Det hendte i de dager da veimyndighetene definerte syklister som «bevegelige sidehindre».
Startet med krangel
Sivilingeniør Erik Jørgen Jølsgard havnet mellom medlemmer i Syklistenes Landsforening og kolleger i Statens vegvesen på en middag på den internasjonale sykkelkonferansen Velocity i København. Det ble alt annet enn hyggelig.
Etter kort tid kranglet veibyggerne høylytt med syklistene. Den forfjamsede 40-åringen fra Hamar bestemte seg der og da for å bli syklistenes mann i veivesenet.
– Vi var noen få som jobbet for sykkel den gangen. Det blåste mye, og vi møtte motvilje internt i etaten. Vi kjempet for noe resten ikke sto for. Det var en form for misjonering, sier Erik Jørgen Jølsgard når vi møter ham 23 år etter munnhuggeriet i den danske hovedstaden – dagen etter at han fikk årets sykkelpris utdelt av samferdselsminister Marit Arnstad.
Les også: Lag ditt eget sykkelfelt med laser
Stemplet som «entusiast»
Sivilingeniøren bestemte seg for å prøve å bygge bro mellom syklistenes interesseorganisasjon og fagfolkene i veivesenet.
– De var som hund og katt. Jeg må jo si jeg stusset litt. For er det noen som er avhengig av hverandre, så er det syklistene av veibyggerne og veibyggerne av brukergruppene, sier seksjonssjefen for Plan- og trafikkseksjonen i Statens vegvesen Midt-Norge.
Han mente at kamphanene hadde noe å lære fra Trondheim, der veivesenet hadde tradisjon for å invitere de berørte til samarbeid.
– På den tiden var ikke veivesenet åpen nok for at syklistene var en gruppe man måtte legge spesielt til rette for. I Norge var ikke sykkel som transportform etterspurt, sier Jølsgard.
Som leder for planlegging og trafikksikkerhet i veivesenet i Trondheim hadde han sett hva flere byer i Europa hadde gjort i mange titalls år. Münster, København og Groningen – enkle og billige grep gjorde dem til ledende «sykkelbyer».
Les også: Disse løsningene skal få folk til å sykle enda mer
Feil å bygge gang- og sykkelvei
Jølsgard peker på et av feilgrepene fra den gangen – det å bygge kombinerte gang- og sykkelveier.
Som et av få land i Europa blandet Norge syklister og fotgjengere i bynære områder.
– Det var tungt å komme tilbake fra internasjonale sykkelkonferanser og si at vi burde bygge noe annet – særlig når det hadde blitt bygget slike gang- og sykkelveier de siste 20 årene. De andre mente at dette fikk være godt nok.
Først flere år senere innså veibyggere flest at slike kombinerte veier i bynære områder var en risiko for både gående og syklende.
.png){kind=logo}
Syklister tok heller bilveien for å komme effektivt frem. Resultatet var at alle kranglet med alle.
– Vi skal fortsatt bygge gang- og sykkelveier, men i byområder er det viktig å unngå konflikter med fotgjengere. Der må vi bygge sykkelfelt eller sykkelveier med fortau, mener Jølsgard.
Trøndersk sykkelluksus
«En utrettelig pådriver for sykkel, lokalt, nasjonalt og internasjonalt,» sa samferdselsminister Marit Arnstad om Jølsgard da hun delte ut sykkelprisen på den nasjonale sykkelkonferansen nylig.
Premien var et maleri, men pådriveren har allerede fått belønningen han ønsket seg – over én milliard kroner til sykkeltiltak i Trondheim. Pengene er en del av byens vedtatte miljøpakke.
– Det er enormt med penger. Det gjør det mulig å bygge det byen trenger for å ha et godt sykkeltilbud, sier Jølsgard.
«At Miljøpakken i Trondheim nå har en ramme på 1,3 milliarder kroner ville neppe skjedd uten forhistorien som Erik står for,» skrev Syklistenes Landsforening i nominasjonen til sykkelprisen.
