Jo Røislien må bare gå tilbake og skrive noen flere autografer.
Det tar han seg gjerne tid til, selv om han har intervjuavtale, doktorgrad i statistikk, jobb som biostatistiker på Medisinsk faktultet og seniorforsker for Norsk Luftambulanse, er forskningsveileder ved Sykehuset i Vestfold og med i et band som har hatt en hit i Russland. De middelaldrende kvinnene fniser.
Totalforvandling
– Jeg har totalt mistet kontrollen over livet mitt, sier Røislien og sikter til oppmerksomheten som har kommet i etterkant av programlederjobben for NRK-programmet Siffer.
Programmet har i gjennomsnitt trukket en halv million seere hver søndag og responsen har ikke uteblitt. Skoleelever på gata utbryter "se, der er han mattefyren, dette er den beste dagen i mitt liv", og lærerne synes det er kult at en mattenerd kan bli så populær.
Linn Skåber vil være på lag med ham i Nytt på Nytt og han snakker om alt fra mattefilosofi til yndlingsøl i riksavisene.
– Hvorfor tror du Siffer har blitt en suksess?
– Vårt mål har vært å alminneliggjøre matematikken. Man får alltid høre at matematikk er overalt, men hvor er den, da? Noe av det vi har gjort i Siffer er å gå ut i verden og vise det frem. Skal vi snakke om gambling kan vi ikke sitte på nettpoker, vi må dra til Las Vegas. Skal vi snakke om eksentriske matematikere må vi treffe en.
– Slik en god matematikklærer bør være
Et verktøy for å bedrive matematikk
Jo Røislien fikk etter sigende jobben som programleder i Siffer etter å ha kræsjet et nachspiel hos redaktøren.
Da Teddy TV skulle lage et program om matte og statistikk, gikk tankene raskt til han mattefyren som tømte barskapet på festen.
I Siffer forsøker Røislien blant annet å knekke et kasino i Las Vegas, kjøpe Island for Oljefondet og revolusjonere titallssystemet.
Alt for å lage tv om tall for dem som tror de ikke liker tall.
– Tror du dere har dekket et behov folk ikke visste de hadde?
– Jeg tror at når folk får vite hva matematikk er og at det infiltrerer så mye som det gjør, da får de en aha-opplevelse. Folk tror at gangetabellen er matte. Gangetabellen er ikke matte.
– Hvorfor ikke?
– På samme måte som det å bøye verb ikke er norsk, det er et verktøy du trenger for å bedrive norsk. Likeledes er gangetabellen er et verktøy for å bedrive matematikk. Poenget med matematikk er ikke å sitte og pugge regler, men å forstå verden og finne ut hvordan vi kan lage bedre medisiner og finne olje. I skolen kommer det ikke helt tydelig frem hva vi skal med matematikken. På mange virker det nok som om faget er konstruert av gamle menn med skjegg, for å være kjipe.
Tora Aasland: – Nye studenter fortjener de beste foreleserne
Intellektuell bank
Som barn var Røislien mer opptatt av systematisering enn utregning. Familien kunne finne lange rekker av lekebiler plassert i et sinnrikt system etter hverandre gjennom rommene i huset.
– Ingen forsto systemet, forteller han.
– Moren min eksperimenterte med å bytte om på bilene. Det gikk ikke lang tid før de var tilbake på pass. For meg handlet ikke det å spille kort om å spille, men å sortere kortene etter tall og farge.
– Søsteren din husker deg som en som kunne sitte hjemme en lørdagskveld med cola og regnestykker?
– Ja, det kan nok stemme, haha! Jeg liker en utfordring og å få litt intellektuell bank. Selv mens jeg studerte kunne jeg finne på å gå glipp av et vorspiel fordi jeg satt og koste meg med å regne på et stykke. Så kunne jeg heller gå ut dagen etterpå. Kjøkkenbordet vårt hjemme var en utdanningsinstitusjon, aldri en middag uten diskusjon, og faren min hentet alltid leksikon hvis vi lurte på noe.
Tannkrem-matte
Jo Røislien kunne tegne likninger med tannkrem på baderomsspeilet for å forklare søsteren et regnestykke.
Matteinteressen blomstret opp da oppgavene ble mer abstrakte enn de evinnelige eplene og colaflaskene til Per og Kari.
