Søderberg-teknologien ble utviklet av Elektrokjemisk Industri, Elkem, mot slutten av første verdenskrig. Krigen hadde medført mangel på elektroder til smelting av aluminium, importen fra Tyskland stoppet opp og driften ved den ennå unge norske smelteverksindustrien var truet.
Den unge elektroingeniøren Carl Wilhelm Søderberg hadde noen år tidligere fått ideen om å brenne en rå kullelektrode direkte i en elektroovn. De første forsøkene ved et smelteverk i Jøssingfjorden mislyktes. I 1913 ble han ansatt i Elkem, året etter fikk han selskap av dr. ing Mathias Øvrom Sem og Jens Westly.
Sammen satte de tre i gang en rekke forsøk, som til slutt skulle raffinere teknologien og gjøre den kommersielt levedyktig. I august 1919 godkjente en internasjonal kommisjon Søderberg-teknologien. Søderberg-teknologien ble en stor eksportvare, men selskaper utenfor Norge tok etterhvert i bruk prebake-teknologien, som har blitt den enerådende teknologien i dag.
Fordelen med prebake-teknologien er at man kan hente ut flere tonn per celle, og kan få mer effektiv drift. Søderberg-teknologien gir størst miljøbelastning, på grunn av utslipp av miljøgiften PAH, og høye utslipp av støv og fluorid.
I 2000 skjerpet SFT utslippstillatelsene til norske aluminiumsverk, da det ble fastsatt nye grenser for utslipp av PAH, fluor, svoveldioksid og støv fra elektrolysen. . Det ble begynnelsen på slutten for de norske Søderberg-linjene.
I 2002 ble Søderberg-anlegget ved Hydro Aluminium Sunndal erstattet med prebake-teknologi. I 2003 gjennomførte Elkem Aluminium Mosjøen en større ombygging av anleggene fra Søderberg- til prebake-teknologi. Aluminiumsverkene ved Høyanger, Lista og Årdal fulgte etter i 2006 og 2007 og neste år er det spikeren i kista for Søderberg-linjene på Karmøy.
Kilder: Hydro, SFT, «Gloalisering gjennom et århundre, norsk aluminiumsindustri 1908 – 2008».
