Hammerfest: – Folk trodde vi var «steine gale» da vi begynte å investere så kraftig som vi gjorde.
Alf E. Jakobsen har vært Hammerfest-ordfører siden slutten av forrige årtusen. Han har sett det meste: Han har sett byens fiskeindustri forvitre. Han har sett de hullete veiene og de nedslitte fortauene. Han har observert folketallet krype ned til 9000, for så å klatre oppover mot 11.000 igjen.
Han har sett de forfalne skolene og de blodrøde kommunetallene. Han har kjent lukten av et fuktig ordførerkontor i fullt forfall, og han har sett unge mennesker flytte fra byen uten planer om å komme hjem igjen.
– Enkelte steder kunne du ikke se forskjell på det som var fortau og det som var gater. En gang på 70-tallet sluttet ventilasjonen på rådhuset å fungere. Det var ikke penger til å fikse det. Vi brukte et vindu som lokk, som stort sett var teipet igjen. Vi måtte velge mellom å ha luft i lokalene, eller å holde vannet ute, sier ordføreren.
Armod og smalhans
Han sitter på kontoret sitt – et kontor som har fått seg en ansiktsløftning etter at ting begynte å ta seg opp igjen.
– Her hadde jeg en krok der det fløt av vann hver morgen. Du kunne kjenne på lukten at det var vått under belegget.
Utenfor rådhuset pågår det arbeider for å gjøre det lille torgarealet bilfritt. Det ujevne laget med snø virvles løs av urolig vind. To isbjørner ønsker velkommen til rådhuset.
– Så det var ikke spesielt luksuriøst å bli ordfører?
– Nei. Det var armod. Både her og i privat sektor. Da Snøhvit kom var vi under fylkesmannens administrasjon. Du kunne se det på hus og bygg at det var nedgangstider. En by som hadde blomstret på grunn av fiskeindustrien, ble fraflyttet. Kurven var bratt, sier han.
Vi brukte et vindu som lokk, som stort sett var teipet igjen. Vi måtte velge mellom å ha luft i lokalene, eller å holde vannet ute
Hammerfest-ordfører Alf E. Jakobsen
Med lua i hånda
En dag tok Jakobsen mot til seg. Slik han så det hadde Hammerfest to muligheter da det så ut til at oljeindustrien skulle etablere seg:
– Vi kunne kuttet budsjettene slik at vi ikke ble en god vertskommune for det som skulle komme. Vi valgte det motsatte, og brukte penger på å investere. Jeg gikk til fylkesmannen og sa nettopp det: Vi må ta i mot det som kommer. Han hadde forståelse for det. Samtidig var han statens mann.
Jakobsen fikk – på tross av den skrale økonomien – lånt milliardsummer for å ruste opp infrastruktur: Veier og skoler, barnehager, helsesektor, vann og avløp. I dag har Hammerfest 2,3 milliarder kroner i lånegjeld.
– Det var tøft det fylkesmannen gjorde. Men jeg lovte én ting: Jeg lovte 150 millioner kroner hvert år i eiendomsskatt til å betale tilbake. Det løftet har jeg holdt, sier Jakobsen.
I dag hanker kommunen inn nesten 200 millioner kroner kun i eiendomsskatt fra Melkøya.
Det var om lag 1200 arbeidsplasser knyttet til Findus-virksomheten, som hadde tilhold i den virkelige indrefileten av byen. Omtrent 1100 av fiskearbeidsplassene forsvant. Findus-tomta ble stående igjen som et stygt sår i sentrum.
– Nå, med både Goliat og Snøhvit, har vi fått de arbeidsplassene tilbake. Bare Goliat har generert 460 arbeidsplasser i Nord-Norge, sier ordføreren.
– En råtten tanngard
Det henger en halvsnakket setning igjen i Hammerfest-lufta: Den massive Goliat-installasjonen skulle ha startet sin produksjon i 2013. Nå er det 2016, og mens det sludder hvitt under byens gatelykter jobbes det på spreng om lag 50 nautiske mil uti havet.
