Teknisk Ukeblad har i litt over en uke hatt en spørreundersøkelse gående for å finne ut hvilken innretning på sokkelen våre lesere synes det er best å jobbe på.
Med på listen har vi hatt med 92 innretninger, både plattformer, rigger og flytende produksjonsskip (FPSO-er) som opererer i norsk farvann. Disse har man kunnet rangere i seks kategorier:
- Teknisk tilstand
- Sosialt miljø
- Mat
- Fritidstilbud
- Ledelse
- Boforhold
Responsen har vært formidabel. Hele 2071 personer har svart, og 825 stykker har kommentert hva de liker best med arbeidsplassen sin. Flere påstår at de har den beste maten på sokkelen, noen hevder de har det mest suverene fritidstilbudet, mens andre fremhever det sosiale.
Heidrun-plattformen, som har fått kjælenavnet «Norskehavets perle» av operatør Statoil, er vinneren av vår kåring.
På topp ti-listen finner vi åtte plattformer og to borerigger. Ingen FPSO-er med på listen. Seks av plattformene er operert av Statoil, én av Norske Shell og én av Conoco Phillips. De to riggene eies av selskapene Transocean og Ocean Rig.
Les også: Norge er ett av verdens beste land å jobbe i
Uhøytidelig
Metoden har vært som følger: Vi spurte leserne hvilken plattform som er den beste de har jobbet på.
For å kåre vinnerne har vi kontaktet operatørene for å få et bilde av hvor mange som har oppholdt seg på innretningene og hvor mange år innretningene har vært i drift. Dette for å unngå at større og eldre installasjoner får en fordel foran de mindre og nyere.
Ved å regne sammen disse faktorene har vi kommet frem til hvilke plattformer leserne har som sine favoritter.
Det er viktig å presisere at dette er en leserundersøkelse, ikke en undersøkelse som har blitt sendt til alle operatører og riggansatte på norsk sokkel. Det er i så måte en uhøytidelig kåring, ikke en gjennomgang av teknisk tilstand eller en fyllestgjørende gjennomgang av innretningene på sokkelen.
Under finner du fakta om innretningene, feltene og utvalgte kommentarer fra undersøkelsen.
1. Heidrun, operert av Statoil
Helt i toppen, på gullplass i kåringen vår, finner vi Heidrun-plattformen.
De ansatte her er svært begeistret over arbeidsplassen sin. Plattformen scorer gjennomgående godt på alle seks kategoriene i undersøkelsen, og er således den klare vinneren.
Her er noen av kommentarene:
«Har vært på over 30 faste installasjoner, og Heidrun er helt klart den beste!», sier en.
«Heidrun har uten tvil det beste boligkvarteret av samtlige Statoil-installasjoner», mener en annen.
En som har jobbet lenge i oljeindustrien sier følgende:
«Godt arbeidsmiljø, godt samarbeid mellom ulike firma. Jeg har jobba på forskjellige plattformer siden 1966 og derfor synes jeg å ha et godt grunnlag for å vurdere. Heidrun er klart nummer en».
En annen liker tydeligvis svært godt å komme seg på jobb:
«Det er rett og slett hjemme borte fra hjemmet», sier han.
Les også: Dette oppholdsrommet er et av de beste på sokkelen
Ligger langt nord
Heidrunfeltet ligger omtrent 175 km utenfor kysten av Midt-Norge i Norskehavet, og ble påvist i 1985 av Conoco, som var operatør i lete- og utbyggingsfasen. Produksjonen startet i 1995.
Oljen fra feltet blir eksportert med skip. Heidrun er et felt uten lagringsfasiliteter, noe som betyr at det alltid må være et bøyelasteskip på feltet klar til å ta imot olje. Fra 2015 skal lagerskipet Heidrun B ligge fast på feltet. Gassen går i rørledningen Haltenpipe til Tjeldbergodden og gjennom Åsgard transport til Kårstø.
De siste tallene fra Oljedirektoratet viser at det har blitt produsert like i overkant av en milliard fat oljeekvivalenter fra feltet.
Feltet er bygget ut med en flytende strekkstagplattform i betong. Heidrun er en kombinert produksjons- og boreplattform, som ifølge Statoil er verdens største flytende betongplattform.
