Etter sju års utredning besluttet regjeringen i november i fjor at det skal kjøpes nye ubåter til erstatning for de seks ubåtene i Ula-klassen som ble faset inn i 1989-1992.
Hvor mange, med hvilke våpen og med hvilket budsjett er fortsatt ikke bestemt.
Tre premisser synes klare allerede, ut fra det Forsvarsdepartementet, Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og Ubåtvåpenet fremmet på et FFI-forum om ubåtteknologi tirsdag:
De nye ubåtene kommer til å få luftuavhengig framdrift (AIP), de vil bli utstyrt med langtrekkende missiler i tillegg til torpedoer og de vil få et ferdig designet og utprøvd skrog.
Les også: Kremen av norsk forsvarsindustri og båtbygging har gått sammen. Dette er resultatet
AIP
Arvid Melkevik, prosjektleder og forsker ved FFI, tok et kjapt dypdykk i det som finnes av ubåtteknologi i dag.
Han fortalte at svenske ubåter har benyttet luftuavhengig framdrift («air-independent propulsion», AIP) siden 1995, med stirlingmotor som driver generatorer, mens for eksempel Tyskland har hatt det i ti år, med brenselcellebasert AIP-teknologi.
Kommandør Arnth Lien, som er sjef for Ubåtvåpenet, sa at luftuavhengig framdrift er en av pilarene for å kunne virke optimalt, altså at ubåtene kan operere neddykket over lang tid.
– Hvilket system er opp til andre å vurdere, men en fremtidig ubåt uten AIP-system vil være meningsløst. I tillegg kommer slagkraft. Langtrekkende torpedoer er ubåtens hovedvåpen i dag. Vi må også se på andre langtrekkende våpensystemer, sa Lien på konferansen.
Siden Ula-klassen ble lansert er det kommet missiler også på mindre ubåter som kan være aktuelle for Norge. Dog finnes ikke norskutviklede NSM i ubåtversjon.
Melkevik fortalte at når det gjelder våpen med «senkende effekt», har tungvekttorpedoenes rekkevidde på <40 nautiske mil stått på stedet hvil en stund. Det henger sammen med sensorrekkevidde og at ubåten selv må skaffe måldata.
Andre våpen er tunge missiler og lette missiler til selvforsvar mot helikoptre og fly.
Virkelighetens Carl Hamilton: Denne båten kan dykke 50 meter
Avskrekkende
Forsvarsministeren sa før jul at det innen utgangen av 2016 skal fremmes en anbefaling om ubåtkapasiteten og at det deretter eventuelt blir et investeringsprosjekt Stortinget skal ta stilling til.
Ubåtsjefen påpekte at Norge er en maritim nasjon og en arktisk nasjon. Vi henter mye av vår velferd fra havet og har dessuten plikter og rettigheter knyttet til disse store havområdene.
Sjømakt er et redskap for å ivareta Norges interesser her. Og mer spesifikt: Neddykkede ubåter kan virke avskrekkende. En motstander må bruke store ressurser på å sikre seg mot et slikt kampsystem.
.png){kind=logo}
Lien mener ubåtens evne til å holde seg skjult i lang tid kombinert med ildkraft og deteksjonsevne gjør dem til den viktigste strategiske ressursen.
AIP vil altså kunne øke den neddykkede utholdenheten. I denne sammenheng er det også et annet teknologisk veivalg som må gjøres: Batterier.
Les også: Fire kjemper om å blir Norges nye artilleri
Li-ion og AUV
Mens litiumionebatterier begynner å bli modne i bilindustrien, er det ifølge FFI fortsatt sikkerhetsutfordringer knyttet til bruk om bord i en ubåt og brannfaren i et lukket system.
Gevinsten er større effekt- og energitetthet og rekkevidde.
Integrasjon av ubemannede undervannsfarkoster, AUV-er, er også sentralt for de kommende ubåtene, ifølge Melkeviks foredrag.
AUV-ene kan gå i områder moderskipet ikke kan og for eksempel jakte på miner eller overvåke.
Det er noen teknologiske utfordringer knyttet til blant annet fysisk integrasjon (utenfor eller innenfor trykkskrog) og forskjellige dokkingløsninger.