Den siste uttalte deadlinen for oppstart – innen utgangen av februar – røk også. Paradoksalt nok gir det noe tilbake til Hammerfest-samfunnet når ting blir utsatt: Folk tar drosjer. De bor på hoteller i ferdigstillelsesfasen, pizza og pils selges på de lokale vannhullene.
Teknisk Ukeblad møter kommunikasjonsdirektør Andreas Wulff og industrikoordinator Bjørn Bjørgve i de prangende lokalene i det gamle Findus-kvartalet – eller «ringvirkningskvartalet», som enkelte kaller det nå.
– Det var 500 meter grushaug her da vi kom hit, sier Bjørgve.
– Tomta var en råtten tanngard da jeg først kom hit i 2009, sier Wulff.
PS: Om lag to uker etter Teknisk Ukeblads reportasjetur til Hammerfest, kvelden lørdag 12. mars, ble brønnventilene på Goliat åpnet. Noen timer senere kom oljen strømmende.
Det var 500 meter grushaug her da vi kom hit
Industrikoordinator i Eni, Bjørn Bjrørgve
– Arbeid til flere tusen
Både Bjørgve og Wulff er smertelig klar over at pionerprosjektet Goliat har kostet et titalls milliarder mer enn det skulle, og at produksjonen ble kraftig forsinket. De sier det klart og tydelig:
– Vi skal ikke feie under teppet at Goliat har blitt forsinket og møtt på store utfordringer underveis.
Eni forpliktet seg til å dokumentere ringvirkningene av Goliat-prosjektet, og i månedsskiftet februar/mars kom den foreløpig siste rapporten fra Norut. Den viser blant annet at de mest optimistiske anslagene for regionale ringvirkninger i utbyggingsfasen ved PUD, har blitt overgått kraftig.
– Da var det snakk om 800 millioner kroner. Rapporten viser at resultatet er halvannen ganger så mye. I Norge totalt er det snakk om 20 milliarder kroner i investeringer som har gitt arbeid til flere tusen, fra Kristiansand i sør til Hammerfest i nord. I Nord-Norge er det – konservativt anslått – gitt arbeid til om lag 450 mennesker.
Leverandører på camping
Bjørgve peker på at det har blomstret opp et solid antall leverandørbedrifter i Hammerfest etter at Goliat-prosjektet ble satt i gang.
– Vi har sett over 20 nyetableringer i Hammerfest på grunn av vår kontraktstrategi, der vi i stedet for å dele ut noen få, store drifts- og vedlikeholdskontrakter, deler det opp i en rekke mindre kontrakter.
– I tillegg forutsetter en del av kontraktene at det er lokal tilstedeværelse. Ikke gjennom pendling, men med bosetting. Dessuten: De store som etablerer seg her, bør i så stor grad som mulig inngå industrisamarbeid med underleverandører her. Det har blant annet gjort at leverandørseminarene vi har arrangert her, har gitt så smekkfulle hoteller at folk har bodd på campingplasser for å kunne være med, sier Wulff.
Han peker på en rekke aspekter fra rapporten:
- Samlet direkte og indirekte sysselsetting i regionen utgjør mellom 440–460 personer.
- 80–85 prosent av dette er i Finnmark, med hovedvekt i Hammerfest. Alta, Hasvik, Måsøy og Nordkapp har også sett sysselsettingseffekt.
- Regionale leveranser til Eni Norge og Goliatprosjektet utgjør 1,1–1,3 milliarder kroner.
- Årlige drift- og vedlikeholdskostnader for Goliat er beregnet til rundt 1,5 milliarder kroner. Effekten av dette er ikke tatt med i beregningen og vil bli gjenstand for senere analyser.
- Samlede investeringer innen utdanning og F&U er på 70 millioner kroner. Dette har spesielt kommet Universitetet i Tromsø til gode, men det er også gjort omfattende F&U innen oljevern, der ny teknologi er utviklet.
