.jpg){kind=small}
I dag presenterer Gassco utsiktene for ny gassinfrastruktur i Barentshavet under det årlige Solstrandseminaret om olje og økonomi.
Et av hindrene for å få et gassrør fra Barentshavet, kan være en krangel mellom staten og fire eiere i Gassled om prisen man kan ta for å transportere gass, ifølge analytikere.
Gasstariff-saken kan skremme bort potensielle investorer fra å putte pengene i et gassrør til Barentshavet.
Les også: – Lønnsomt med gassrør i Barentshavet
Surt eple for staten
– Hvis det blir nødvendig å få med finansielle investorer, noe som virker sannsynlig, blir spørsmålet om departementet er ivrige nok til å få Barentspipe på plass til at de vil bite i det sure eplet i tariffsaken, sier olje- og gassanalytiker Hans Henrik Ramm til Teknisk Ukeblad.
Med det mener han å finne en minnelig mellomløsning.
Den vedtatte endringen av gasstariffene gjør at oljeselskapene får transportere gass billigere, mens eierne av røret tjener mindre.
Tanken bak tariffendringen var å stimulere mer leting etter naturgass, men nå kan det altså skremme bort investorer til nødvendig infrastruktur til naturgass, ifølge analytikeren.
Les også: Slik kan Barentshavet se ut i 2030
– Må tenke annerledes
Teknisk er det ingenting i veien for å bygge et gassrør til Barentshavet. Men hovedutfordringen er å lokke til seg kapital for å bygge dette, ifølge gassanalytiker Karen Sund i Sund Energy.
Hun mener Gassco samt Olje- og energidepartementet må tiltrekke seg investorer med lavere avkastningskrav enn oljeselskapene.
Sund mener Gassco da må se på tariffer og risikofordeling på en ny måte, fordi gassflyten fra Barentshavet har mye større usikkerhet ved seg enn de tidligere rørene Norge har bygget.
– Tariffer er normalt knyttet til kapasitetsbooking og bruk, og skal gi eierne en normalavkastning. Hvis bruken er mindre jevn, og kapasitetsbooking fremover lavere, kan dette gi høyere tariffer til de som bruker infrastrukturen – for samme avkastning, forteller hun.
Hun legger til at bruken vil avhenge av hvilke felt som blir utbygd, hvordan inntjeningen på gassen blir ved å sende den til Europa i rør, og operatørenes preferanser i når de sender gass eller ikke.
– De må tenke hvordan man kan gjøre det attraktivt for andre enn oljeselskaper å investere i en rørledning. Hvordan de ser for seg avkastning fra rørledningen, mener hun.
Les også: Se vår oversikt: Her forsvinner oljejobbene
– Verre enn Castberg
Utsiktene for mer oljeutvinning i Barentshavet er den siste tiden blitt beskrevet som dystre. For gass er situasjonen «enda verre», både på grunn av usikre priser og enda mer usikkerhet rundt infrastruktur, ifølge Sund.
– Det er lettere å selge olje. Dersom man synes Castberg er et skummelt prosjekt, så er fremtidig gassutbygging i Barentshavet enda verre, sier hun.
Johan Castberg-prosjektet i Barentshavet er som kjent utsatt for annen gang av Statoil på grunn av kostnadene.
I dag er et gassfunn i Barentshavet stort sett dårlig nytt for oljeselskapene. Årsaken er at det ikke er noe sted å sende den. På Goliat-feltet skal gassen injiseres ned i reservoaret, fordi Statoil ikke ville ha den til Melkøya.
Les også: Barentshavet var oljeindustriens nye lekeplass. Nå utsettes prosjekter og funn leveres tilbake
– Ikke umulig
Et gassrør kan tidligst stå ferdig i 2022, ifølge en utredning fra en arbeidsgruppe ledet av Gassco. Sund er i tvil om det vil skje.
– Det er ikke umulig, men da må man tilnærme seg det på en annen måte enn i dag, sier hun
Hun mener det er helt nødvendig å se på forretningsmodell, og invitere mulige investorer i dette arbeidet.
– Jeg skjønner ikke at oljeselskapene etter å ha besluttet å selge seg ut av Gassled i sør, skal være interessert i å ta enda mer risiko i nord, sier hun.
Hun viser til prosessen i 2011 der en rekke oljeselskaper solgte seg ut av gassrørledningssystemet Gassled, mens utenlandske pensjonsfond som kjøpte seg inn. Det er nettopp disse fondene som nå krangler med staten om hvor mye de kan tjene på transport av gassen i rørledningene.
– Disse har siden erfart tariffendringer som de vurderer som politisk risiko utover det forventede, noe som kan redusere ytterligere investeringsvilje, sier hun.
Tror på rør
Ramm er mer optimistisk og tror det kommer et rør i tide for å unngå et stort fall i eksporten til Europa, altså innen 2022 eller ikke lenge etter.
– Det er allerede et ressursgrunnlag som trenger en transportløsning, sier han og henviser til at det er påvist omtrent 200 milliarder kubikkmeter gass i Barentshavet utover det som er øremerket Melkøya.
Gassco la tidligere i år frem en rapport som blant annet slår fast at det for samfunnet er lønnsomt å bygge ut ytterligere transportløsninger for gass fra Barentshavet. Men problemet er at ingen lisenser alene kan bære kostnadene.
– Utfordringen er å bygge bro mellom hva som er samfunnsøkonomisk lønnsomt og hva som er bedriftsøkonomisk lønnsomt, sier Ramm.
Hva med LNG?
En annen mulighet er at det bygges en ny fabrikk for LNG-produksjon i nord. Sund har ikke stor tro på at det bygges et nytt LNG-tog på Melkøya.
– LNG konkurrerer nå med rørgass i Europa. Det bygges ekstremt mye LNG i resten av verden og prosjektene vil konkurrere med hverandre og dermed bringe LNG-prisene ned, sier hun
Ramm mener et rør er bedre enn en ny LNG-fabrikk på grunn av kapasiteten og skalaøkonomien i dette.
– Et rør er en langsiktig investering som kan ta det meste av gassen som Oljedirektoratet mener vil bli funnet i Barentshavet, sier han.
– Transportkostnaden vil da bli langt lavere med et rør enn med LNG-anlegg, sier han.
Les også:
Her er norske Sevans flytende Fukushima-erstatter
Forlatt plattform i Nordsjøen bemannes igjen
Professor mener utsettelser på Johan Castberg kan gi høyere verdiskapning