Plattformen veier 288.000 tonn og har 370 sengeplasser.
Lisensfordeling på Heidrun-feltet:
- Petoro 57.79 %
- Conoco Phillips Skandinavia 23.99 %
- Statoil 13.04 %
- Eni Norge 5.18 %
Les også: Hevder dette er kopiering av norsk skiteknologi
2. Oseberg A, operert av Statoil
Kommer inn på andreplass etter Heidrun. Plattformen scorer svært bra på fem av seks kategorier, men dårligst på teknisk tilstand.
Her er noen av kommentarene fra de som har jobbet der.
«En samling flotte mennesker som er gitt gode rammebetingelser for trivsel. Maten er på høyde med hva som serveres på de beste restauranter!», sier en.
En annen skriver følgende:
«Nyoppusset, god mat. Gymsal. Nye lugarer. Ulik mange eldre installasjoner i Nordsjøen. Alt dette bidrar til ett veldig bra sosialt miljø, som igjen gjør det triveligere å gå på jobb. Og mye triveligere på kveldstid utenom jobb. Ikke den plattformen med best teknisk tilstand, men alt i alt min favoritt».
«Nordsjøens mest moderne når den ble bygd. Meget godt miljø fra starten av. Boring og de andre leverandører var likestilt med operatørfolkene, vi opplevde det slik. Mulig Hydros norske industrikultur var medvirkende og lite preget av den "amerikaniserte" kulturen som var rådende mange plasser», sier en annen.
Les også: Oljeteknologi-gründer saksøkt av selskapet han stiftet
Et av de fire største feltene i Norge
Oseberg er blant de fire største olje- og gassfeltene på norsk sokkel og ble funnet i 1979. Produksjonen startet i 1988, og i dag går produksjonen fra Oseberg feltsenter, Oseberg C, Oseberg øst og sør. Feltsenteret består av de tre plattformene Oseberg A, B og D, som er knyttet sammen med broer.
De siste tallene fra Oljedirektoratet viser at det har blitt produsert 2,65 milliarder fat oljeekvivalenter fra Oseberg-feltet siden oppstarten.
Oseberg A er en betongplattform med prosessutstyr og boligkvarter. Den er totalt 193 meter høy, har 319 lugarer og en produksjonskapasitet på 240.000 fat hver dag.
Lisensfordeling på Oseberg-feltet:
- Statoil 49.3 %
- Petoro 33.6 %
- Total E&P Norge 14.7 %
- Conoco Phillips Skandinavia 2.4 %
3. Gullfaks A, operert av Statoil
Bronsemedaljen i kåringen vår går til Gullfaks A. Plattformen scorer svært godt på fire av kategoriene, som er sosialt miljø, mat, fritidstilbud og ledelse. Den kommer litt dårligere ut på boforhold og dårligst ut på teknisk tilstand.
Her er et knippe kommentarer fra undersøkelsen:
«Muligheter for fritidsaktiviteter med blant annet gymsal. Den beste maten man kan tenke seg, med overdådig koldtbord og dessertbord hver dag i tillegg til 4-6 varmretter», sier en.
«Miljøet ombord var uten tvil det beste. Gledet meg hver dag jeg skulle ut på jobb, er på GFC nå og den er bra, men kan ikke måle seg med GFA! Kokkene tryller og treningsrommet er veldig bra. Internettet er veldig bra også», sier en annen.
En tredje, som var med fra starten i 1986, lovpriser samarbeidet på plattformen.
«Etter ti fine år fra 1986 og frem til 1996 på Gullfaks A, altså fra oppstart, så hadde vi et utrolig fint miljø ombord! Husk at dette var den første helnorske plattformen og den klarte sine oppgaver med glans. Det var ikke bare, bare på den tiden. Elendige oljepriser og en gasspris som var under null. Med alles innsats på Gullfaks A og at det ble bedre tider prismessig så snudde alt seg».
Les også: Slik kan du få 8 kvm mer boareal på 200 kvadrat
Skikkelig melkeku
Gullfaks-området ligger sammen med Snorre-området og Statfjord-området på Tampen i den nordlige delen av Nordsjøen. Området omfatter satellittfeltene Gullfaks Sør, Rimfaks, Skinfaks og Gullveig, som er bygd ut med undervannsbrønner som blir fjernoperert fra Gullfaks A- og C-plattformene.