– Hva er det med matteundervisningen som er feil i dag?
– Det som er vanskelig, er å få med alle. Reglene i språk er kulturelt skapte. Jeg kan bøye et verb feil, men hvis du skjønner hva jeg sier er kommunikasjon allikevel oppnådd. De matematiske reglene er naturlover, du må ha fundamentet på plass, to pluss tre er seks. Nei, unnskyld, to ganger tre er seks. Skriver du det nå?
Møter ofte veggen
Selv tok det lang tid før Røislien møtte et stykke matte han virkelig ikke forsto.
– Det var på universitetet, jeg var vel 21. For første gang tenkte jeg at nå skjønner jeg ikke hva de spør om, eller hvordan jeg skal løse det. De var et av de beste og viktigste øyeblikkene i mitt liv. Plutselig forsto jeg hva folk snakket om da de sa de ikke forsto matte. Men alle møter veggen. Du møter ikke humpen. Spørsmålet er hva man gjør da. I idretten lærer vi å løpe saktere eller drikke vann hvis vi blir slitne. Vi må lære folk å jazze i matematikken, å gi dem improvisasjonsmuligheter når de ikke kommer seg fra a til b.
– Hva gjorde du da du selv møtte denne veggen?
– Jeg gikk hjem og leste mer. Jeg tåler jo ikke å ikke skjønne. Jeg blir rasende på meg selv.
– Er det lenge siden det var noe du ikke skjønte?
– Jeg sitter stort sett på jobb og ikke skjønner noe, jeg.
– Betyr det at du ofte er rasende på deg selv?
– Det betyr at jeg ofte er veldig intens og energisk, ja. De tingene vi forskere ikke forstår står jo ikke i noen bok, for det er ingen som har løst problemene før. Men vi vil så gjerne skjønne det, derfor blir diskusjonene så intense.
– Statoil tar jobben fra mattelærere
Musikkteknologi i matematikken
– Du er musiker og matematiker. Hender det at du henter inspirasjon fra det ene fagfeltet til det andre?
– For meg er det samme greie. Både musikk og matte er bygget på et sett med faste regler, men har mange veier til målet. Som å lage en låt for Britney. Du har et mål, men kan velge mange veier for å komme dit. Så du tuner og tweaker. Så har du det. 3.33 og fra første til siste tone er det ingenting overflødig. Instant hit. Pang, kræsj, rett på radio.
– Som en god likning?
– Nettopp! For oss forskere er det gjerne en vitenskapelig artikkel som ligger i den andre enden. Tre års arbeid, seks sider, ikke ett overflødig tegn, likningen gir innsikt og leseren flyter av gårde. Og er tittelen dårlig, vil ingen lese. Hit me baby, one more time, den sangen vil jeg høre. Her har vi mye å lære fra populærkulturen.
Ganglag
Musikerbakgrunnen kom godt med da Røislien ble oppringt av Sunnaas sykehus, som lurte på om han kunne regne ut hva som er et normalt ganglag.
– Jeg så en kurve av en hoftebevegelse og det slo meg, hei, dette er jo en sinuskurve! Og så tok vi matematikken man bruker til å regne på lydbølger, mp3-koding, og brukte det til å regne på hvordan man går. Men det er ikke lett å finne "idealgangen". Vi har langt mer identitet og individvariasjon i gangen vår, enn man skulle tro.
Det er denne praktiske tilnærmingen til matten som dro Jo Røislien mot statistikk og sannsynlighetsregning.
– Jeg liker å regne, jeg liker blyanter og papir og viskelær. Jeg liker at mattestykkene eksploderer ut over sidene!
Store tilfeldigheter
På vei gjennom Blindern for å ta noen bilder, kommenterer Røislien høstløvet.
– Vi er lært opp til en deterministisk tankegang, hvis a så b. Men verden har også en usikkerhetskomponent, en målefeil, naturlig variasjon. Sannsynlighetsregningen tar høyde for dette. Vi ser lett et mønster i bladene som ligger på bakken, men de ligger der tilfeldig. Det skal med andre ord et meget tydelig mønster til før det faktisk er et mønster.
– Noen ser verden og tenker det må ligge noe mer bak. Jeg synes det er like fantastisk å tenke på at det vi ser ofte er summen av svært mange tilfeldigheter.
Hvordan er du i matte? Sjekk våre mattenøtter .
