30. april forlater Kjell Bendiksen kontoret han har hatt i 15 år. Da avslutter han sitt virke som adm. direktør for Institutt for energiteknikk, IFE, på Kjeller. 3. mai tar den 62 år gamle tromsværingen fatt på en ny oppgave som professor i energiteknologi ved Universitetet i Oslo, samtidig som han fortsetter på IFE.
– Først og fremst skal jeg arbeide med prosjekter innenfor energi- og miljøteknologi, bidra til å styrke samarbeidet mellom Universitetet i Oslo og IFE og internasjonalt samarbeid, forteller han.
– Hva vil du karakterisere som det viktigste du har oppnådd som forsker hittil?
– Det er lenge siden jeg var aktiv forsker. Men det viktigste er uten tvil programmet OLGA, som jeg var en av fedrene til, helt tilbake i 1980. Systemet ble fra 1984 videreutviklet i samarbeid med oljeselskapene og SINTEF. Det er egentlig et verktøy for å kunne beregne flerfase strømning av olje, gass og vann i rør. OLGA og flerfaseforskningen har dannet ett grunnlag for den oljeindustrien vi har i dag, særlig utviklingen av undervannsteknologi og framveksten av en norsk leverandørindustri som faktisk er internasjonalt ledende.
– Uten OLGA hadde det ikke vært mulig å bygge ut felt som Troll, Åsgard og i det siste Ormen Lange og Snøhvit. Systemet som markedsføres av SPT Group har fått internasjonal suksess – det har over 80 prosent av verdensmarkedet for denne type beregninger. Indirekte har det også bidratt til at norsk undervannsteknologi er verdensledende og danner grunnlag for en livskraftig norsk eksportindustri, sier Bendiksen.
– Men det tok tid før OLGA ble anerkjent internasjonalt. Den kommersielle suksessen kom først på 1990-tallet, blant annet som følge av Troll-utbyggingen. Etter grundige utredninger ble det da besluttet å føre gassen 70 kilometer til land for å prosessere den på Kollsnes.
– Hvor står norsk forskning i dag? Det klages høylytt på for lite midler blant annet til oljeforskningen.
– Det har skjedd mye positivt i norsk forskning de siste årene. Det gjelder spesielt innenfor energi og miljø. Forskningsrådet har også satset på å styrke kvaliteten i norsk forskning, blant annet ved opprettelsen av Sentre for Fremragende Forskning. Jeg mener at konsentrering av innsatsen i større tematiske programmer er riktig og har gitt gode resultater. For instituttsektoren gjelder dette spesielt Forskningsrådets Sentre for forskningsbasert innovasjon og nå sist Forskningssentre for miljøvennlig energi.
– Når det gjelder oljeforskningen, tror jeg det er en villet politikk. Vi må satse på å få frem fornybar energi til en fornuftig pris. Og vi må ta tak i CO 2-utfordringene. Fornybar energiindustri er i sterk utvikling. På IFE konsentrerer vi oss om vind, sol og energilagring. For vindkraft er nettproblematikken, spesielt offshore, den største utfordringen framover. For solenergi må vi finne fram til løsninger som er mer effektive og billigere. I dag har solcellepaneler typisk en virkningsgrad på mellom 10 og 15 prosent. Med ny, forbedret teknologi kan vi bringe dette opp til 25–30 prosent. Siden solenergi er kostbar og arealkrevende, vil enhver effektivitetsforbedring bidra til å redusere investeringene og til økt lønnsomhet, ikke minst ved store utbygginger i megawatt klassen. Målet for forskning og utvikling på fornybar energi må være å bidra til at den blir konkurransedyktig med fossil energi, når vi tar hensyn til miljøkostnadene.
– En hovedutfordring i norsk forskning er eksperimentell forskning. Det er gjort en del de senere år for å skaffe nytt utstyr til universitetene og til de store prioriterte programsatsingene i Forskningsrådet, men det er fortsatt store etterslep som følge av manglende bevilgninger til infrastruktur i mange år, særlig gjelder dette instituttsektoren. Vi trenger moderne laboratoriebygg tilpasset dagens teknologiske behov. Gode laboratorier er helt nødvendig for å holde et rimelig høyt nivå på forskningen og kunne være konkurransedyktig internasjonalt.
– Vi ser at det blir stadig vanskeligere å rekruttere ledende forskere internasjonalt. En ting er lønnsnivået, men arbeidsforhold og mulighetene for å kunne gjennomføre eksperimenter er like viktig i denne sammenheng. Her på IFE har vi klart å opprettholde en akseptabel infrastruktur og fornye oss, men det har kostet. Vi måtte faktisk låne penger for å kunne reise det nye Solbygget vårt.
– Statsråd Tora Aasland la nylig fram planer for å etablere flere universiteter i Norge. Hva vil dette bety for forskningen?