De norske kompetansemiljøene følger utviklingen, for eksempel når US Navy senere i år skal operere en Remus 600 fra en ubåt i Virginia-klassen.
Denne AUV-en lages for øvrig av Kongsberg Maritimes amerikanske datterselskap Hydroid.
Les også: Slik blir Norges nye stridsvogner
Åpen arkitektur
FFI-forskeren gikk også gjennom eksistrende navigasjonshjelpemidler og sensorer.
Passiv sonar er den viktigste sensoren for ubåtens evne til å detektere, klassifisere og lokalisere. De befinner seg rundt hele skroget, fra snuten til lavfrekvenspaneler langs siden til titalls meter antenne i en vinsjanordning bak.
Gps funker ikke under vann, så til navigasjon er det nødvendig med aktive sensorer som dopplerlogg og multistråle-ekkolodd og at ubåtene har evne til terrengnavigasjon – posisjonering ved gjenkjenning.
Åpen arkitektur er vesentlig for å kunne øke ytelsen underveis i ubåtens levetid.
På samme måte er det vesentlig at elektrooptiske sensorer i periskop, eventuelt optronisk mast, velges sent i prosessen så de ikke er utdatert før ubåten går i sjøen første gang.
Les også: Denne panserbilen er resultatet av hva Forsvaret lærte i Afghanistan
Jobber fortsatt med samkjøp
Oliver Berdal, som er kommandørkaptein og jobber med dette prosjektet i Forsvarsdepartementet, understreket at ubåter er svært kompliserte konstruksjoner som er vanskelig å endre på når de først er bygget.
Støysignaturen er innbakt i selve skrogdesignet og her ligger et viktig veivalg, påpekte han.
Ifølge Berdal har ikke Norge råd til en ubåt som designes fra «scratch». Forsvaret har heller ikke tid til å vente på en ubåter som blir modne først 5-10 år etter at de er levert.
Dette betyr at Norge må velge en utprøvd design - dog selvsagt med egne tilpasninger. For vi trenger en ubåt som bidrar til at vi kan utnytte hjemmebanefordelen langs vår krevende kyst.
Berdal understreket at det fortsatt jobbes intenst for å få til et samarbeid med én eller flere andre nasjoner om anskaffelse, drift og vedlikehold av nye ubåter, men det er vanskelig å komme i mål med dette.
Som Teknisk Ukeblad omtalte for to år siden, har Forsvaret hatt flere potensielle verft på besøk: DCNS fra Frankrike, Fincantieri fra Italia, Navantia fra Spania, Daewoo Shipbuilding & Marine Engeneering i Sør-Korea og HDW og Thyssen Krupp Marine System fra Tyskland.
Sistnevnte representerte på dette tidspunktet også svenske Kockums, men dette selskapet er senere er solgt til Saab.
Les også: Norge betaler for bremseskjerm til F-35 - jobben forsvant til Nederland
Industrien ser muligheter
Fra den nye klassen anskaffes på midten av 2020-tallet skal den etter planen fases inn og være i drift i 30 år.
Med andre ord skal det nå anskaffes utstyr som skal vare til 2060.
FFI-direktør John-Mikal Størdal påpekte at FFI har samarbeidet med Ubåtvåpenet siden midten av 1960-tallet og fortsetter å bygge opp kompetanse på ubåt.
Han minnet om at de nyeste italienske og tyske ubåtene har mye programvare om bord som er utviklet på Kjeller og Kongsberg.
Enda mer norsk teknologi er målet til direktør Torbjørn Svensgård i Forsvars- og sikkerhetsindustriens forening (FSI) som beskrev ubåtprosjektet som den største muligheten for norsk industri siden fregattanskaffelsen.
Kampflykjøpet har større pengeverdi, men er totalt sett vanskeligere å vinne fram i.
Det foreligger ingen planer om å designe og bygge noen ubåt i Norge. Ergo må man på utenlands handletur.
– Norges ambisjoner gjør oss til en stor kunde i markedet, og det er viktig å utnytte denne posisjonen. Men i stedet for å være underleverandører, bør vi opprette langsiktige, strategiske samarbeid som skaffer oss markedsadgang ute, sa Svensgård på FFI-forumet.
Les også: Her er Norges nye bombekastervogn