Gullfaks var det første store feltet Statoil skulle utvikle helt på egen hånd. Det var egentlig en helnorsk utbygging, der arbeidsspråket for første gang var norsk og utstyret kom fra norske leverandører.
Feltet har vært en real melkeku for Norge: Siden oppstarten i 1986 har det blitt produsert verdier her for langt over 1000 milliarder kroner. De siste tallene fra Oljedirektoratet viser at det har blitt produsert 2,4 milliarder fat oljeekvivalenter fra feltet.
Hovedfeltet er bygd ut med tre store produksjonsplattformer med betongunderstell, deriblant Gullfaks A som ble satt i produksjon i 1986. Den har en produksjonskapasitet på 245.000 fat hver dag, er totalt 215 meter høy og veier 380.000 tonn.
Med sine 330 sengeplasser er den en koloss i Nordsjøen, og svært mange av de som har og har hatt sitt virke her er svært fornøyd med den gamle traveren.
Lisensfordeling på Gullfaks-feltet:
- Statoil: 51 %
- Petoro: 30 %
- OMV: 19 %
Les også: Her slepes en teknisk milliardmaskin på over 1000 tonn
4. Sleipner A, operert av Statoil
Sleipner A kommer inn på den litt sure fjerdeplassen i kåringen vår, men stemningen om bord er alt annet enn sur. Den scorer gjennomgående veldig bra på sosialt miljø, mat og fritidstilbud, og litt svakere på ledelse. Av de seks kategoriene kommer den dårligst ut på boforhold og teknisk tilstand.
Her er noen av kommentarene:
«Oversiktlig - gode breie gangveger - 'ren' plattform. Fantastisk gode kokker som lager den beste maten til alle tider. Gode arbeidsforhold med flinke gode kollegaer og alle ombord som gir sitt ytterste for å holde blant annet HMS på et høyt godt nivå!», skriver en.
«Høy standard på orden og ryddighet, lav terskel for å kunne si ifra. Godt faglig miljø, alle er med å gjøre andre gode», skriver en annen.
En siste er litt ironisk i forbindelse med henspill på at den første plattformen sank:
«Den flyter ennå!», skriver han eller henne.
Les også: Dette er forslagene til ny Oslofjord-bru
Plattformen som sank
Mange forbinder kanskje Sleipner med en fatal augustdag i 1991. Flere feil i konstruksjonen førte da til at hele betongunderstellet sank til 200 meters dyp i Gandsfjorden i Rogaland da det nybygde dekket og betongunderstellet skulle kobles sammen. Ingen omkom i ulykken, men plattformen var verdt 1,8 milliarder kroner.
Da plattformen traff bunnen, var utslaget på Richters skala 3.0. Norwegian Contractors, som hadde oppdraget, fikk en ny sjanse til å lage understellet, og to år etter ble plattformen slept ut til feltet. Der står den fremdeles.
Statoil skrev i fjor at inntekten fra produksjonen fra gassfeltet Sleipner Øst utgjør rundt 45.000 kroner i minuttet. Det er rimelig å anta at dette tallet er lavere nå, men ifølge Oljedirektoratets siste tall har det blitt produsert 1,5 milliarder fat oljeekvivalenter her siden oppstarten i 1993.
Sleipner har injisert og lagret mer enn 14 millioner tonn CO2 i Utsira-reservoaret.
Sleipner A blir omtalt som en gassmaskin, og er et knutepunkt for gasseksporten fra norsk sokkel til Europa og England. Den har plass til 240 personer om bord.
Lisensfordeling på Sleipner-feltet:
- Statoil 59.6 %
- Exxon Mobil Exploration & Production Norway 30.4 %
- Total E&P Norge 10 %
5. Visund A, operert av Statoil
Inn på femteplass på kåringen vår kommer Visund-A plattformen. Undersøkelsen viser at de ansatte setter aller størst pris på maten, det sosiale miljøet og fritidstilbudet her. Plattformen scorer marginalt dårligere på ledelse og boforhold, og minst bra på teknisk tilstand.
Her er noen av kommentarene:
«Fantastisk godt miljø. Alle blir inkludert. Beste maten i Nordsjøen! Alle vil tilbake til Visund», skriver en.
