Det er mange DVB-standarder. De viktigste for TV-mottak er DVB-T, DVB-S og DVB-C. Bokstavene T, S og C står for henholdsvis Terrestrial (bakkenett, mottatt med vanlig antenne), Satellite og Cable.
Og som om ikke det er nok, utvikler disse standardene seg hele tiden. De er inødvendigvis heller ikke bakoverkompatible slik at det trengs ny maskinvare for å ta imot dem.
Det betyr at det ikke er så lett å bygge inn en digital mottaker i TV-en lenger fordi TV-produsenten vet ikke hvilken signalkilde brukerne har hjemme. Er det bakkenett, kabel-TV eller satellitt?
På troppen av det hele er de aller fleste signalene kryptert og gjerne med ulike krypteringsteknologier. Men det er håp!
Det er ingen vei tilbake til den analoge verden, og merverdien kommer i form av langt lavere pris per kanal og høyere kvalitet på sendingene.
DVB-T
Den mest omtalte teknologien for tiden er DVB-T. Vi har fått en nytt digitalt bakkenett for TV til erstatning for det gamle analoge. Den første utgaven av standarden kom for elleve år siden og er blitt den mest utbredte standarden for bakkenett i verden.
Det finnes nå mer enn 60 millioner DVB-T bakkenettmottakere i over 35 land.
I det gamle analoge nettet opptok en TV-kanal en båndbredde på 8 MHz. Den samme båndbredden brukes i det digitale nettet, men i stedet for å inneholde de gamle PAL-TV-signalene, moduleres det inn digitale signaler.
Standarden åpner for flere ulike modulasjonsteknikker, måter å korrigere bitfeil og andre parametere på, som de ulike land kan velge fra for å optimalisere nettet til lokale forhold.
Her i landet gir kombinasjonen av parametere en nettokapasitet til TV-kanaler på litt over 20 Mbit/s på hver av de fem kanalene. Innen denne kapasiteten sendes inntil åtte digitale TV-kanaler. De settes sammen i en såkalt multiplekser (MUX), som sørger for at de ulike kanalene får den kapasiteten de trenger avhengig av innholdet (statistisk multipleksing).
Et hode som snakker trenger lite kapasitet i forhold til en fotballkamp. Men om alle kanalene på samme MUX skulle sende fotball, ville kvaliteten bli svært dårlig. Det norske digitale bakkenettet har tre operative MUX-er, og det vil komme to til fra 2010. Det er plass til enda to, men det er ikke bestemt at de skal gå til fjernsyn.
I motsetning til i de fleste andre land brukes mpeg4-kompresjon av videosignalene i det norske bakkenettet. Det er mer effektiv kompresjon enn tradisjonelle mpeg2 og gir oss litt bedre plass til flere TV-kanaler.
DVB-T2
Teknologiutviklingen står ikke stille, og i disse dager legges siste hånd på den nye DVB-T2-standarden, men det vil nok ta et år eller to før utstyret dukker opp.
Den åpner for ny modulasjonsteknikk, bedre feilkorreksjon og andre forbedringer som til sammen øker kapasiteten mellom 40 og 60 prosent. Det ville selvfølgelig være manna fra himmelen (nesten bokstavelig talt) å få så stor kapasitetsøkning i bakkenettet.
Dessverre vil alle abonnentene måtte bytte mottaker fordi T2 krever ny elektronikk.
DVB-S
DVB-S er den varianten som har vært med oss lengst her i landet. Utrullingen av digitalt satellittfjernsyn til erstatning for de analoge sendingene startet for ti år siden, og i 2002 var det slutt på analogt satellittfjernsyn.
En satellitt-transponder er på 27 MHz. Det gir et frekvensområde på rundt 38 Mbit/s.
DVB-S2
Den nye DVB-S2-standarden er allerede tatt i bruk for å sende HDTV. Ny kode- og modulasjonsteknikk samt bedre feilkorrigering har gjort det mulig for Telenor å øke bitraten til 55 Mbit/s.
Den økte bitraten, i tillegg til at fjernsynssignalene kodes i mpeg4, gir mye mer plass til å sende HDTV hvor hver kanal trenger opptil 20 Mbit/s bare til video.
DVB-C
Også på kabel-TV har utviklingen pågått lenge. De store norske distributørene startet digitaliseringen for åtte år siden, men fordi de nye nettene med moderne kabelinfrastruktur har så enorm kapasitet, vil de fortsette å sende analogt i mange år fremover.
Det gjør at abonnentene kan koble til de gamle (og nye med analoge mottakere) TV-ene uten noen form for boks, selv om kvaliteten er mye dårligere. Med dagens DVB-C standard er det mulig å få inn 50 Mbit/s på en 8 MHz kanal.
DVB-C2
Selv om det ikke er mangel på plass i et moderne kabelnett, vil den neste standardutgaven bli enda mer effektiv og øke kapasiteten betydelig på hver kanal.
DVB-H
DVB-H er den mest aktuelle standarden for å sende fjernsyn til mobile enheter slike som mobiltelefoner. Flere europeiske land har forsøkssendinger med DVB-H.
Standarden bygger på DVB-T, men tar hensyn til at sendingene skal motas av mobile batteridrevne mottakere. For å redusere strømforbruket sendes innholdet i pulser slik at mottakeren kan skru seg av mellom hver puls. En slik mottaker er på bare rundt 10 prosent av tiden.
Problemet med DVB-H er at en utbygging over hele landet vil kreve et meget stort antall sendere og blir svært kostbar. Spesielt fordi det vil trengs mange sendere for å få god dekning innendørs og til biler.
Det kan bli vanskelig å få en inntjening som kan finansiere en utbygging i et stort og lite befolket land som vårt. Dessuten vil dette kreve mye verdifull kapasitet i VHF frekvensområdet.
DVB-SH
En interessant ny variant er DVB-SH som sender direkte fra satellitt til mobile mottakere.
Denne standarden kan gjøre det mye billigere å bygge ut nettet, som da bare trengs å forsterkes med utfyllende bakkesendere for å få innendørs dekning i viktige områder.
Kilde: Teknologisjef i Telenor Satelitte Broadcasting, Torkel Thoresen
