Brunborg var byråsjef i Olje- og energidepartementet (OED) og hadde en sentral rolle da energiloven av 1990 ble utformet. Senere var han avdelingsdirektør i samme departement fram til 2004, da han ble selvstendig rådgiver.
Han er enig med Norfund-sjef Kjell Rolands ramsalte kritikk av elsertifikatmarkedet.
– Vi er tilbake i ”gamle dager” da politikerne gjennom energimeldingene i realiteten styrte investeringsbeslutningene. I dag er det forvaltningen, og Stortinget, som bestemmer investeringstakten gjennom å fastsette politiske mål for utbygging av fornybar kraft og pålegger forbrukerne hvor mange sertifikater de skal kjøpe. Kraftmarkedet fikk en levealder på bare 20 år, sier Brunborg.
Les også: OED avviser sertifikatkritikken
– Ingen analyser
Han er svært skeptisk til arbeidet som førte fram til vedtaket om å innføre elsertifikatmarkedet.
– Lovproposisjonen om grønne sertifikater er blottet for analyser av hvordan sertifikatene virker inn på kraftsystemet. Den belyser ikke hvor usikker prisdannelsen i sertifikatmarkedet er, om det er sannsynlig at sertifikatmarkedet faktisk vil klare å trekke i gang tilstrekkelige investeringer, og at en følge av satsingen er et voldsomt behov for nettinvesteringer som folk flest må betale for, sier Brunborg.
Han viser til at myndighetene skal evaluere sertifikatmarkedet innen 2015.
– Man setter altså i gang et system og først tre år etterpå skal man finne ut konsekvensene. Dette er en sak som er presset igjennom politisk. Den faglige kompetansen i departementet er neppe gitt anledning til å synliggjøre sine betenkeligheter med systemet, sier Brunborg.
Les også:
Norden vil flyte over av kraft
– Skatteregler kan gi dyrere strøm
– Ler til banken
Han tror ikke målet om å bygge ut 13,2 TWh innen 2020 kan nås uten å presse opp prisen på sertifikater og gi en ytterligere belastning på forbrukernes strømregning.
– Gevinsten til utbyggerne av de billigste grønne prosjektene, som for eksempel storskala vannkraft, gjør at de smiler hele veien til banken, sier Brunborg.
Rådgiveren er svært kritisk til at Norge gikk med på å øke sin fornybarandel til 67,5 prosent i 2020, himmelhøyt over de andre europeiske landene.
– Vi er underlagt et direktiv hvor Brussel har konstruert en formel for hvert lands bidrag til økt fornybar energi som er skreddersydd for å pålegge Norge de største forpliktelsene fordi vi er et rikt land. Det er ynkelig at vi ikke har stått hardere på fornuften da vi forhandlet oss til marginalt lavere utbyggingsmål enn det Brussel krevde, sier Brunborg.
Les også: Stat og kommuner kan tape 20 milliarder på elsertifikat
Sterke interesser
Han viser til at det er mange ulike og kryssende interesser som ser seg tjent med dette.
– Det er gøy å bygge nett og kraftstasjoner, hvis vi bare får nye kabler til utlandet svekkes ikke lønnsomheten av eksisterende kraftanlegg. Dessuten kan miljøbevegelsen vise til at vi er et foregangsland som tar internasjonalt ansvar og politikerne kan vise til handlekraft og beslutningsevne. Men hvem har vært advokat for den vanlige forbruker i denne saken? Ingen!
Brunborg ser ingen enkel vei ut av det han mener er uføret energipolitikerne har ført oss opp i.
– Det er satt i gang forventninger om at ting skal skje, og om man gjør noe annet, blir det veldig mye skuffelser og frustrasjon. Men alt tyder på at vi ikke når fornybarmålet om i noe tilfelle. Vi er i en vanskelig og ekkel politisk situasjon. Hvis man ikke når målet, må man foreta grundige analyser og politiske vurderinger. Og forhandle med Sverige og kanskje EU om andre måter å gjøre dette på. Men de har kort tid på seg.
– Energibransjen liker å fremstille elsertifikatordningen som et spleiselag, ved å påpeke at for eksisterende vannkraftproduksjon, som ikke vil få elsertifikater, vil kraftprisene gå ned. Stemmer dette bildet?
– Det er kraftprodusentene som har nytte av elsertifikatordningen. De har nytten av at nettet og utenlandskabler bygges ut slik at de får bedre priser for kraften sin. Da er det også de som bør betale for nettutbyggingene, ikke husholdningene.
Les også: Så mye dyrere blir strømmen av utenlandskabler
– Planøkonomisk tiltak
Rådgiveren mener Norge ganske enkelt burde avvist fornybardirektivet.
– Dette var ikke noe markedsdirektiv, men et planøkonomisk tiltak. Vi burde ha avvist det fordi det er i strid med den opprinnelige hensikten med å samarbeide med EU og å ha en EØS-avtale, sier Brunborg.
Han påpeker at om det ikke ble bygget utenlandskabler, kunne norske forbrukere nytt godt av veldig billig kraft.
– Men da ville kraftprodusentene mistet store inntekter, og Finansdepartementet ville mistet 6-7 milliarder kroner i året i grunnrenteskatt.
Les også: Statkraft vil endre elsertifikatmarkedet
– Raserer naturen
Brunborg sier forpliktelsene fra EU presser fram nedbygging av norsk natur.
– Over 70 prosent av prosjektene i Statnetts strategiplan er helt eller delvis begrunnet med behov for å knytte nye kraft på nettet. Bygging av ”monstermaster” er ikke styrt av markedsmessige vurderinger av overføringsbehovet, sier Brunborg.
Han sier at norske politikere nå må skjøtte sitt eget land.
– Jeg etterlyser en visjon. Har vi egentlig noen egen mening om hva vi vil med energinorge. Alle viktige saker som styrer investeringene importerer vi fra utlandet, sier Brunborg.
Les også: Kjernekraftstopp kan gi prisboom
– Overinvesterer for EU
Han understreker at det han sier ikke må stå i motsetning til å mene at fornybar energi er bra.
– Men man må stille spørsmål ved hvem som får gevinsten og hvem som må ta kostnadene. Vi har satt oss i et hjørne hvor vi bare er nødt til å bygge ut masse kabler og importere prisnivået fra utlandet. Vi kan stille oss spørsmål ved hvilken nytte vi har av den naturressurs som i billig vannkraftproduksjon er. Er det norske forbrukere eller er det kraftselskapene. Nå skusler samfunnet bort pengene ved å overinvestere for å eksportere kraft til EU, som får gevinsten ved at de kan redusere sine CO2-utslipp og kvotepriser, sier Brunborg.
Han ser ikke lyst på fremtidens energinorge.
– Det bildet som nå tegner seg er at målet om 13,2 TWh neppe vil bli nådd uten endringer i ordningen samtidig som nettinvesteringene dukker opp som store, kostbare tiltak med betydelig miljømotstand.
Les også:
