En nylig overlevert FN-rapport konkluderer med at internettilgang er en menneskerett.
«Spesialrapportøren understreker internetts unike og transformative natur, ikke bare for å sette individer i stand til å utøve sin menings- og ytringsfrihet – men for et vidt spekter av øvrige menneskerettigheter, og for å fremme framskritt i samfunnet som helhet », heter det i rapporten (egen oversettelse).
Rapporten er ført i pennen av FN-utsendingen Frank La Rue og ble lagt fram for FNs generalforsamling fredag.
Internett er «et uunnværlig verktøy for å virkeliggjøre en rekke menneskerettigheter, bekjempe ulikheter og for å akselerere utvikling og menneskelig framskritt», som det heter.
Følger finsk eksempel
En internasjonal undersøkelse utført av BBC i 26 land i mars i fjor, viste at nær 8 av 10 allerede tror at internettilgang er en grunnleggende rettighet, ifølge The Atlantic .
Likevel er det kun et fåtall land som har gått til det skritt å rettighetsfeste nettilgang (Norge er ikke ett av dem).
Estland var i 2000 det første landet til å mene at bredbånd er en rettighet, ikke et privilegium. Senere fulgte Frankrike (2009) og Costa Rica (!) i 2010.
Finnene skiller seg imidlertid aller mest ut, gjennom i 2009 å lovfeste en tilgang på «bredbånd» med en hastighet på minst 1 megabit i sekundet innen juli 2010.
Neste steg der i gården er et krav om at ingen skal bo mer enn to kilometer unna en kabel som kan levere 100 megabit i sekundet innen 2015.
Les saken: Finland gjør bredbånd til en rettighet
Refser myndighetssensur
FN-rapporten hefter seg imidlertid mindre ved betydningen av båndbredde, og desto mer ved betydningen av et fritt internett.
Det siste er aktualisert gjennom både informasjonssensuren i Kina og ikke minst opprørsbølgen i Midtøsten, med påfølgende forsøk på å kutte nettilgangen for innbyggerne.
«Internetts enorme potensial stammer fra dets unike egenskaper, som hastigheten, at det dekker hele verden og dets relative anonymitet. Disse distinkte egenskapene, som gjør mennesker i stand til å spre informasjon i «real time» og mobilisere folkemasser, har også skapt frykt blant regjeringer og maktelite.
Dette har ført til økte restriksjoner gjennom bruk av stadig mer sofistikert teknologi for å blokkere innhold, monitorere og identifisere aktivister og kritikere, kriminalisere legitime ytringer – og innføring av restriktiv lovgivning for å rettferdiggjøre disse tiltakene», skriver Frank La Rue i FN-rapporten (igjen, TUs oversettelse).
– Skaper egne internettlover
La Rue, som ble utnevnt til oppgaven direkte fra FN-generalsekretæren, sparer også skyts til det mange lesere i den vestlige verden vil føle at også handler om dem selv:
«Spesialrapportøren er fortsatt bekymret over at legitime ytringer online kriminaliseres i strid med statenes internasjonale menneskerettighetsforpliktelser, enten det er gjennom bruk av eksisterende kriminallovgivning, eller gjennom opprettelsen av nye lover spesifikt designet for å kriminalisere ytringer på internett.
Slike lover blir ofte rettferdiggjort gjennom at de er nødvendige for å beskytte individers navn og rykte, av hensyn til nasjonal sikkerhet eller for å bekjempe terrorisme. I praksis blir imidlertid disse lovene ofte brukt for å sensurere innhold som regjeringen eller andre maktgrupperinger ikke liker eller er uenig i» , heter det i rapporten.
