I år er det 20 år siden den unge førsteamanuensen ved daværende NTH ble involvert i sin første studie av CO 2-fangst.
Internasjonalt var dette veldig tidlig, og mange ristet på hodet. Det er det slutt på nå.
– Interessen for CO 2-håndtering tok av rundt 2000, sier Bolland, som blant annet har vært «lead author» på et av kapitlene i rapporten «Carbon dioxide Capture and Storage» for FNs klimapanel.
– En fjær i hatten
Gjennom samarbeidsorganet Esfri gikk Europa nylig inn for å investere 730 millioner kroner i felleseuropeiske laboratorier for CO 2-håndtering. NTNU og Sintef har fått i oppgave å koordinere satsingen. Fem CO 2-laboratorier skal bygges i Trondheim.
– Dette er en fjær i hatten for Trondheims miljøet. Det er behov for mer grunnforskning på dette området. Teknologien er i dag ikke god nok, og vi må ta et skritt tilbake til mer grunnforskning for å komme vesentlig videre, sier Bolland, som er spesielt opptatt av å få redusert kostnadene.
– I dag er energiforbruket for høyt. CO 2-fangst innebærer mellom 18 og 40 prosent mer brensel, og dermed lavere virkningsgrad for gasskraftverkene og kullkraftverkene. Det er ganske dramatiske tall.
Må åpnes
Til tross for sin internasjonale status har ikke Trondheimsmiljøet vært særlig involvert i statsministerens «månelanding» på Mongstad.
Akkurat det vil ikke professoren gjøre noe stort poeng ut av, men han understreker at han håper at testsenteret ikke vil bli et lukket prosjekt for leverandørene.
– Når det kommer i drift, bør det åpnes for deltakelse av forskningsmiljøene.
Kan sprekke
Planen er at testsenteret, som skal fange minst 100 000 tonn CO 2 årlig, skal være i drift fra 2010.
Bare fire år senere skal fullskalaanlegget for CO 2-håndtering av kraftvarmeverket på Mongstad stå ferdig.
Bolland anser det som sannsynlig at tidsplanen for månelandingen kan sprekke med ett år eller to.
– Med den tidsplanen som er satt vil vi også få liten overføring av erfaring fra testsenteret til fullskalaanlegget. Ideelt skulle man utsatt fullskalaanlegget i et par år for å dra nytte av testsenteret.
Har ikke råd til å vente
Bolland mener likevel at det er viktig å få på plass et fullskalaanlegg så raskt som mulig.
– Utvikling av en effektiv og kommersiell teknologi for rensing med høy virkningsgrad er avhengig av et fullskalaanlegg for utvikling og testing. Det vil derfor ha stor verdi i drift.
Teknologien som er aktuell for fullskalaanlegget på Mongstad er den tradisjonelle og energikrevende aminteknologien. Selv om prosjektet ikke vil føre til fantastiske nye prosesser, mener Bolland at det er et riktig valg.
– På kort sikt er denne teknologien det riktige valget. Med den utviklingen som nå skjer i vekstland som Kina og India med økende utslipp, kan vi ut fra klimamessige forhold ikke vente i 10 til 15 år på bedre teknologi. Det har vi ikke tid til, hvis vi skal komme i gang med å bygge mange flere anlegg.
Skremselsprosjekt?
– Du har tidligere anslått at renseanlegget på Mongstad vil komme på over 10 milliarder kroner. Frykter du ikke at det kan bli et skremselsprosjekt hvis det blir for kostbart?
– Det er litt av utfordringen. Vi kan risikere å få en prislapp som skremmer andre. Samtidig er ny teknologi dyrt, og det vet alle, sier professoren, som understreker at vi også mangler en motorvei for transport og lagring av CO 2.
– Det må vi få på plass. Norge har et stort forretningspotensial gjennom å kunne tilby Europa en infrastruktur for transport og lagring av CO 2.
Må akseptere risiko
Olav Bolland har god tro på Nordsjøen som lager for CO 2, selv om det ikke er 100 prosent trygt.
– Vi finner ikke noe bedre lagringssted enn for eksempel Utsira. Lekkasjer her er heller ikke farlige. De vil løses opp i sjøvann og vil ikke komme opp til overflaten. På land kan derimot CO 2 være farlig hvis man får lekkasjer i områder der det bor mennesker. Men dette er ikke dramatisk mye farligere enn andre ting vi gjør i samfunnet. Vi står overfor en trussel og må akseptere å betale en pris i form av noe økt risiko.
2CO -fangst blir aldri lønnsomt
Bolland tviler derimot på at det blir enkelt å overbevise land i Asia om dette:
– Vi har Kina og India som er langt fra å realisere CO 2-innfanging, og som jobber intenst for å sikre sin energiforsyning. De er nå ikke interessert i å betale for CO 2-fangst. Det betyr at Europa og Nord-Amerika må ta regningen i første omgang, sier Bolland, som også frykter karbonlekkasje.
– Hvis vi får stort tap av arbeidsplasser, tviler jeg på at Europa og Nord-Amerika vil ta seg råd til å gjennomføre dette. Vi må i så fall få på plass et internasjonalt system som regulerer det, og det må være et system som vi ikke er i nærheten av i noen sammenheng i dag. I mange land er det stor motstand mot karbonbegrensninger, og CO 2-fangst vil aldri bli lønnsomt. Det vil alltid være billigere å slippe ut CO 2.
CO -håndtering en lynavleder
Bolland er ikke imponert over norske myndigheters innsats for å kutte klimagassutslippene:
– CO 2-håndtering for gasskraftverk er bare en lynavleder. Selv om vi bruker milliarder på det, har vi ikke løst problemet. Det er mange andre dyptgående og omfattende endringer som må til for å redusere utslippene. Politikerne har ikke tatt innover seg hvor kraftig omlegging i levemåte som må til.
– Hva mener du må gjøres?
– Først og fremst må vareforbruket vårt endres. Vi må få en kraftig dreining mot mindre CO 2-intensive varer og tjenester. Moms burde endres til en variabel CO 2-avgift for å dreie forbruket fra høyt CO 2-utslipp til lavt. Bruken av energi i bygninger kan også bli vesentlig bedre. Vi må også finne oss i å reise mindre. Det er et stort potensial i å forbedre virkningsgrad i mye utstyr og mange prosesser. Vi må få mer fornybar energi inn i systemet vårt, noe som vil kreve store ressurser, sier Bolland.
Han frykter at taktikken skal bli at politikerne bruker ressursene på å begrense skadene av klimaendringer i stedet for å minimalisere årsakene til skadeutviklingen.
Les også:
