Tidligere statsminister Kåre Willoch mener Norge har vunnet ut oljen i altfor høyt tempo.
Norsk oljeproduksjon faller raskest av alle de 49 største oljeproduserende landene: Les saken her
– Vi har gått altfor raskt fram tidligere, det blir stadig klarere. Vi har også kommet i en nedgangsfase i oljeproduksjonen efter at oljeprisen har blitt mange ganger så høy som da vi produserte maksimalt, sier Willoch til Teknisk Ukeblad.
Skeptisk til oljeindustrien
Høyre-veteranen og samfunnsøkonomen Willoch satt som statsminister fra 1981 til 1986. Nå advarer den erfarne politikeren mot å stole for mye på hva oljeindustrien sier om behovet for vekst.
– Nå står gassfasen for døren, men jeg har en lagret skepsis overfor hva oljebransjen selv sier om disse tingene. Det er et samfunnsmessig behov for å strekke dette over tid som nok strider litt mot de bedriftsøkonomiske behov for å bygge ut fort, sier Willoch.
Han karakteriserer kampen om produksjonstempo som en klassisk konflikt mellom samfunnsøkonomiske og bedriftsøkonomiske betraktninger.
– Politikerne må vurdere selv
– Politikerne må ha en selvstendig beregningsevne så de nøkternt kan overprøve industriens krav, sier han.
– Har man latt oljebransjen bli for stor og dominerende?
– Det som skjedde siste del av 80-tallet var at man passerte den grensen for oljeproduksjon som Stortinget hadde fastsatt på 70-tallet. Så kan man jo si at grensen ikke lenger var praktisk, men man skulle ikke neglisjert den fullstendig, sier Willoch.
– Burde diskutert redusert tempo
Willoch var til stede da Statoil holdt sin høstkonferanse på Det norske teatret. Der sa Statoil-direktør Helge Lund at norsk sokkel er over i en ny fase hvor mindre prosjekter vil dominere. Willoch mener politikerne burde ha justert ned utvinningstempoet.
– Man skulle fått en ny debatt: hvor meget er vi egentlig interessert i å produsere og hva skal vi gjøre for å få dette til å vare lenger. Den debatten kom jo overhodet ikke, og den da sittende regjeringen gjorde overhodet intet, den lot bare produksjonen gå til himmels.
– Produksjonsmålene på 70-tallet ble satt så lave fordi man fryktet hollandsk syke eller kuwaitisering, det vil si et ensidig norsk næringsliv?
– Risikoen for ”hollandsk syke” er ikke proporsjonal med oljeinntektene, men det er rimelig klart at hvis oljeinntektene blir svært høye en periode er det en risiko for at de flommer inn i norsk økonomi og skaper inflasjonspress og tap av arbeidsplasser.
En ny fase
– Samlet petroleumsproduksjon begynner snart å falle, slik oljen har gjort siden 2001. Må vi begynne å omstille industrien vår?
– Det er spørsmål om en omstilling som er kolossalt interessant og vanskelig. Dette er jo teknologisk kompetanse som man må kunne håpe gradvis kan omstilles til andre behov. Jeg er jo enkel nok til å tro at har man kjempehøy teknologisk kompetanse på ett område, kan den også bli svært nyttig på andre områder. Oljeindustrien blir ikke borte på et blunk, langt i fra. Det er en lang historie. Spørsmålet er hva vi gjør når det begynner å gå nedover.
– Det har ikke kommet en oljemelding på fem år, men regjeringen lover en ny melding i 2011?
– Ja, vi får håpe at oljemeldinger og politiske debatter bidrar.
Frykter kortsiktighet
– Tør politikerne å lede?
– Politikken har et veldig problem med kravet om kortsiktighet. Men i siste instans hviler det et betydelig ansvar på velgerfolket selv. Hvis de faller for løfter om kortsiktig gevinst på framtidens bekostning, så er det synd. Sist valgkamp var interessant. De aller fleste hadde hatt en uvanlig rask oppgang i sin velstand. Likevel synes det å være marked for løfter om enda raskere velstand. Men de som satset mest på krav om øyeblikkelig forbedring på alle nivåer nå gjorde det ikke så bra, heldigvis.
