- Av Knut Bjørlykke, professor emeritus, Universitetet i Oslo
Våre universiteter utdanner ikke tilstrekkelig med høyt kvalifiserte forskere og fagfolk innen mange fagområder som er viktige for vår økonomiske fremtid. Vi har nå en massiv import av fagfolk utenifra, ikke minst i oljeindustrien – i enkelte fagområder ca. 60–70 %. Også ved universitetene er norske lærere og studenter i mindretall i en del fag.
Det er stor enighet blant økonomer og de fleste politikere om at vi skal satse på høyteknologisk forskning for å få et næringsliv som kan konkurrere internasjonalt på tross av det høye kostnadsnivået vi har i Norge.
Skal vi lykkes med dette, må vi rekruttere de beste forskere og fagfolk til slik virksomhet. Det er bra å få inn forskere med en annen bakgrunn, men når det ikke finnes kvalifiserte norske søkere på viktige områder, er dette er faretegn. Det må være attraktivt for unge mennesker å velge de fagområder som vårt næringsliv vil etterspørre i tiden fremover.
PISA: – Elevene gir opp matte når det blir vanskelig
Realfaglig svakt
Mangelen på realister og ingeniører/teknologer er velkjent for de fleste. Spørsmålet er hva man skal gjøre for å bøte på den svake rekrutteringen til disse fagene. Det satses en del på å få ungdom mer interessert i realfag og naturfag i skoler, museer, vitensentre etc. Det kan hende at dette vil hjelpe, men det forutsetter at de unge skal drives av en sterk interesse og idealisme når de velger karriere. Det er en god rekruttering til andre fag som økonomi og juss, uten liknende opplegg i skolen.
Derfor må det være andre faktorer som prestisje og lønn som spiller inn.
Nylig har både lærere (ved Universitetet i Bergen) og studenter (ved Universitetet i Oslo) gitt uttrykk for at man ikke bør ha noe med Statoil og annen oljeindustri å gjøre.
Tenker de at norsk oljeindustri skal legges helt ned? Eller at «det skitne» arbeidet bare skal utføres ved import av fagfolk utenifra?
Les også: Arbeidsledige finske ingeniører vil til Norge
Lite norsk konkurranse
Innen en del fagområder, både ved universitetene og i Statoil er det et flertall av fagfolk og forskere som er rekruttert utenfor Norge. Det kan være bra, men hvis de ikke konkurrerer med gode norske kandidater, er det ikke sikkert at vi får de beste.
Er en universitetskarriere attraktiv? Av de som velger å studere realfag og teknologi håper vi at noen av de aller beste vil gå videre med forskning, ta doktorgrad og så undervise neste generasjon av studenter.
Les også: Hun var gründer og adm. dir. Nå er hun tilbake «på gølvet»
Lavtlønnede doktorer under press
Mens mange av deres medstudenter går ut i godt betalte jobber, f.eks. i oljeindustrien, skal doktorstipendiatene i 3–4 år fremover jobbe langt ut over vanlig arbeidstid for vesentlig mindre lønn.
Etter avlagt doktorgrad vil noen forsøke å fortsette forskningen ved Universitetene som postdoktor og etter noen år kan noe av disse kunne få en 1. amanuensis som heller ikke er så godt betalt. Så skal de kvalifisere seg til å bli professor som er toppstillingen. Det er heldigvis mange gode forskere som velger universitetet på tross av mange andre tilbud, men det er ikke alltid tilfelle. Det er mange eksempler på at søkningen til professorater i viktige fagfelt har vært svak.
Lite lønn for strevet
De som går ut i næringslivet med en doktorgrad vil kunne få arbeide med industriell forskning, hvis de har valgt et felt som industrien etterspør.
Hvis ikke, vil de starte som vanlige fagspesialister, og de får ofte liten kompensasjon for sin doktorgrad. De har tapt tid og risikerer å få tidligere studiekamerater som sjefer.
De må etter hvert velge mellom en faglig løpebane som spesialist og en mer administrativ karriere som kan føre frem til toppstillingene. Vi universitetslærere vil mene at et doktorgradsstudium er en betydelig kvalifikasjon, selv om man ikke skal jobbe med det man har forsket på.
En del arbeidsgivere ser ut til å frykte at de kan være «overkvalifiserte» og at de vil ha for store forventninger med hensyn til interessante arbeidsoppgaver.
Les også: Hit vil næringslivet at norske studenter skal dra
Ikke alltid fra øverste hylle
Vi har en forventning om at studentene blir undervist av professorer som er meget inspirerende pedagoger og også fremragende forskere. Dette forekommer nok, men det er ikke det vanlige. Kampen om de beste forskerne omfatter også universitetene, og de får ikke alltid de beste. De har så mange andre muligheter som ikke bare er meget bedre betalt, men som ofte også kan tilby bedre arbeidsforhold og interessante oppgaver.
Tidligere, frem til 1980-årene, hadde en professor ikke bare betydelig høyere lønn og prestisje enn i dag. Det var også ganske få som tjente meget bedre i det offentlige, og i næringslivet var lønningene forholdsvis moderate.
Nå opplever vi problemer med få kvalifiserte søkere til professorater i de fagområder som er mest etterspurt av næringslivet. En akademisk karriere er sterkt preget av konkurranse både eksternt og internt. Det skal kjempes om forskningsmidler og det skal konkurreres om publikasjoner og hvor ofte disse blir sitert. Mange universitetslærere og professorer lykkes heller ikke med å få forskningsprosjekter fra Forskningsrådet, industri eller offentlige etater.
Det er lite hensiktsmessig å ha universitetslærere som ikke får midler til forskning.
Supplementer til NTNU
Konkurranse kan også være destruktivt. Universitetene har ikke kommet så langt som næringslivet og en del statlige etater når det gjelder samarbeid og arbeidsmiljø. En betydelig frihet til å styre sin egen forskning er attraktiv og oppfattes av mange professorer som en kompensasjon for en moderat lønn. Det finnes eksempler på at nye fagfelt blir sett på som en trussel mot de eksisterende fagmiljøene.
Ved å opprette teknologiske fakulteter ved Universitetet i Oslo og Bergen vil det være lettere å få frem nye studietilbud i anvendte fag som kan være et supplement til NTNU.
Hvis vi skal være vi være konkurransedyktige innen realfag, ingeniørfag og teknologi må vi gjøre det mer attraktivt å forske og undervise i disse fagene, også når det finnes mange andre tilbud. Universitetene er også konkurranseutsatt.
Les også:
Alle vil ha innovasjon, men ingen vet hvordan de skaper det
