– Det var et veldig spesielt marked, sier Øystein Os, seniorrådgiver i Nord Pool Spot og en av to som daglig setter prisene i verdens største energimarked.
Os snakker om ekstremmarkedet i vinter med strømpriser helt opp til 300 euro per MWh når markedet var i sine aller villeste timer.
Tilbud og etterspørsel
Inne hos Nord Pool Spot settes prisene på strømmen fra dag til dag. Nå har det roet seg for de rundt 330 aktørene som daglig melder inn bud i det nordiske kraftmarkedet.
– Aktørene melder inn sine bud før klokken 12.00 hver dag, og så bestemmer vi prisen for hver time hele det neste døgnet. Her er det tilbud og etterspørsel som gjelder, forklarer kommunikasjonsdirektør Siw Hauge i Nord Pool Spot.
Hun avviser at markedet har sviktet:
– Markedet fungerer slik det skal gjøre. Dersom man vil unngå ekstreme pristopper, må man se på underliggende forhold som overføringskapasitet mellom områder, at aktørene informerer markedet bedre og at de koordinerer produksjonsavbrudd, sier Siw Hauge.
20 år med liberalisme
I år er det 20 år siden loven som ga Norge verdens mest liberale strømmarked ble vedtatt.
Dette er nøkkelen til markedet fra dag til dag, og Nord Pool, eller Statnett Marked som det het da, ble verdens første marked for omsetning av kraft på markedsmessige vilkår.
Som direktør for Hydro Agri, og senere Hydro Energi på slutten av 1980-tallet, opplevde Eivind Reiten at han hadde problemer med å transportere egenprodusert kraft til Hydros egne fabrikker.
Monopol
Industrigiganten hadde kraft til overs, blant annet etter nedskjæringer på Rjukan, men hadde problemer med å få den frem dit de ønsket.
– Det var ikke vanskelig å selge overskuddskraft, men du måtte selge den til lokale og regionale monopol. Det som derimot var vanskelig var å transportere egenprodusert kraft, for eksempel til valseverket i Holmestrand. Da møtte vi tariffer som gjorde at det i praksis beskyttet de lokale monopolene, sier Reiten i dag.
Det norske kraftmarkedet var gjennomregulert, og det var i det hele tatt vanskelig å snakke om et marked.
Både bransjefolk, økonomer og politikere så på elforsyningen som et naturlig monopol, hvor det ville være uøkonomisk å introdusere konkurranse.
Champagne og skulderputer
1980-tallet var tiden for de store dereguleringer, navn som Thatcher og Reagan ledet an, men også i Norge var tendensen den samme. Reguleringer forsvant i samme takt som at skulderputene vokste på jappedressene og champagnekorkene smalt i taket.
Men i kraftmarkedet var tendensen ikke like tydelig. Gjennom hele 1980-tallet arbeidet myndigheter og kraftbransjen med en annen organisasjonsmodell, hvor antall enheter ble foreslått redusert fra 320 enheter til 20 fylkesverk.
Dermed var det lite rom for ordet «marked» i det norske kraftmarkedet. Sektoren skulle snarere organiseres enda mer hierarkisk enn tidligere.
I april la regjeringen til Gro Harlem Brundtland frem et forslag til en ny energilov, hvor vertikalt integrerte og fylkesomfattende energiverk var målet.
Men forslaget stoppet opp etter at regjeringen tapte valget og måtte ta turen ut av kontorene i regjeringskvartalet.
Enter Reiten
Inn kom en fortsatt ung økonom med bakgrunn fra Senterungdommen. Eivind Reiten (da 36) var Senterpartiets «wonderboy», med fortid som statssekretær i Finansdepartementet for Høyres Rolf Presthus og fiskeriminister under Kåre Willoch, men droppet politikken til fordel for statsbedriften Norsk Hydro i 1986.
I Hydro hadde Reiten praktisert markedsbasert omsetning av kraft før energiloven la opp til det, og solgt den frigjorte kraften etter nedleggelsen på Rjukan til forskjellige kraftselskaper. Noe Statskraftverkene ergret seg over.
