskapte klimaendringer er så overbevisende at jeg ikke er i tvil
Alf Bjørseth: Venter gjennombrudd for neste generasjon solenergi
Kristin Halvorsen: – Jeg tror vi er et folk av matteangst
Johan H. Andresen jr: – Borten Moe kunne like godt vært statsråd i en borgerlig regjering
