.jpg){kind=small}
Snart starter norske myndigheter tildeling av leteblokker helt inn mot delelinjen i Barentshavet, etter at de åpnet 23. konsesjonsrunde.
Dette åpner for at Norge må samarbeide med stormakten Russland om å dele inntektene fra felt som strekker seg under delelinjen.
En av disse forekomstene befinner seg trolig ved Fedynskyhøyden, eller Hjalmar Johansen-høyden som området også kalles. Mesteparten av strukturen ligger på russisk side av delelinjen, men den strekker seg også over på norsk sokkel.
På russisk side inneholder den ni lovende formasjoner, som kan inneholde ressurser tilsvarende 18,7 milliarder fat olje, ifølge Rosneft.
Les også: Har ikke teknologi til å stanse oljeutslipp
Må bli enige
«Vi kan jo ikke se den grense under vann», uttalte Harald Heide Steen som russisk ubåtkaptein. Men hva gjør man dersom delelinjen går tvers gjennom et reservoar dypt under havbunnen i Barentshavet. Hvordan skal inntektene fordeles mellom Norge og Russland fra en slik forekomst?
For å dele inntektene og utnytte et grenseoverskridende felt i Barentshavet mest mulig effektivt, må først og fremst norske og russiske myndigheter bli enige om en såkalt unitiseringsavtale.
Her fastsettes blant annet hvem som skal være operatør for feltet og hvordan ressursene skal fordeles. Prosedyrene for dette er fastsatt i et vedlegg til delelinjeavtalen fra 2010. Deretter må selskapene inngå en samarbeidsavtale.
Norge har lang erfaring med slike avtaler for felt som deles med Storbritannia, men Russland vil være en ny partner.
– Dette er uprøvd farvann. Den første prosessen vil være avgjørende for hvordan dette går fremover, sier Lars Petter Lunden, partner i rådgivningsselskapet Sigra Group og ekspert på russisk petroleumsskatt.
Han mener spørsmål om ilandføring, ulikt skattesystem samt ulike godkjenningsprosedyrer og miljøkrav på norsk og russisk side er blant utfordringene når Norge og Russland en gang i fremtiden skal bli enige.
Les også: Her er den mest kontroversielle plattformen i Arktis
Interesser kan komplisere
Å sikre en effektiv utnyttelse av forekomsten samt å fordele inntektene rettferdig mellom ressurseierne, er de to hovedpoengene med en slik unitiseringsavtale.
– Det kan for eksempel bety at det er mest rasjonelt å utbygge feltet med en installasjon bare på den ene siden av grenselinjen, forteller Arild Moe, assisterende direktør ved Fridtjof Nansens Institutt.
Han mener det i prinsippet burde være greit å nå frem til en avtale dersom begge parter er enige om å maksimere produksjonen fra feltet og sørge for den mest effektive produksjonsløsningen. Men andre interesser kan gjøre forhandlinger vanskeligere.
– Hvis den ene part for eksempel tillegger det å ha produksjonsplattform eller annen infrastruktur som rørledninger på egen sokkel egenverdi, vil det oppstå en mer komplisert forhandlingssituasjon, forteller han.
Lettere med italiensk partner
Fra enkelte hold i Russland er det gitt uttrykk for at det må opprettes et joint venture for å unitisere et grenseoverskridende felt.
– Det er ikke noe belegg for dette i delelinjeavtalens tekst, men det reflekterer nok forventninger hos noen. Sett fra norsk side er ikke et joint venture nødvendigvis den mest effektive løsningen, forteller han.
Både Moe og Lunden mener at eventuelle forhandlinger kan gå lettere fordi det er utenlandske partnere i alle lisensene på russisk side av delelinjen. For eksempel er ENI partner i lisensen ved Fedynskyhøyden.
– ENIs deltagelse kan kanskje gjøre eventuelle forhandlinger med Norge noe enklere.
Les også: Kunstig øy i Arktis spekket med norsk teknologi
Komplisert forhistorie
Nettopp Fedynskyhøyden skal ha vært det mest kompliserte i de norsk-russiske delelinjeforhandlingene, ifølge dokumenter som er lekket fra Stratfor.
Dersom sokkelen hadde vært avgrenset med midtlinjeprinsippet, ville en større del av Fedynsky tilfalt Norge og dersom sektorlinjeprinsippet hadde blitt brukt, ville mindre tilfalt Norge.
«På Fedynskyhøyden er det mulighet for at Russland og Norge kan ha petroleumsforekomster som krysser avgrensningslinjen», heter det i stortingsmeldingen for Barenthavet fra april. Området er også beskrevet i den siste ressursrapporten fra Oljedirektoratet, her vurderes området som en ren gassprovins.
– Interessant område
Statoil er et av selskapene som følger med i området. Akkurat nå holder selskapet på å analysere 2D-sesimikk fra området for å finne ut hvilke blokker som er mest interessante å nominere til 23. konsesjonsrunde.
– Vi ser på potensialet og det ser faktisk også ganske spennende ut, fortalte Gro G. Haatvedt, Statoils letedirektør for norsk sokkel til Teknisk Ukeblad etter hun hadde lagt frem selskapets leteplaner for norsk sokkel for 2014.
Er det spennende å se på felt som strekker seg over på russisk side?
– Det som er viktig for oss, er ikke om de akkurat dekker disse grenselinjene, men hvor er det vi har de beste mulighetene. Det er det vi hele tiden ser etter og det er det vi vil teste, forteller hun.
Hun bekrefter at strukturen ved Fedynskyhøgda ser interessant ut, ut fra den første tolkningen av seismikkdataene.
Les også: Slik kan Barentshavet se ut i 2030
Statoil på russisk side
På russisk side av delelinjen er området delt inn i tre lisenser - som alle eies av Rosneft. I den nordligste lisensen er Statoil partner og de to sørligste er ENI partner.
Dersom eventuelle gassreserver på Fedynsky krysser delelinjen, og man ønsker å utvinne disse, så må trolig Rosneft, ENI og eventuelle aktører på norsk side av delelinjen bli enige om hvordan inntektene skal fordeles.
Nylig ble Rosneft ferdige for sesongen med de seismiske undersøkelsene av Fedynsky på russisk side, ifølge nyhetsbyrået Itar-Tass.
Les også:
Goliat skal tåle en titusenårsstorm
Skal fly med nattbriller i Arktis
