– For alle praktiske formål må du glemme det, sier Cicero-leder Pål Prestrud til Teknisk Ukeblad.
Vi har nettopp spurt om oppvarmingen av kloden kan begrenses til to grader. Dette er Norges og mange andre lands uttalte mål i klimapolitikken.
– Du må ha en politisk revolusjon for å få til det, sier Prestrud.
Kyoto i tynn tråd
I dag holdt Cicero seminar om hva vi kan vente oss av COP16, det vil si klimaforhandlingene i Cancun, som følger opp klimaforhandlingene i København i fjor.
I København kom det bare vage løfter. Mange av verdens fattige land ønsker å videreføre den juridisk bindende Kyoto-avtalen, men det er lite trolig at dette skjer.
– Det at Kyoto-avtalen henger i en tynn tråd skyldes at alle har ventet på at USA skulle bli med. Men Obama har ikke vært i stand til å få gjennom sin nokså radikale klimapolitikk, sier Prestrud.
– Går mot krise
Det har vært vanskelig å få flertall i USAs kongress for å forplikte seg til utslippskutt og globale priser på klimautslipp. Dette gjør det tøffere for andre land å gjennomføre sine løfter.
– Det blir tøffe tak, spesielt fra konkurranseutsatt industri i EU og Japan som kjemper mot særtiltak. Det går mot en slags krise, sier Prestrud.
Han er skuffet over USA, som framstår som en av de største bremseklossene i forhandlingene.
IEA: Forventer seks grader
Uten en enighet kan det bli varmt framover, om vi skal tro Cicero og ekspertene i OECD-organet Det internasjonale energibyrået (IEA).
IEA mener dagens praksis med klimautslipp fra fossile energikilder som kull, olje og gass bringer oss inn på en bane mot seks grader varmere klode i snitt i år 2100.
Dersom alle løftene fra København holdes, blir kloden likevel 3,5 grader varmere, ifølge IEA.
– Det høres rimelig ut, sier forsker Asbjørn Aaheim ved Cicero til Teknisk Ukeblad.
Les også: Det internasjonale energibyrået:<br/> Råoljen er over toppen
Har regnet på det
– Kan vi rekke togradersmålet? spør Aaheim, som har gjort et tankeeksperiment. - Vi i Norge må trolig ned på 10 prosent av dagens utslipp per hode for å nå togradersmålet. Dit når vi ikke. Sier vi tre grader, må vi ned på halvparten av dagens utslipp. Vi er i ferd med å spise opp godteriet før barnetimen begynner fordi vi reduserer så lite.
Aaheim sammenligner de globale utslippene med å fylle et badekar, og med dagens utslipp renner det over.
– Jeg har forsøkt å regne på hva det koster Norge å utsette en drastisk reduksjon på 20 prosent med ett år. Det er en baksiden-av-konvolutten-utregning. Men dette grove regnestykket viser at koster oss ti prosent mindre å starte kuttene i 2011 i stedet for 2012, sier Aaheim.
Forundret over Finansdepartementet
– Det forundrer meg at ingen i Finansdepartementet har regnet på dette, legger han til. – Det betyr at de godtar tre grader, og trolig mye mer. Vi har god tid. Skjer det like lite de neste 20 årene som de forrige, er vi på vei mot seks grader, sier Aaheim.
Han mener likevel at folk ikke kan banke politikerne i hodet med dette, for i det politiske tankesettet er tiltak og konsekvenser adskilt. Men Aaheim sier at regnestykket ikke er lovende.
– Jeg ble litt deppa, sier han.
Sliter med teknologi
Også i spørsmålet om teknologioverføring til u-landene og klimatilpasning går det treigt. Det er dette pengespørsmålet Norges statsminister Jens Stoltenberg og Etiopias statsminister Meles Zenawi har forsøkt å løse gjennom en egen komité, men det virker langt fram i forhandlingene.
– Det er ikke spesifisert hvor pengene skal komme fra, og forpliktelsene er ganske vage, sier Prestrud.
Ett lyspunkt for Norge er at CO2-fangst og -lagring (CCS) kan være på vei inn som en del av den såkalte grønne utviklingsmekanismen, CDM.
– Dette med CCS som Norge er veldig interessert i ser ut til å komme inn i CDM, sier Prestrud. - Men CDM er del av Kyotoprotokollen, som henger i en tynn tråd.
Åpner for CO2-fangst
Dette betyr ikke at Norge vil kunne utstede kvoter for CO2-rensingen på Mongstad. CDM gjelder i utgangspunktet kun for utviklingsland. Men hvis fattige land får utstede kvoter for CO2-rensing kan dette kanskje åpne opp et marked for norske renseløsninger.
– Vitenskapskomiteen har nå avlagt sin rapport, og for første gang anbefaler de at CO2-fangst bør inn som CDM-mekanisme. Det har vært skepsis til CO2-fangst i u-landene, men en del av de større u-landene som India og Kina har nå begynt å åpne opp for dette, sier Prestrud.
Les også: Mener CO2-fangst er botsøvelse
Sliter med skogvern
Det ser ut til å gå bedre i skogvernforhandlingene i Cancun, men det gjenstår å finne ordninger for å verifisere at kuttene er reelle.
– Mange land ønsker ikke utenlandsk kontroll over sine regnskaper, sier Pål Prestrud.
Norge er en stormakt i de såkalte REDD-forhandlingene, men forskerne er i tvil om vår rolle.
Professor Arild Angelsen ved Universitetet for miljø- og biovitenskap har et ambivalent forhold til Norges innsats for skogvernet.
– Store regnskogsatsinger reduserer det politiske presset for å gjøre noe på hjemmebane, sier han.
– Sliter med pengebruken
Ifølge Angelsen er det vanskelig å finne gode prosjekter som fører til redusert skoghogst.
– Norge vil gi 15 milliarder kroner til dette fordelt over fem år, men sliter med hvordan pengene skal brukes. Tanzania ble lovet en halv milliard i 2008, men sliter med å få brukt pengene. Det samme skjer i Brasil, hvor man nylig fikk godkjent fem prosjekter, men de var bare på 5-10 millioner dollar hver, sier Angelsen.
Andre utfordringer er at referansebanene kan bli lagt for høyt, slik at u-landene får mer penger uten at kuttene er relle. Det gjenstår også utfordringer med å verifisere at kuttene faktisk er reelle. Urfolks rettigheter er et annet viktig spørsmål.
– REDD-teksten går lenger på urfolks rettigheter enn Norges skogvernavtale med Indonesia, fordi Indonesia har et uavklart forhold til definisjonen av hva som er urfolk, sier Angelsen.
Les også:
Verden trenger en energirevolusjon