«Gode arbeidsforhold ombord, lett tilgang til roterende maskineri og meget gode treningsmuligheter», skriver en annen.
En siste påpeker: «Utrolig godt samhold i Visund, ledelse som inkluderer og medarbeidere som bryr seg om hver andre. Fellesskap på hele riggen uavhengig av firma».
Les også: Hevder denne teknologien vil endre solcellemarkedet
Står for to av fast track-prosjektene
Visund er et olje- og gassfelt som ligger 22 kilometer nordøst for Gullfaks-feltet i Tampen-området og 40 kilometer vest for Florø. Produksjonen startet våren 1999, og oljen går i rørledning til Gullfaks for lagring og eksport. Gasseksporten til kontinentet startet i 2005.
To av Statoils fast track-prosjekter, som går ut på halvere utbyggingstiden for enkle felt på norsk sokkel, er knyttet til Visund. Det dreier seg om Visund Sør og Visund Nord, som begge er i produksjon ved hjelp av undervannsutbygginger.
Visund Sør er knyttet til Gullfaks C. Visund Nord er knyttet til Visund A, en flytende bore-, prosesserings- og boligplattform. Her jobber 128 stykker når det er normal drift.
Visundplattformen var da den ble bygget verdens største flytende plattform i stål. Brønnene på feltet er knyttet til plattformen med fleksible stigerør.
De siste tallene fra Oljedirektoratet viser at det har blitt produsert 207 millioner fat oljeekvivalenter på Visund-feltet siden oppstarten.
Lisensfordeling på Visund-feltet:
- Statoil Petroleum 53.2 %
- Petoro 30 %
- ConocoPhillips Skandinavia 9.1 %
- Total E&P Norge 7.7 %
6. Draugen, operert av Shell
På sjetteplass finner vi Draugen-plattformen som scorer generelt ganske godt på fem av seks kriterier på undersøkelsen vår, med unntak av teknisk tilstand – der den scorer marginalt dårligere.
De aller fleste trekker frem at det beste med å jobbe her er miljøet.
Her er et knippe tilbakemeldinger:
«Kolleger, arbeidsoppgaver, trygghetsfølelsen; alt var så bra - det er derfor jeg blir myk om hjertet hver gang jeg ser et bilde av eller høre navnet Draugen - 14 år etter at jeg sluttet! Selvsagt har jeg kontakt med kolleger fra den tid. Draugen i et rosa nostalgisk skjær? Mulig det, men den er allikevel best!», skriver en.
«Fantastisk mat, store lugarer og verdens beste kolleger. Svært sosialt på tvers av yrkesgrupper og selskaper. Draugen en flott plattform med ett ben solid plantet på havbunnen. Kort utreise med helikopter teller!», skriver en annen.
«Alle er inkludert, uansett om man er kontraktør eller fast ansatt», skriver en person.
Les også: Noreco var et fremadstormende norsk oljeselskap. Så gikk alt galt
Svært høy utvinningsgrad
Draugen-feltet ligger i Norskehavet, på 250 meters havdyp, 150 km nord for Kristiansund.
Feltet feiret 20 års-jubileum i fjor og var det første oljefeltet som ble satt i produksjon nord for den 62. breddegrad.
Det ble oppdaget i 1984, og ifølge operatør Shell var mange geologer overrasket over å finne oljeførende lag her oppe. Olje fra Haltenbanken hadde migrert østover og opp hit, noe som gjør at Draugen ligger grunnere enn andre reservoar i området.
De siste tallene fra Oljedirektoratet viser at feltet har produsert 885 millioner fat oljeekvivalenter siden oppstarten. Feltet produserte på det meste rundt 225.000 fat olje i døgnet.
Det var opprinnelig planlagt at det skulle produsere frem til i fjor, men Shell har andre planer og har flere prosjekter på gang for at feltet skal leve vesentlig lengre.
Draugen er et av de norske feltene med den høyeste utvinningsgraden på rundt 70 %, og ligger et sigende an til å havne helt i verdenstoppen for utvinningsgrad av offshore oljefelt.
Plattformen har plass til 130 personer.