- Det er gitt støtte til et 20-talls kulturrelaterte prosjekter og institusjoner i hovedsak i Finnmark, til en verdi av 11 millioner kroner.
– Et interessant funn i rapporten er effekten petroleumsnæringen har på reiselivsnæringen. Hotellene i Hammerfest har rapportert om en omsetning på 100–130 millioner kroner i perioden, knyttet til Goliat alene, sier Wulff.
Ifølge rapporten gir dette en sysselsettingseffekt på 55–58 personer.
– Goliat har i tillegg bidratt til behovet for et nytt hotell i Hammerfest. Byggingen av dette kan ikke alene tilskrives Goliat, ettersom Statoils Melkøya har betydelig effekt. Dette er hensyntatt og fratrukket ringvirkningseffekten knyttet til Goliat, sier Wulff.
520.000 m2 med industri
– Hva vi hadde vært om ikke det hadde vært for oljeindustrien? Vi hadde hatt 8000 innbyggere og byen ville vært død.
De to øverste lederne på Polarbase utenfor Hammerfest, Ketil Holmgren og Herold Paulsen, forteller om den formidable veksten de har sett det siste tiåret:
Fra å ha et areal på 40.000 kvadratmeter (40 mål), ligger det i dag enorme 520 mål industritomt ved vannkanten.
– Vi har også mulighet til å utvide med ytterligere 300.000 kvadratmeter, og det er vi allerede i gang med, sier Holmgren.
Inn på basen kommer lastebiler kjørende med rene steinmasser til fylling slik at aktivitetene her i verdens nordligste by kan fortsette å vokse.
Bortenfor, på andre siden av vannet, bades de hvitkledte fjellene av en vårkåt sol.
På basen er det for tiden 150 mann i sving med aktivitetene som har vært med å forme det som har blitt det nye Hammerfest.
50 av dem er direkte ansatt på basen. Resten er tilknyttet store og små selskaper, både gigantiske internasjonale olje- og leverandørselskaper, til mer beskjedne underleverandører.
Her er det digre lagerhaller, miksetanker og lange kaier, med plass til rigger og supplyskip. Bare i kaiene er det investert hundrevis av millioner. Her har store frakteskip kommet glidende inn, fra Mexico, Italia og Buenos Aires, fylt med fôringsrør til Goliat-brønnene.
Her har enorme, lysende gule subsealementer blitt løftet, her har 14 sugeankre til pionerprosjektet kommet med skip: Syv over dekk og syv under. Hver og en av dem med en vekt på 156 tonn.
Hva vi hadde vært om ikke det hadde vært for oljeindustrien? Vi hadde hatt 8000 innbyggere og byen ville vært død.
Ketil Holmgren, administrerende direktør i Polarbase
– Det var for å overleve
– Vi har vært her siden den første letebrønnen ble boret i Barentshavet i 1980. Vi skulle kunne ta i mot tre leterigger. Det var begrenset aktivitet. Den første tiden var det kun tillatt å bore på sommeren, sier Paulsen.
Og verre skulle det bli. I en lang årrekke på 90-tallet var det ingen aktivitet i Barentshavet i det hele tatt, og den petroleumsdrevne aktiviteten på basen ble også lik null.
– Da var vi nede i 10 ansatte, og vi holdt på med andre ting. Laksekonsesjoner, emballasje til oppdrettsnæringen, samt at vi produserte litt til byggentreprenørene i byen. Det var for å overleve og for å opprettholde kompetansen.
Det ser med andre ord lysere ut nå: Fra de første Goliat-virkningen kom til basen, har Polarbase doblet arealet. Aktiviteten toppet seg i fjor sommer, da Goliat kom «hjem» etter den lange ferden fra Sør-Korea.
– Det blir litt roligere i år og starten av neste år. Men det vil likevel være høyere enn hva vi har vært vant med. Deretter kommer virkningene fra 23. konsesjonsrunde. Så kommer Johan Castberg-prosjektet, og deretter Alta og Gohta.