– Norge er som kjent et lite land i verden. Vi trenger norske universiteter med sterke forskningsmiljøer, god infrastruktur og nære kontakter internasjonalt. Da kan vi ikke spre ressursene ytterligere. Jeg mener at vi nå, tvert imot bør satse på noen få forskningsuniversiteter og la Høyskolene stå for profesjonsutdanningen. Slik jeg forstår statsrådens forslag i Aftenposten, vil det være å gå i motsatt retning av våre naboland – og resten av verden, hvor trenden nå går mot eliteuniversiteter. Forskning er ikke distriktspolitikk.
– Vi må skille mellom profesjonsutdanning og forskning. Det bør være mulig å tilby en tilfredsstillende profesjonsutdanning uten at det skal måtte skje ved et universitet. Vi bør heller satse på å knytte høyskolene landet rundt nærmere til de store, eksisterende universitetene.
– Vi bør oppruste enkelte av de eksisterende universitetene, slik at de kan være i stand til å konkurrere med internasjonale eliteuniversiteter, i hvert fall med våre naboer. Ellers frykter jeg at vi snur ryggen til framtiden.
– Som administrerende direktør for landets to eneste atomreaktorer kan jeg ikke unngå å stille deg spørsmålet: Burde vi hatt atomkraft i Norge?
– Nei. Vi har overflod av energi i Norge for å dekke eget forbruk. Vinterens krise skyldes at flere store svenske kjernekraftverk var midlertidig ute av drift, og regionale flaskehalser i det norske kraftnettet. Dessuten kommer krafttilgangen i det nordiske markedet til å øke betydelig de nærmeste årene, som følge av at det nye finske kjernekraftverket kommer i drift og økt fornybar kraftproduksjon. Sverige har på bakgrunn av EUs fornybardirektiv planer om utbygging av bortimot 50 TWh vindkraft før 2020. Norge vil også påvirkes av dette direktivet, og i sum kan dette faktisk gi et betydelig kraftoverskudd i det nordiske markedet mot 2020. Norge er imidlertid omgitt av kjernekraftverk og må uansett ha kompetanse på dette området. IFE gir gjennom Haldenprosjektet et betydelig bidrag til internasjonal atomsikkerhetsforskning, som bl.a. OECD vurderer meget høyt faglig og ber Norge videreføre.
– Du ledet jo Gassteknologiutvalget, som i alt vesentlig kom til å omhandle CO 2-utfordringene. Hvordan synes du arbeidet med dette har gått videre?
– Utvalget gikk inn for at CO 2-rensing av Kårstø-kraftverket burde utsettes til 2010, på bakgrunn av at teknologien for fangst og lagring av CO 2 den gang i 2002 var umoden, energikrevende og altfor dyr. Det ble ikke spesielt godt mottatt, særlig ble vårt kostnadsanslag på ca. 350 kr/tonn CO 2 kraftig kritisert som urealistisk høyt. Jeg tror nok imidlertid at de mange kritikerne i dag må innrømme at vi egentlig var alt for optimistiske her, særlig for Kårstø, både mht. tidsaspektet og kostnadene. NVEs utredning i 2007 ga et prisanslag på i beste fall det dobbelte, ca. 700 kr/tonn CO2, og rensing først, kanskje fra 2013. Å rense CO 2 i full skala er langt mer komplisert enn optimistene la til grunn.– Derfor tror jeg det fortsatt vil ta tid før fullskala CO 2-rensing på Kårstø blir realisert.
– IFE har utviklet egne løsninger for fangst av CO2. Hva er status?
– Vi har sammen med CMR og Prototech i flere år arbeidet med en løsning basert på høytemperatur brenselsceller, hvor spillvarmen fra brenselscellen brukes til å produsere hydrogen. Dette gjør at virkningsgraden blir meget høy, over 80 prosent, noe som i teorien kan gi svært lav produksjonspris. Samtidig skilles CO 2 ut gratis som del av prosessen. Fra naturgass inn, får vi altså ut strøm, hydrogen, vann og CO 2. Konseptet ZEG (Zero Emission Gas) Power, kan leveres som moduler i mange størrelser. Ambisjonen er å komme ned i priser som kan være konkurransedyktige med vanlig gasskraft, uten CO 2-rensing.
– Jeg tror den største utfordringen på sikt vil vise seg å være sikker lagring av CO 2, fordi det er snakk om så enorme mengder med CO 2. I dag slippes det globalt ut ca. 30 gigatonn årlig. Dette forventes å øke betydelig fram til 2030. Vi må altså etablere globale deponiløsninger som kan ta imot 10-20 gigatonn CO 2 årlig og som er sikre i tusener av år. Skal vi lykkes, må det legges langt større vekt på forskning og andre problemstillinger knyttet til transport og lagring av CO 2 enn vi gjør i dag. Her er mye ugjort og det vil trenges mange unge talenter som engasjerer seg for å finne nye løsninger på disse utfordringene framover.
