Det er noe underlig på gang i verden. Grunnleggende prinsipper, regler og verdier, som tradisjonelt har utgjort selve fundamentet i vår tilværelse, er i ferd med å bryte sammen.
Ustabilitet og usikkerhet sprer seg som et virus og smitter land og kontinenter. De som i går befant seg på ytterflankene av europeisk politikk er i full fart på vei mot hovedscenen. Noen står langt til venstre i politikken, slik som Syriza i Hellas og Podemos i Spania.
Andre står langt til høyre, som Nasjonal Front i Frankrike, Fidesz i Ungarn og AfD i Tyskland. Men de har alle til felles at de er populistiske motstandere av de etablerte systemene.
Og det er ikke bare Europa som rystes i grunnvollene. USA, som er tuftet på prinsippene om frie markeder og åpenhet, støtter opp om to presidentkandidater der en sprer sosialistiske synspunkter og en annen argumenterer for isolasjonisme.
Nye sannheter
Denne populistiske fremmarsjen gjenspeiler et tydelig og trist faktum: Gamle og velprøvde sannheter regnes ikke lenger som tilstrekkelige i moderne samfunn, og disse sannhetene nyvurderes og omdefineres.
De økonomiske utsiktene er også usikre. Ekstremt volatile markeder er blitt den nye normalen. Ustabiliteten forklares vanligvis med to forhold: En brå nedgang i prisen på naturressurser og en avmatning i Kinas økonomiske vekst. Disse to faktorene skulle egentlig ikke latt seg forene.
I teorien skulle Kina, som verdens største importør av naturressurser, dra nytte av et prisfall. Som de største forbrukerne av kinesisk eksport burde også økonomiene i Vesten vinne på billig energi. Men heller ikke dette ser ut til å slå til.
Denne volatiliteten i politikk og marked er tegn på et enormt tektonisk skifte som utspiller seg rett foran øynene våre.
Vi er på vei inn i en disruptiv æra drevet frem av ekstraordinær menneskelig kreativitet. En ny generasjon av nysgjerrige, viljesterke og talentfulle individer lar seg ikke begrense av fortiden eller konvensjonene.
Denne nye «indigo-generasjonen» former nå morgendagens økonomi og bidrar til nasjonal velstand (Jeg benytter begrepet «indigo» fordi det er blitt brukt om barn med spesielle eller uvanlige ferdigheter).
Dette er en æra hvor ekstremt talentfulle individer og organisasjoner tar menneskelig potensial og økonomiske prestasjoner til helt nye nivåer.
- Les om disrupsjon: Tabben de gjorde for 10 år siden kostet dette selskapet alt
Hva gjør indigo-æraen så spesiell?
I tusener av år har kampen om naturressurser, eller lettere sagt om landområder der disse ressursene finnes, definert menneskets historie.
Enten det handler om fruktbar jord, adgang til handelsruter, gull, mineraler eller olje og gass; landområder har alltid vært hovedkilden til nasjonal velstand. Landegrensenes ukrenkelighet, som er selve hjørnesteinen i nasjonal identitet, gjenspeiler dette.
Frykten for ressursmangel har skapt sykliske bobler i ulike råvaremarkeder og har vært inspirasjonskilde for Hollywood-thrillere om olje- og gasskriger. Det har virket uunngåelig at verden før eller senere ville gå tom for ressurser som er sentrale for fortsatt økonomisk vekst.
Likevel har man hver gang slike flaskehalser - være seg gummi, indisk krydder eller konvensjonell olje og gass - har oppstått, har man funnet alternativer har sørget for fortsatt vekst.
Nå er det indigo-æraen som svekker forestillingene om at vi står foran en snarlig utarming av verdens naturresurser. Det innovative potensialet i fremskredne økonomier har gjort det mulig å finne nye alternativer. Det betyr ikke at verden ikke lenger har behov for naturressurser.
Men det undergraver oppfatningen – kvalifisert eller ikke – om at disse ressursene er mangelvare, og snyter dermed råvareeksportørene for det som har vært superprofitt. Olje og gass var den siste av disse flaskehalsene, og nå har også denne bastionen måtte gi etter, takket være indigo-økonomiene.
Hovedkilden til nasjonal velstand nå er ikke lenger inntektene fra naturressurser, men snarere den sosiale infrastrukturen som gjør det mulig for hver og en av oss å realisere vårt intellektuelle og kreative potensial.