– Vi ser lyst på det. Vi har arealet som trengs, og vi tror det kommer til å bli en dobling av sysselsatte innen olje og gass i Hammerfest-området, sier Holmgren.
Konturene av en storby
– Jeg ser en storby, sier Jeanette Moland i investeringsselskapet Hammerfest Næringsinvest.
Hun står på utsiden av kontorlokalene sine i Hammerfest Næringshage og skuer over til den andre siden av havna.
Der ligger ett av bevisene på at Hammerfest gikk fra å være et fraflytningsrammet fiskevær til å være en by i vekst. Eni Norges nordnorske kontor, flankert av de direkte og indirekte virkningene ved oljeselskapets etablering i byen: Leverandøren Apply Sørco på den ene siden, og Smarthotell på den andre siden. Sammen med et prangende kulturhus, utgjør dette skylinen i byen som har bikket 10.500 innbyggere.
Det var her den gamle Findus-tomta lå, nærmest i ruiner etter nedbemanningene på 90-tallet.
– Smarthotell bygde ut hotellbygget selv. De andre byggene representerer investeringer for 225 millioner kroner for vår del. Uten oljevirksomheten hadde vi ikke hatt befolkningsvekst, og vi hadde heller ikke hatt et flott kulturhus i byen som følge av eiendomsskatt, sier Moland.
– Det er også snakk om skoler og barnehager. I tillegg har Polarbase utvidet betydelig. Det er fantastisk, sier hun.
Moland ser lyst på tiden som kommer, både for investeringsselskapet, men også for Hammerfest og omegn.
– Det skal bli spennende å se nøyaktig hva som skjer fremover. Vi er i hvert fall klare for mer vekst.
Jeg ser en storby
Jeanette Moland, Hammerfest Næringsinvest
Vennene flyttet. De skulle ikke tilbake
I Næringshagen holder også Nina Jonassen i leverandørnettverket Petro Arctic til. Hun er begeistret for det som skjer i Hammerfest. Da Goliat-flyteren kom til Hammerfest, før den ble slept ut på feltet, merket hun en stemningsendring i byen. Noe nytt var på vei.
– Vi fikk en start i Hammerfest da Snøhvit kom. Sånn sett var vi bedre rustet for å serve Goliat da den kom, enn da Snøhvit ble vedtatt i 2002. Vi har kommet lenger, rent kompetansemessig, sier hun.
Jonassen peker på at befolkningsvekst og urbanisering har satt sitt preg på byen.
– Det er en helt annen type befolkning. Det har vært økt utdanningstilbud, der Eni har vært med å støtte. Vi har fått tilflyttere, og de snakker ikke bare norsk og nordnorsk. Det er snakk om høykompetansearbeidsplasser. Det er viktig.
Med Goliat som et offshore oljeprosjekt uten ilandføring, blir det en helt annen type ringvirkninger enn fra Snøhvit.
– Eni har satt sitt preg på byen med lokalene sine som viser at de virkelig satser her. Men først og fremst blir det nok litt mer usynlige ringvirkninger i driftsfasen. Det kommer til å gi mye helikoptertrafikk, og det gir store ringvirkninger til marine operasjoner. Det blir en annen type aktivitet enn med Melkøya, sier hun.
Hun tror det hadde vært stille i Hammerfest uten petroleumsnæringen.
– Jeg så vennene mine flytte ut på 80- og 90-tallet, og de hadde ikke planer om å komme tilbake. De samme vennene som reiste ut, kom hjem igjen da Snøhvit ble etablert. Det hadde nok vært stille uten petroleumsnæringen. Samtidig vet vi jo ikke hva som hadde kommet i stedet for, sier hun.
Jonassen legger til:
– Ordføreren pleier å si at vi har fått igjen de 1200 arbeidsplassene fra Findus. Jeg vil si at vi har fått så mye mer enn det: Akkurat nå får du en mer kompetent arbeidskraft. I tillegg spiller vi en viktigere rolle i verden. Og vi er klare for å ta imot de nye prosjektene når de kommer. Og det kommer de til å gjøre.
