Gasshydrater, som ligner vann-is, finnes overalt i naturen – spesielt i havdypet og i de arktiske regionene.
Hydratene består av gassmolekyler som er pakket inn i iskrystaller.
Gassen, som hovedsakelig er metangass, er altså «låst» fast i isbur. Fordelen med gasshydratene er at gassen inni dem er tettpakket.
– Gassen er oppbevart under høyt trykk og lav temperatur. Fordi den er pakket inn slik, er mange molekyler pakket inn i krystallstrukturen. Ressursen i gasshydratforekomstene er at det er så store metangassforekomster i hver enhet. Det er altså mye energi oppbevart på lite volum, forklarer professor Haflidi Haflidason.
Store forekomster i Norge
Haflidason er ansatt ved Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Bergen.
Islendingen har jobbet med gasshydrater i flere år og ledet mellom 2007 og 2011 en gruppe norske forskere som kartla forekomstene på norsk sokkel.
Gjennom hele perioden stilte diverse oljeselskaper og konsulentselskaper villig opp med seismikk.
Konklusjonen fra arbeidet var at det potensielt finnes svært store forekomster av gasshydrater på norsk sokkel. I Nyegga-området, nord for Storeggaskredet, ligger eksempelvis den største konsentrasjonen av hydrater som er kartlagt til nå.
Her ligger like mye metangass i hydrater som i hele Ormen Lange-feltet, hvor det er påvist 397 milliarder kubikkmeter naturgass.
Ifølge Haflidason betyr dette at det må finnes betydelig større skjulte metanmengder på norsk margin.
Les også: Her dyrkes vårt nye drivstoff
Tekniske utfordringer
Problemet er at teknologien som brukes både i Norge og internasjonalt ikke er god nok til å kartlegge forekomstene som ligger skjult i leirerike sedimenter, som hydratene hovedsakelig ligger i her til lands.
Her kan det derimot være hjelp å få fra selskaper som opererer i Nord-Canada og Mexicogulfen, hvor man har funnet store forekomster i leirerike sedimenter ved hjelp av avansert boreteknologi.
Like fullt: Energipotensialet er stort hvis det finnes like store mengder gass fra hydrater flere steder på den norske marginen som er like store som i Ormen-Lange feltet.
– Som en tommelfingerregel er det 170 til 180 kubikkmeter metangass i én enhet gasshydrat, sier Haflidason.
Statoil følger med
I midten av januar skrev avisen London Sunday Times at Statoil har laget en rapport hvor det står at gasshydrater er en viktig fremtidig energikilde som kan bli viktig for verden i flere tiår framover.
Informasjonssjef Ola Anders Skauby i Statoil vil ikke kommentere dette overfor Teknisk Ukeblad, men sier på generell basis at selskapet er interessert i nye energiformer.
– Potensielle energiformer er interessante å se på, ergo ser vi også på gasshydrater. Men vi ser at det er et stort teknologigap som må lukkes før man kommer til en kommersiell utnyttelse av denne energiformen, sier han.
– Hvor interessant er det for dere?
– Selv om det skulle finne teknisk utvinnbare mengder, er det vårt inntrykk at det kommersielle volumet er mindre. Men som sagt, vi følger med på det som skjer rundt dette og andre energiformer, sier Skauby.
Les også: Slik kan Norge forsyne Europa med energi
Problemer
Det finnes altså utfordringer ved gasshydrater. Én er hvordan man kan få ut gassen på en lønnsom måte, en annen er hva slags innvirkning gassen kan ha på klimaet om den siver ut fra smeltende iskrystaller.
Slipper man ut metan i atmosfæren har dette en effekt som er 25 ganger større enn CO2. Med de enorme mengdene som finnes i verden, kan dette få katastrofale følger for klimaet.
Fordelen med metan er riktignok at biologiske prosesser gjør at mye av gassen forsvinner om den lekker gjennom sjøvann og opp til overflaten.
Det er altså en lang vei å gå før man kommer i mål med både forskning på og utnyttelse av gasshydrater.
Professor Haflidason tror likevel det kan bli en viktig energikilde i framtiden.
– Jeg tror det er realistisk at man klarer å komme i gang med kommersiell produksjon i løpet av 40–50 år. Det vil være mulig, sier han.
Les også: – Fornybar energi er ikke uendelig