Det er grunnen til at Apple og Google nå har gått forbi Exxon på listen over verdens største selskaper. Dette representerer et paradigmeskift der kreativ, ikke-lineær tenkning og tilfeldige ideer på kort tid blir gjort om til nyttige og målbare tjenester.
- Oppdaget megatabbe: Måtte stoppe alt arbeid på Berlins nye flyplass
Forutsetninger for å utvikle en indigo-økonomi
Verdensledende selskaper som Apple og Google drevet frem revolusjonære endringer i forretningslivet gjennom innovasjon. La oss derfor kalle dem indigo-selskaper.
Deres prestasjoner hviler på tre faktorer, som alle henger sammen.
Den første faktoren er individuelt talent og et høyt utdanningsnivå. Den som står bak en idé må ikke bare være kreativ, men også velutdannet, og han eller hun må ha mulighet til å sette sammen et team av folk med tilsvarende talent og utdannelse.
Det andre elementet handler om det landskapet man befinner seg. For å lykkes forretningsmessig er selv den skarpeste innovatør avhengig av den tryggheten og muligheten som ligger i en velutviklet infrastruktur.
En slik infrastruktur eller økosystem må omfatte et rettssystem som kan beskytte både fysisk eiendom og opphavsrett, og et konkurranseklima som gjør det mulig å vokse fra småselskap til industrikjempe uten å stå i fare for å bli slukt av større konkurrenter i oppstartsfasen.
Økosystemet i en indigo-økonomi må bestå av tusenvis av leverandører og underleverandører som kan tilby konkurransedyktige tjenester av høy kvalitet innenfor alt fra venturefinansiering til markedsføring og webdesign.
Denne «skyen» av tilgjengelige tjenester gjør det mulig å dra nytte av alle disse teknologiene uten selv å sitte på ekspertkunnskapen.
Det er også behov for en global infrastruktur, og dette utgjør den tredje forutsetningen. En global infrastruktur er helt nødvendig, både for å kunne distribuere nye produkter, og for å kunne opparbeide kundedata og -innsikt.
Dette gjør det mulig for indigo-generasjonen å forstå kundeadferd og å komme med nye tjenester selv før etterspørselen er tydelig etablert.
Hvor enkelt er det kopiere et indigo-økosystem?
En global, digital verden finnes allerede, og ved hjelp av internett og mobilnettverk når frem selv til de fjerneste avkroker i verden.
Biologien har lært oss at menneskelig intelligens, talent og kreativitet finnes overalt, likelig fordelt mellom nasjoner og folkegrupper. Selv om man ikke har tilgang til en god utdannelse absolutt overalt, har alle store utviklingsøkonomier gode universiteter og utdanningsinstitusjoner.
Dessuten finnes det muligheter for å studere utenfor eget land, eller å ta nettbaserte studier ved noen av verdenes beste universiteter.
Den største utfordringen ligger i å sikre en infrastruktur og et sosialt og institusjonelt landskap, en «sky», som fremmer og legger til rette for innovative selskaper. I vestlige samfunn er dette et resultat av en gjennomgripende sosial og politisk utvikling som har funnet sted gjennom århundrer.
Et solid rettssystem, regler for konkurranse og en robust institusjonell maktbalanse skaper selvsagt ikke med nødvendighet en ny Silicon Valley. Men når det er sagt; Vesten har likevel de beste forutsetningene for kunne gjøre store vitenskapelige, teknologiske og innovative gjennombrudd, enten det er innen bioteknologi, robotikk, logistikk eller transport.
Det er også åpenbart at de landene som mangler det vi kan kalle indigo-vennlig infrastruktur kommer dårligere ut. En slik infrastruktur er det ikke mulig å få på plass over natten.
Skal disse landene kunne skape et balansert sosialt system og et konkurransedyktig, regelbasert miljø, krever dette også en endring i verdier og tankesett og at etablerte stereotyper forkastes.
- Næringslivets største tungtvekter advarer: Vi kan ikke bare «omstille oss» vekk fra olje og gass
Hvordan Indigo kommer til å påvirke verdensøkonomien
De siste tiårene har vært preget av globalisering og av økonomisk samarbeid mellom land som befinner seg på ulike trinn i utviklingsstigen. Fremvoksende økonomier har eksportert råvarer og billig arbeidskraft til mer etablerte økonomier og benyttet inntektene til å bygge veier, flyplasser, byer og logistikksentre.
Dette har skapt nye arbeidsplasser og trukket til seg utenlandske investeringer, som igjen har bidratt til fremveksten av en moderne middelklasse.
Myndighetene i fremvoksende økonomier har typisk prioritert rask utbygging av fysisk infrastruktur, i stedet for å prioritere utvikling av institusjoner, et uavhengig rettssystem og å legge til rette for konkurranse.
Slik institusjonsbygging har fortonet seg som en langdryg og vanskelig oppgave, og har dessuten ofte stått i motsetning til tradisjonelle verdier og den rådende elitens interesser. Det mest åpenbare eksemplet på en slik tilnærming er Kina.
I Kina er utviklingen av institusjoner blitt ofret til fordel for bygging av nye byer, og landet har allerede støtt på problemer i sitt forsøk på å bygge en indigo-økonomi.
Når man er blitt klar over hvilke problemer svake institusjoner bringer med seg, har myndighetene reagert på sedvanlig vis og tatt i bruk sin vanlige taktikk med ytterligere sentralisering og undertrykkelse.
Det er usannsynlig at vi får se Kinas økonomiske mirakel gjenta seg i andre fremvoksende økonomier, muligens med unntak av India. Den økonomiske veksten i disse landene kommer til å flate ut som følge av synkende inntekter fra naturresurser og et lavere inntektsnivå i befolkningen.
Sjansen for at disse landene skal klare å jobbe seg ut av korrupsjon og proteksjonisme er liten.
Det betyr at den økonomiske vekstraten i fremvoksende markeder vil falle stadig lenger bak den vi ser i den mer utviklede delen av verden, noe som vil bidra til enda større avstander i inntekt og levestandard.
Med dette vil den gjensidige uviljen som drives frem av utviklingsøkonomienes manglende evne til å tette gapet, bare øke. Mens man i utviklingsøkonomier vil kunne kjenne på en voksende sjalusi og fiendtlighet overfor rike land, kan de rike landende forsøke å isolere seg fra sine forbitrede og mindre velstående naboland. Dette vil kunne øke det internasjonale spenningsnivået.
Det er ikke mange år siden globaliseringen bidro til å tette gapet mellom fremvoksende markeder og den vestlige verden. Nå kan globaliseringen bli benyttet som en salgskanal for indigo-produkter inn mot de landene som ikke kan konkurrere på hverken kvalitet eller pris.
Økende uvilje og spenninger kan øke nedslagsfeltet for politiske populister som utnytter frykt, sjalusi og folks manglende mulighet til å påvirke egen livssituasjon til å fyre opp under et hat mot de som er rikere og mer vellykket, og et ønske om å ta dette fra dem. Disse populistiske politikerne finnes allerede og de lover enkle løsninger på komplekse problemer. Det er en farlig kombinasjon.
Men det finnes håp
I to og et halvt århundre har man sett at vellykkede samfunn er avhengige av en rettsstat, rettferdig konkurranse og grunnleggende borgerrettigheter. USA ble etablert med dette som utgangspunkt.
I min tid som student i Sovjetunionen argumenterte jeg en gang for styrkene ved en sosialistisk økonomi - sammenlignet med det kaoset kapitalismen bringer med seg - og jeg trakk frem fordelene ved å kunne planlegge nøyaktig hvordan, når og i hvilke mengder enhver vare skulle produseres.
Det eneste problemet var at denne argumentasjonen måtte sees opp mot en virkelighet der folk sto i milelange køer i håp om å sikre seg en del av det lille som fantes i butikkhyllene. Derfor lykkes jeg heller ikke i å overbevise mine tilhørere.
Likevel ser vi at den kortsiktige økonomiske suksessen autoritære og totalitære regimer kan oppleve, skaper ønsker om «sterke menn» som kan lede befolkningen til å ofre sine borgerrettigheter til fordel for økonomisk trygghet.
Men ikke engang i teorien kan man bygge en økonomi basert på millioner av individers kreative energi, frie tenkning og selvrealisering, hvis disse menneskene ikke får ta del i de viktigste beslutningene i et samfunn.
Jeg håper at den æraen vi nå er på vei inn i vil legge disse farlige misoppfatningene døde en gang for alle. Fremtidens indigo-økonomi er en økonomi for frie mennesker. Og det betyr at vi beveger oss mot en stadig friere verden.