Da han returnerte til politikken etter valget i 1989, trakk han forgjengeren Arne Øiens energilov, og la opp til en organisering som fikk liberale økonomer til å juble av begeistring.
– Fungerte ikke
Reiten la opp til et skille mellom produksjons- og distribusjonsleddet, slik at distributørene fritt kunne kjøpe kraft fra de produsentene som kunne fremskaffe den.
– Det var ikke et fungerende energimarked. Det var administrativt fastsatte priser, lokale monopoler og vertikal integrasjon. Hovedårsaken til at jeg ønsket å endre denne loven, var at dette ledet til en veldig dårlig utnyttelse av ressursene, forteller Reiten.
Samtidig ble Statkraft splittet opp, til Statnett og Statkraft, og sistnevnte måtte lære seg å konkurrere i det markedet som Reiten hadde skapt.
Økonomenes verk
E-verkene var ingeniørenes verk. Kraftmarkedet var økonomenes verk. Eivind Reiten var på langt nær alene om å jobbe for en mer markedsbasert kraftsektor.
Navn som Tormod Hermansen, da finansråd i Finansdepartementet, som senere kom til å bli toppsjef i et annet «verk» og Einar Hope, som etter hvert ble konkurransedirektør, var også sentrale. Begge var økonomer.
Hope var NHH-professor og mannen som på 1980-tallet forsøkte å få en økonomisk tenkning inn i kraftbransjen, blant annet som konsulent for Norske Elektrisitetsverkers Forening og som forsker ved Senter for anvendt forskning ble han hyret inn av Finansdepartementet og Olje- og energidepartementet for å «analysere mulighetene for å øke effektiviteten i det eksisterende norske kraftforsyningssystem gjennom å utvikle et markedsbasert omsetningssystem»
Resultatene av dette oppdraget om «effektivisering av kraftmarkedet» kom, ifølge historiker Lars Thue, til å gi faglig legitimitet til markedsreformen.
Rasjonering uten markedet
Eivind Reiten gikk av som energiminister da Gro Harlem Brundtland felte Syse-regjeringen i 1990, og gikk tilbake til Hydro, som sjef for aluminiumsdivisjonen og frem til 2009 for hele selskapet.
Han mener markedet fungerer, og at det ikke har skylden for den ekstreme kraftsituasjonen som har vært i vinter.
– Det som svikter er overføringskapasiteten mellom de ulike regionene. Flaskehalser vil begrense i hvor stor grad Norge blir ett kraftmarked. Men hadde det ikke vært for markedet hadde det blitt rasjonering i vinter, sier Reiten.
Norge hadde overskudd av kraft i ni av ti år før energiloven ble vedtatt, på grunn av store investeringer i tiårene før loven ble vedtatt. Reiten viser til at det ofte ble bygd ut kraft i et område, selv om det var overskudd i et annet. Noe som ikke var samfunnsøkonomisk lønnsomt, ifølge ham.
– Selskapene kunne bygge ut selv om det ikke var behov for kraften i et nasjonalt perspektiv, sier han og legger til at flere utbygginger ble foretatt, selv om det ikke var økonomisk grunnlag for dem.
Må granskes
Flere politikere mener at loven nå må granskes, for å se om virkemidlene i energiloven fungerer slik de bør. Reiten avviser at markedet sviktet og at loven er moden for omfattende revisjon.
– Jeg sier ikke at loven er perfekt i ett og alt, at den ikke skal røres. En lov må justeres og tilpasses. Men det har vært plenty av anledninger for regjeringer av skiftende farge siden 1990 til å gjøre endringer hvis man hadde ment at det ikke fungerte. Flere har sagt at de skal se på loven, og det har de sikkert gjort, men de har ikke gjort noe med den, sier han.
Ikke markedets skyld
Einar Hope, nå professor emeritus, er av mange omtalt som energilovens bestefar. 20 år etter at den ble vedtatt fremhever han det nordiske energimarkedet som et av de best fungerende i verden, men vedgår samtidig at det er mye å ta tak i.