Lisensfordeling på Draugen-feltet:
- Petoro 47.88 %
- Norske Shell 44.56 %
- Chevron Norge 7.56 %
Les også: Derfor kan gassen i Norskehavet bli mindre lønnsom
7. Transocean Winner, eid av Transocean
På sjuendeplass finner vi Transocean Winner, en flyttbar borerigg som for øyeblikket er på oppdrag for Marathon Oil på Alvheim-feltet.
Riggen har plass til 108 personer, og mange av dem som har jobbet der er åpenbart svært glad i den. Riggen scorer godt i fire av seks kategorier – med unntak av teknisk tilstand og mat.
Her er et knippe kommentarer:
«Simpelthen den ultimate borerigg!!», mener en.
«Winner må være den riggen med uten tvil det beste miljøet og hjelpsomme faste besetning. For ikke å snakke om bingopremiene!», minner en annen om.
«Miljøet ombord. For ein fantastisk gjeng. Vi er heldige ombord på «Nordsjøens svane», sier en.
Les også: Her er lesernes fem forklaringer på kumlokk-mysteriet
Gammel traver
En gjennomgang av de tekniske spesifikasjonene viser at den ble bygget av Götaverken Arendal i Göteborg i 1983 og at den gjennomgikk større oppgraderinger i 2006.
Riggen kan operere på en maksimal havdybde på 457 meter og har en maksimal boredybde på 7620 meter. Den har fire dieselmotorer av merket Nohab som til sammen yter 11424 hestekrefter. Den høyeste hastigheten den kan bevege seg i er 6,5 knop.
Transocean Winner er 68,8 meter lang, 74,9 meter bred og 42 meter dyp.
8. Ekofisk L, operert av Conoco Phillips
Åttendeplass går til Ekofisk L. Undersøkelsen viser at boligplattformen, som offisielt ble åpnet i april i år, er populær blant de ansatte.
Den får best skussmål for teknisk tilstand, scorer ganske høyt på ledelse og boforhold og bra på mat, fritidstilbud og sosialt miljø.
En ansatt skriver:
«Utrolig enkelt å bli kjent med alle fasilitetene da hele plattformen er godt gjennomtenkt før og under bygging. Jeg har aldri blitt så fort kjent med hvor ting er, og dette på en innretning som huser 550 personer i enelugarer.»
En annen setter pris på kantinen:
«Ny plattform med godt arbeidsmiljø. Stor, lys kantine med havutsikt. Her er høyt under taket. Verdens største offshore hotell med 552 enkeltlugarer!»
En ansatt liker godt treningsrommet, men er imidlertid ikke helt fornøyd med maten:
«Jeg roterer mellom alle plattformene på Ekofisk-feltet, og merker meget godt at de har begynt innstramming i budsjettet når de serverer mat som råtner i magen på folk så folk går og fiser dødsbomber hele dagen. Men ellers et flott sted».
Les også: Den russiske ståløya i Arktis har så langt produsert 1,5 millioner fat olje
Historisk svært viktig felt
Ekofisk L opererer på et av de største oljefeltene som noen gang er funnet til havs.
Ekofisk er kanskje det viktigste feltet i norsk oljehistorie, men det var en rekke tilfeldigheter og sammentreff som gjorde at det i sin tid ble funnet.
Norske myndigheter åpnet i 1965 for at oljeselskaper kunne gjøre prøveboringer på norsk sokkel. Et av selskapene som standhaftig holdt på var Conoco Phillips. Etter 32 leteboringer som var så godt som resultatløse, ville amerikanerne egentlig bare komme seg vekk. Problemet var at leien for boreriggen Ocean Viking var så høy at de sjefene bestemte seg for å prøve én siste gang.
Den 21. august 1969 startet selskapet sin aller siste boring og traff etter noen få dager en lomme i berggrunnen som inneholdt gass under høyt trykk. Etter en ny boring én kilometer unna ble det klart at man satt på noe stort.
Lille julaften kom julepresangen som var med på å forandre det norske samfunnet: Selskapet hadde gjort et gigantfunn. Grunnlaget for den norske oljeindustrien, slik vi kjenner den i dag, ble på mange måter lagt den augustdagen på slutten av 60-tallet.
Helt siden den gang har feltet vært en melkeku av dimensjoner: Tall fra Oljedirektoratet viser at Ekofisk-feltet hadde produsert 3,9 milliarder fat oljeekvivalenter ved utgangen av 2013 mens Ekofisk-området på generell basis hadde produsert 5,6 milliarder fat oljeekvivalenter.
