TROMSØ: Rundt 70 stortingspolitikere har valfartet til Finnfjord smelteverk de siste årene. Statsminister Jens Stoltenberg var der første gang i 2009.
I mars i år kom han igjen i og la ned grunnsteinen i det som Bellona omtaler som en diamant i norsk næringsliv.
Månelanding
Lokal- og regionsmedier i nord snakker om landsdelens egen månelanding.
– Dere har hatt mye fint besøk?
– Ja. Prosjektet er veldig i tiden. I Norge har det ikke vært bygget særlig med kraftanlegg på mange år, og plutselig kan vi lage et halvt Alta-kraftverk uten at det er noen negative konsekvenser av det. Dette er konfliktfri kraft, et drømmecase å fronte. I tillegg sikrer du industriarbeidsplasser og den kompetansen som ligger der. Det er sikkert ikke dårlig at vi ligger i Nord-Norge heller, med det nordområdefokuset regjeringen har.
Blir kraftprodusent
Administrerende direktør Geir-Henning Wintervoll ved Finnfjord AS snakker om det som skal bli Norges største industrielle energigjenvinningsanlegg.
Smelteverkets produksjon av ferrosilisium er ekstremt energikrevende. Snaut 1 TWh elektrisk kraft går med til smelteverkets årlige produksjon av 100 000 tonn ferrosilisium for stålindustrien i Europa og 20 000 tonn microsilica, som brukes som tilsats i blant annet betongproduksjon.
Elregningen utgjør rundt 35 prosent av produksjonskostnadene.
Sløser
I dag går all varmen fra smelteverksdriften, hele 1 TWh, til spille. Når det store energigjenvinningsanlegget settes i drift neste november, blir smelteverket i teorien kraftprodusent.
I praksis skal smelteverket selv bruke de nye 340 GWh anlegget skal produsere.
Energitilførselen vil ifølge Wintervoll styrke virksomheten betraktelig.
Tok sats i mørke
– Det startet som et OL-prosjekt. OL i Tromsø 2018 utfordret oss til å komme opp med et miljøprosjekt med leveranse av ren energi til OL. Så formulerte vi en målsetting om å bli verdens første CO2-nøytrale smelteverk. Midt i finanskrisa, våren 2009, når ting så som mørkest ut i fesilmarkedet, søkte vi prosjektmidler fra Enova. Det var der det begynte. Vi våget å se framover da det så som mørkest ut. Det har vi spart masse tid på.
Det mye omtalte energigjenvinningsverket fikk 175 millioner kroner i støtte fra Enova. Men anlegget er bare første trinn i det som beskrives som en visjonær tretrinnsrakett for å gjøre smelteverksdriften CO2-nøytral.
Trinn to er å bruke overskuddsvarme fra smelteverket til å produsere bioenergi. Sammen med Troms kraft har de stiftet Finnfjord Miljøenergi AS som skal realisere planene om en fabrikk som produserer biopellets basert på lokal og importert flis, med en årlig kapasitet på 100 000 tonn.
– Vi kan få 1 TWh varme ut fra smelteverket. Finnsnes har bare behov for 0,01 TWh. Målet er å få mest mulig energi ut av anlegget vårt, sier Wintervoll.
Les også: Teknologikrav rammer prestisjeprosjekt
Kontroversiell kullkraft
Med trinn tre, kommer den spektakulære delen av prosjektet inn. Tanken er at et kullkraftverk med CO2-fangst etableres i tilknytning til smelteverket.
Kullkraftverket forvarmes av gjenvunnet energi, renser Finnfjords avgasser for 350 000 tonn CO2 og fjerner samtidig de store klima- og miljøskadelige utslippene av NOx, svovel og tungmetaller.
– Hva er tidslinjen for CO2-fangstplanene?
– Det er mer en visjon, enn noe vi kan tidfeste nå. Det er vanskelig, fangstteknologien er umoden, og vi er ikke i en posisjon hvor vi kan forske på dette selv. Hvor skal vi gjøre av CO2-en, hvordan får man et kullkraftverk plassert i nærområdet. Det er mange variabler. Men vi er i gang når vi får energigjenvinningsanlegget opp og stå. Det er første skritt i planen om å bli CO2-nøytrale.
– Hvorfor et kullkraftverk? Er det realistisk i Norge?
– Skal du ha et CO2-renseprosjekt, må du ha det i tilknytning til energiproduksjon. Vi tror at stordrifts- og samlokaliseringsfordelene er ganske store.
– Eksisterer kullkraftplanene på papiret? Har dere samarbeidspartnere?
– Vi har snakket med noen kullkraftprodusenter. De synes det er et spennende prosjekt, men de tror at kullkraft i Norge vil være et kontroversielt prosjekt selv med CO2-rensing. Sånn sett har de ikke tro på planene. Jeg tror imidlertid at CO2-fangst fra kullkraft har mer for seg fra et kullkraftverk enn fra et gasskraftverk.
Større marked i kull
– Tror du det blir utviklet lønnsom fangstteknologi på Mongstad?
– Spørsmålet er hva som er suksesskriteriene. Suksess er ikke å rense CO2, det gjøres allerede i dag. Jeg ville aldri satt pengene mine på å rense CO2 fra gasskraft. CO2-fangst fra kullkraftverk gir størst miljøgevinst per investerte krone, og markedet er uendelig mye større.
Samtidig har Wintervoll sansen for regjeringens månelandingsprosjekt.
– Jeg liker at folk har en idé, en visjon og at de faktisk gjør noe. Er det noe jeg synes er ille i Norge, er det at mange har så gode ideer, men ingen gjør noe med dem. Og er det noen som gjør noe, og noen andre får en bedre idé, skal man slutte med det man har påbegynt i påvente av at den nye ideen er realiserbar. Man skal applaudere at noen faktisk tar et valg og gjennomfører noe. Det krever mot.
Marked i endring
Økende kraftpriser og det generelle kostnadsbildet har ført til at smelteverksindustrien i lang tid har vært preget av innskrenkninger og nedleggelser.
Kina har dominert markedet. I 2007 sto landet for 3/4 av verdens ferrosilisiumproduksjon. Men kartet er i ferd med å endres.
Wintervoll ser lyst på framtiden for markedet, etter mange år med kinesisk dominans.
– Når vi får el fra det nye energigjenvinningsanlegget, får vi lavere produksjonskostnader og vårt ferrosilisium vil kunne konkurrere med kinesisk ferrosilisium. Energibehovet i Kina vokser kraftig, og de klarer ikke produsere nok energi. En periode åpnet Kina et kullkraftverk annenhver uke, men nå har de ikke nok kull. Mange av kraftverkene har veldig lav virkningsgrad, ned mot 30 prosent. De bruker svært mye CO2 for å lage 1 MW, og så bruker de mange MW for å lage ferrosilisium. Det sier seg selv, det er en riktig dårlig kombinasjon.
– Dere skal med andre ord selge ferrosilisium til kineserne?
– På 60-tallet hadde Japan den samme utviklingen vi ser i Kina nå. I en periode var det helt utenkelig å selge ferrosilisium til japanerne. I dag har de ingen produksjon av ferrosilisium igjen, de har ingen forutsetninger for å drive energiintensivt. Så ja, det kan skje at vi kommer til å selge til Kina, men det vil nok ta litt tid. Først skal vi bruke den fordelen vi har med å få mer effektiv energi, og fokusere på å bli den foretrukne leverandøren i Europa.
Les også:
