Fredag offentliggjorde leder i Nobelkomiteen, Torbjørn Jagland, at årets fredspris går til Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW).
Dette skjer på samme tid som det diskuteres om vi kan ødelegge Syrias kjemiske arsenal her til lands.
Terrorbalanse
Mange trodde at første verdenskrig ville være krigen som med sin størrelse og gru ville eliminere all krig etterpå. Slik gikk det ikke. Etter et par tiår var de i gang igjen.
Men en ting husket de selv under andre verdenskrig - de brukte ikke kjemiske våpen i kamp (tyskerne drepte mennesker med gassing i konsentrasjonsleire).
Begge parter hadde dem, men av frykt for hverandre ble de ikke benyttet. Ikke ulikt situasjonen med atomvåpen etter andre verdenskrig. Gjensidig avskrekkelse virker når spøkelset er stort nok.
I første verdenskrig ble 1,3 millioner mennesker påført til dels fryktelige skader av kjemiske våpen og 100 000 døde akutt. Siden har det ikke vært mye i bruk og de angrepene som har vært foretatt, har fått svært mye oppmerksomhet, slik som Saddam Hussains bruk av sennepsgass i krigen mot Iran.
Han utryddet også en kurdisk landsby med nervegass og det nylige angrepet i Syria var basert på en liknende gass.
På tross av at angrepet i Syria «bare» drepte rundt 1200 mennesker, en brøkdel av de minst 100 000 døde i borgerkrigen, reagerte verden med voldsom avsky og amerikanerne iførte seg krigsmaling. Assad var lynrask til å erklære at de ville ratifisere Kjemivåpenkonvensjonen og har sagt seg villig til å la seg kjemisk avvæpne.
INNSIKT: Hvert sekund produserer et menneske 17 millioner nye celler
Tusen tonn
Det har gått raskt å få en oversikt over Syrias kjemiske våpenlagre. Om de da ikke prøver å gjemme unna noe. Totalt dreier det seg om rundt 1000 tonn med stridsmidler.
Den må destrueres på forsvarlig vis. De landene som har mest kunnskap og erfaring på området er Russland og USA, men de er samtidig opptatt med å destruere egne lagre.
Da Kjemivåpenkonvensjonen ble vedtatt i 1997, hadde russerne rundt 40 000 tonn og amerikanerne rundt 30 000 tonn av slikt våpenmateriale.
De to stormaktene har holdt på med å destruere lagrene sine siden ratifiseringen, men er ennå ikke ferdige. Russerne har rundt 8 000 tonn igjen, amerikanerne rundt 3 000 tonn.
Amerikanerne hadde ni store lagre av slike våpen. De har investert rundt en milliard dollar per destruksjonsanlegg og lagt dem på samme sted som lagrene for å minimere transport. Russerne har gjort det samme.
Det er flere hovedgrupper kjemiske stridsmidler, men det er mest sannsynlig at de syriske lagrene består av to av dem; nervegasser og hudgasser. Av dem er det nervegassene som er farligst.
Nervegass
Det finnes mange ulike nervegasser, men sarin og VX er de mest kjente. I tillegg er tabun og soman brukt. Fellesnevneren for disse gassene er at de er organiske fosfatforbindelser, såkalte organofosfater.
Sarin er dessverre lett å lage ved å blande isopropanol med en fosfordikloridforbindelse. Isopropanol er en svært vanlig alkohol som brukes i vindusspylervæske og kondensfjerner og ikke vanskelig å få tak i.
Fosfordikloridforbindelser står på listen over farlige materialer, men en kjemiker vil ikke ha store vansker med å lage stoffene.
En nervegass trenger lett inn i kroppen gjennom hud, lunger eller ved å svelge. Stoffet virker ved å blokkere overføringen av nervesignaler i overgangen mellom nerveceller.
Det overbelaster nervesystemet og det oppstår uklart syn, kramper, fråding, ufrivillig urinering og andre symptomer. Får ikke den rammede motmiddel som atropin, som kan gjenopprette signalgangen i nervesystemet, vil skader og død inntre svært raskt.
Hudgasser
Selv om nervegasser er de mest dødelige, er det hudgassene fra første verdenskrig som har satt den største støkken i oss.
Man begynte gasskrigføringen med giftige industrielle gasser som klor og fosgen, men det var utvikling av sennepsgass som gjorde største skade.
Sennepsgass er ikke like dødelig som nervegasser og symptomene kommer i løpet av noen timer. Men de kan gi enorme skader som likner på brannskader. De som dør av hudgass dør gjerne av følgeskadene fra sårene og infeksjonene i dem.
Binære gasser
I utgangspunktet er altså det vi kaller nervegass to væsker som vi blander og får en tredje. Det gjør også at de fleste slike lagre og våpen er det vi kaller binære.
De lagres separat og blandes ikke før de er i våpenet som skytes ut. Det gjør lagring av slike våpen mindre farlig.
I en granat eller bombe med nervegass er det som regel to kamre skilt av en tynn membran som brister slik at væskene blandes når våpenet avfyres.
INNSIKT: Kommunikasjons-utfordringer for næringsvirksomhet i nordområdene
Destruksjon
Det er stor sannsynlighet for at det aller meste av de kjemiske stridsmidlene, som eventuelt skal destrueres i Norge, er slike binære væsker. Den ene komponenten, isopropanol, er det ikke noe poeng å sende til Norge. Den er ikke farlig. Den andre må destrueres.
Heldigvis er de fire mest vanlige komponentvæskene enkle å destruere.
Stort sett går det ut på å blande inn vann, lut og hypokloritt. Til et tonn av for eksempel en fosfordikloridforbindelse vil det gå med fem tonn vann, 500 liter lut (NaOH) og like mye hypokloritt (NaOCl). Det bryter ned væsken til mindre farlige og lettere håndterbare komponenter.
Det er sannsynlig at Syria også har store mengder sennepsgass. Prosessen med destruksjon er liknende og baserer seg på vann, lut og hypokloritt. Behandlingen fører til hydrolyse av kloratomene og oksydasjon av svovelatomet i sennepsgassen gjør restproduktet ufarlig.
Hvor?
Hvis Norge skal påta seg oppgaven med å destruere de syriske stridsgassene, er det viktig å finne et egnet sted langs kysten. Det må være en havn og kort vei til et sted hvor man kan sette opp et midlertidig destruksjonsanlegg.
I tillegg må man ha en sikkerhetsavstand på rundt 10 km rundt anlegget og man må ta hensyn til meteorologiske forhold som hovedvindretning.
Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har simuleringsmodeller som kan hjelpe til med å beregne hvordan et eventuelt utslipp vil spre seg slik at alle sikkerhetsmarginer blir ivaretatt. Det er sannsynlig at både russerne og amerikanerne vil låne ut mobile anlegg til arbeidet som vil ta minst et år.
FFIs kompetanse vil kunne bli benyttet til å analysere hvilke kjemikalier som kommer til landet og kontrollere hvilke produkter som finnes i avfallsvæsken etter destruksjon. Dette er viktige resultater som skal bekrefte at Syrias kjemiske våpen virkelig er destruert. I tillegg vil overvåking av aktivitetene følges med sensorsystemer.
Kilde: Forskningssjef ved FFI, Bjørn Arne Johnsen