– Markedet har ikke fungert, men det er ikke markedets skyld. Det er politikernes skyld, sier han og viser til manglende investeringer i ny produksjon og overføringskapasitet de siste 20 årene.
– Et hovedpoeng hos meg er at den største svikten har funnet sted i nettplanlegging og linjeutbygging, og vedlikehold av linjenettet. Det er et reguleringsproblem snarere enn et markedsproblem. Men siden nettet er så viktig for markedet, er det også blitt et markedsproblem ved at markedet faller fra hverandre i delmarkeder, legger Hope til.
Han mener at denne markedssvikten ikke kan føres tilbake til energiloven som sådan, men håndhevingen av den.
– Det vi ser er at markedet for investering i ny kapasitet ikke har fungert bra nok. Da kommer vi inn på politisk inngripen i markedet, blant annet uenigheten rundt byggingen av gasskraftverkene. Men vi kan ikke skylde dette på loven, sier han til Teknisk Ukeblad.
Markedet er nærsynt
Tre ganger har det norske strømmarkedet blitt utsatt for voldsomme pristopper, men aldri så mye som i vinter.
Tidligere NVE-direktør Erling Diesen, som i sin tid var medlem av energilovkomiteen, mener det norske kraftmarkedet har blitt rammet av planleggingssvikt.
– Markedet fungerer til å omsette den kraften som er på nettet, men så er det sånn at nye elementer, som ledninger og kraftverk har en veldig lang realiseringstid. Markedet er nærsynt og noen må ha ansvar for å se langt frem i tid, sier han.
Han legger til at politikerne formelt sett har gitt fra seg muligheten til å påvirke Statkraft til å prioritere større utbygginger.
– Det må være en fellesjobb for NVE og Statnett å drive langsiktig planlegging i energimarkedet. Jeg skal ikke kritisere noen, jeg sitter selv i glasshus, men det ble gitt grønt lys for store nye forbruk i Midt-Norge uten at det ble satt i gang forsterkning av ledningsnettet inn mot regionen, sier han.
Betydelige svakheter
Planleggingssvikten som Diesen snakker om, var vanskelig å forutse for 20 år siden, mener han.
– Dette var en så gjennomgripende reform. Vi var de første på guds grønne jord som implementerte dette. Vi greide å legge til rette for hvordan markedet skulle åpnes, men forutså ikke alt, sier den tidligere NVE-direktøren.
Også industriens representant, Svein Sundsbø, direktør i Norsk Industri, mener loven i det store og hele har fungert godt.
– Men vi ser noen betydelige svakheter med energiloven, sier Svein Sundsbø.
– Man gjorde et politisk vedtak om at Ormen Lange skulle forsynes med kraft fra land. Hadde markedet fungert ordentlig, hadde det blitt etablert ny produksjonskapasitet i Midt-Norge langt tidligere. Det er systemsvakheter som energiloven ikke klarer å bøte på. Loven forutsetter at politikerne tar ansvar for kraftforsyningen og ikke abdiserer og sier at nå har vi et marked som ivaretar ny produksjon. Men det skjer ikke, legger han til.
Unngå markedsmakt
Sundsbø viser til at det er bevilget milliardbeløp til mobile gasskraftverk. Penger som heller kunne ha gått til å støtte etablering av ny, permanent produksjon i regionen.
– Det må stilles krav til at overføringssystemet fungerer. Ikke at hele landet, eller Norden, skal være ett prisområde, men en kan ikke få så store forskjeller som vi så i vinter. Det blir veldig vilkårlig, sier han.
– Dessuten må konkurransemyndighetene ha et blikk på markedet, slik at en ikke får misbruk av makt. Man må bidra til at det blir mange uavhengige aktører på produksjonssiden. Det er noen potensielle svakheter i at det er noen få, veldig store aktører, sier Sundsbø og viser til svensk kjernekraft, som sviktet i vinter, og Statkraft.
Kilder: Samarbeidets kraft, bok av Lars Thue og Harald Rinde/Utvikling av kraftledningsnettet, foredrag av Erling Diesen.