Plattformen har 552 enkeltlugarer.
Lisensfordeling på Ekofisk-feltet:
- Total E&P Norge 39.9 %
- Conoco Phillips Skandinavia 35.11 %
- Eni Norge 12.39 %
- Statoil 7.6 %
- Petoro 5 %
Les også: Norge har en lang historie under vann. Nå skal den dokumenteres i detalj
9. Leiv Eiriksson, eid av Ocean Rig
På niendeplass finner vi riggen Leiv Eiriksson. Undersøkelsen viser at den scorer ganske bra på fem av seks kriterier, men helt gjennomsnittlig på teknisk tilstand. Svært mange trekker frem det sosiale miljøet, noen skryter uhemmet av maten. Her er noen av kommentarene:
«Det beste er miljøet blant mannskapet. Etter 33 år i Nordsjøen vil jeg framheve Leiv Eiriksson. Jobbet her siden 2008 og selv med forholdsvis store utskiftninger blant mannskapet, så har en klart å beholde det gode miljøet riggen alltid har vært kjent for», sier en.
«Det beste er kollegaene, man gleder seg faktisk til å dra ombord», sier en annen.
«Maten er uten tvil det beste. Service er det aller beste cateringselskapet jeg har opplevd. De jobber og smiler og lager en utrolig fin atmosfære for oss andre om bord. Og maten er det beste jeg har fått gjennom 25 år på rigg», skriver en.
Les også: Å varme opp vann med strøm: – Som å dusje i champagne
Over 60.000 hestekrefter
Leiv Eirikson er en flyttbar borerigg som tidligere denne måneden begynte boringen av letebrønnen Atlas i lisens PL 420 for operatør RWE Dea Norge. Lisensen inneholder Titan-funnet og ligger mellom Gjøa-feltet og Skarfjell-funnet i Nordsjøen.
Riggen ble bygget av Friede Goldman Offshore i USA og var ferdig i 2001. Den er 119,3 meter lang, 85,5 meter bred og har mer hestekrefter på lager enn den andre riggen på denne topp ti-listen.
Ombord er seks dieselmotorer av merket Wärtsila som til sammen yter 61.200 hestekrefter. Topphastigheten er seks knop.
Riggen kan operere på en vanndybde på 2286 meter. På grunn av et eget regelverk har den plass til 120 stykker når den opererer i Nordsjøen og 140 når den opererer andre steder.
Les også: Slik kan skip seile lydløst i Arktis
10. Gullfaks B, operert av Statoil
Den siste plassen på topp ti-listen går til Gullfaks B.
I undersøkelsen vår peker svært mange av deltakerne på at boforholdene, maten, det sosiale miljøet og fritidstilbudet er bra. Ledelse kommer litt dårligere ut, mens plattformen scorer dårligst på kategorien om teknisk tilstand.
Her er noen av kommentarene som har kommet:
«Gullfaks B er absolutt den beste plattformen å jobbe på. Flotte lugarer med TV og PC. 4-5 dagligstuer som kan benyttes etter behov. Maten er bare topp med 3-4 retters middag av beste kvalitet. Hyppige seminar og sammenkomster som gir fantastisk gode sosiale forhold. Mange aktiviteter om bord», sier en prosesstekniker.
«Den har en stor gymsal, Nordsjøens største? Plattformen i seg sjølv er ikkje så stor, så er korte avstander fra A til Å», sier en annen.
En tredje har en svært god grunn til å like Gullfaks B:
«Der traff eg fruen», sier han kort og godt.
Minst av Gullfaks-plattformene
For en kort gjennomgang av Gullfaks-feltet, se tredjeplassen på topp ti-listen.
Gullfaks B ble satt i produksjon i 1988 og har en produksjonskapasitet på 150.000 fat per dag. Hele konstruksjonen er 209 meter høy og veier 198.000 tonn. Det er den minste av de tre plattformene på Gullfaks-feltet med sine 160 sengeplasser.
Lisensfordeling på Gullfaks-feltet:
- Statoil 70 %
- Petoro 30 %
- OMV: 19 %
Les også:
Disse oljefeltene er størst i verden