Det blir en rekke nye sykkelfelt, sykkelveier, underganger og broer. Han tror det vil bidra til å alminneliggjøre sykling i Trondheim, at det å tråkke til jobb ikke bare er forbeholdt de såkalte kamikazesyklistene.
Les også:
København bygger 26 supersykkelstier
Vil ha vintersyklister
– Men er det mulig å alminneliggjøre sykling vinterstid i et gufsete Norge med slaps og glatte veier?
– Poenget er at vi ikke skal ha slapsete og glatte veier. Det må brøytes og strøs. Det er vinterbyer i Sverige og Finland der opp mot en tredjedel av transporten vinterstid skjer på sykkel, sier han.
Jølsgard mener København har en god strategi: Uansett hvor god standard kjøreveien for bilene er, skal sykkelveien være bedre. Først brøytes sykkelveiene, så bilveiene.
– Man må erkjenne at en syklist er mye mer ømfintlig for snø og is enn det en bilist er, påpeker han.
Sykkelveier kan ikke brøytes av hjullastere, så det må investeres i egne løsninger, ifølge Jølsgard.
Han mener at det er mye å hente på vedlikehold også sommerstid.
– Det blir reasfaltert der det er hjulspor, mens syklistenes traseer blir dårligere og dårligere. Det koster penger, men når vi vet hvor nyttig det er for samfunnet og folkehelsen, er det uansett verdt det.
«Snittet» av bilister
Etter hvert er Syklistenes Landsforening og veimyndighetene blitt ganske gode venner. Den sykkelivrige Jølsgard blir ikke lenger uglesett av kollegene. Men han vet fortsatt godt hvordan det er å være hatet av bilister.
I fjor gikk en drøm i oppfyllelse da han syklet Norge på langs alene. Underveis samlet han inn penger til kreftsaken. En fantastisk tur han ikke ville vært foruten, og han blir fortsatt rørt over alle skjebnehistoriene han fikk høre.
Men turen fortalte ham også mye om hvilke konflikter som oppstår mellom kjørende og syklende når de skal dele samme vei.
– Personbilene var verst. Jeg ble «snittkjørt» mange ganger. Biler kjørte tett inntil meg selv om det ikke kom trafikk imot, som for å markere at jeg ikke hadde noe der å gjøre, sier Jølsgard.
– Var det noen steder i landet det var verre?
– Ja, men jeg skal ikke si hvor. Det var spredt over hele Norge – på E6 i Nordland, Trøndelag og Gudbrandsdalen, der det ikke var mulig å kjøre andre veier.
Han var imidlertid imponert over langtransportsjåførene.
– Jeg ble forbikjørt av tusenvis av trailere. Det kunne være førere som lå bak meg i flere hundre meter på trafikkerte veier, for å vente på at de kunne kjøre forbi på en trygg måte.
Les også: Her vasker Andrew sykkelen hos Statoil
Krever upopulære valg
Av alle byene han syklet gjennom var Kristiansand den beste sykkelbyen for en fremmed syklist.
Det var godt merket, og lett og trygt å finne veien. Han krysset også hovedstaden et par ganger med sykkelhenger. Det gikk på et vis, men det var dårlig tilrettelagt, ifølge Jølsgard.
– Politikerne må ta sykkel på alvor. De må være villig til å ta en del upopulære valg. Og det er nødvendig med penger, mener han.
Valget står gjerne mellom gateparkering for biler eller et sykkelfelt.
– De må oftere prioritere sykler foran biler, mener Jølsgard.
Med prioritering av syklister viser han til nevnte Groningen – verdens kanskje beste sykkelby.
Dyre parkeringsavgifter og bilrestriksjoner i sentrum, motorveier og kjøpesentre rundt bykjernen, men likevel et blomstrende forretningsliv i det indre av byen – ja selv handelsstanden krevde at bilene må bort.
– På 50-tallet var det like mye sykling i Norge som i Danmark, så tok bilen over. Det var et tegn på velstand å kjøre bil. I dag er det ikke de fattige som sykler i Norge, og syklingen må hverdagsliggjøres. Derfor må vi nå starte der europeiske sykkelbyer begynte for 40 år siden.
Les også:
Denne sykkelen endrer form etter terrenget
