Klokken er 08:00 og skjermen på mobiltelefonen lyser opp. «Husk at du er leder. Hils og smil til alle», leser han høyt fra iPhonen og trekker på smilebåndet.
Den samme meldingen kommer opp hver dag til samme tid. Den var et råd fra hans forgjenger, Martin Mæland, og kanskje det viktigste rådet Daniel Kjørberg Siraj har fått i løpet av karrieren.
– Det handler om at du ikke bare må gå inn i en egen rolle, du må se medarbeiderne dine og de rundt deg. Du må ikke bare være opptatt av deg selv, men lytte til andre, ta deg tid, ikke stresse når du tar beslutninger og ikke minst ta deg tid til å involvere andre. Mange kan mene at det er helt selvsagt, men i en hektisk hverdag kan det være lett å glemme, særlig kombinert med et smil, sier han og blotter de hvite tennene igjen.
Går sin egen vei
Det er seks måneder siden han overtok som sjef for Obos, Norges største boligbygger, etter Martin Mæland som hadde ledet skuta de siste 32 årene.
I tillegg til rådet om å smile mer, overlot Mæland ansvaret for rundt 20 milliarder i egenkapital, 1400 ansatte og et godt brukt kontor.
Så langt føler Siraj han gjør en god jobb i å fylle forgjengerens sko, til tross for hans årelange styringstid.
– Siden Martin hadde skostørrelse 42 og jeg har 43, ville jeg aldri fått plass i hans sko, ler Siraj.
Og legger til at målet heller ikke er å bli den nye Martin Mæland.
– Man må gå sin egen vei, ikke bare følge i noen andres, og det føler jeg det er rom for her i Obos. Jeg opplever en veldig positiv respons på det jeg har gjort så langt, og på min lederstil. Folk aksepterer at det måtte skje. Alle her vet hva jeg står for, de kjenner meg gjennom mange år internt. Eksternt har det også glidd ganske allright tror jeg, men det kan vel kanskje du si mer om enn meg, spør han tilbake.
Mindre tvang, mer tillit
Under byggedagene 2016 i starten av mars holdt Siraj et innlegg om krav i byggebransjen.
Han mener myndighetene må legge opp til mindre tvang og ha større tillit til at bransjen faktisk vet hva den driver på med.
– Vi må bygge mer for å møte behovet i Oslo de kommende årene. Vi må få regulert flere tomter, og bruke mindre tid på byråkrati. For å få til det må myndighetene ha mer tillit til at vi som bygger byen faktisk vet hva vi gjør. All klokskapen om byutvikling sitter ikke i Plan- og bygningsetaten, sier han.
Og legger til at Obos-systemet, via en rekke underselskaper, har bygget flere bygg enn det som finnes i Oslo i dag.
– Det kommunale perspektivet har vært at vi som driver kommersielt ikke vet hva som er en god, og hva som er en dårlig bolig. Det er jo helt feil. Vi opplever stadig vekk uenigheter mellom våre arkitekter og Plan- og bygningsetaten når det kommer til hva som er en god bolig, men tilbakemeldingene vi får fra kjøpere viser jo at vi har full kontroll på nettopp det, sier han.
All klokskapen om by-utvikling sitter ikke i Plan- og bygnings-etaten
.png){kind=logo}
Må stole på andre
Siraj snakker om et fagfelt han kjenner godt. Mens han studerte jus på Universitetet i Oslo, jobbet han nemlig som byrådssekretær for byutvikling i Oslo.
– I dag er jeg jo egentlig byplansjef for hele Obos, og jeg er levende opptatt av gode boliger og god bokvalitet, sier han.
Og legger til at han mener Plan- og bygningsetaten har noe å lære av måten han opptrer i den rollen på.
– Om jeg skulle satt meg ned og vært byplansjef på hvert eneste prosjekt og gransket detaljene, hadde alt stoppet opp. Som sjef må jeg ha som utgangspunkt at det som leveres er godt nok. Ser jeg noe som er skikkelig dårlig, gir jeg beskjed om det og krever at det gjøres på nytt. Men uten tillit til medarbeidere ville vi vært et helt annet sted enn vi er i dag og hatt langt flere forsinkelser i prosjektene våre, sier han.
Fra drøm til mareritt
Men selv om Siraj har hatt hellet med seg på karrieresiden, og i en alder langt under snittalderen i Obos har blitt sjef for hele selskapet, har han ikke alltid hatt hellet med seg når det kommer til bolig.
I 1997 kjøpte han sin første leilighet på Holmlia med tre kamerater for 650.000 kroner. Renten var på ni prosent, så leiligheten ble valgt fordi det var der guttene hadde råd til å komme seg inn i boligmarkedet.
Da økonomien bedret seg, valgte han å flytte til Oslo. Han kjøpte leilighet i Waldemars hage, men fant etter hvert ut at han ønsket seg større plass ettersom han og kona fikk to sønner.
Da de fant drømmehuset på Nordstrand slo de til, men gleden skulle vise seg å være kortvarig.
– Rett etter kjøpet kom finanskrisen. Vi kjøpte på topp og satt plutselig med to boliger vi ikke fikk solgt. I en periode brukte vi nesten hele lønna på renter og avdrag, så hele husdrømmen ble et mareritt, forteller han.
Konklusjonen ble at det som ble solgt først, skulle selges. Og det ble huset, som ble solgt med en million kroner i tap.
Bedre sent enn aldri
Siden den gang har Obos-sjefen bodd i byen. Noe både han og kona trives godt med.
– Kona mi sier at det er mange nok sjefer som bor i store hus på vestkanten, så jeg må være østkantalibiet og bo i leilighet. Og det trives jeg godt med, smiler han.
Noen planer om å flytte har han ikke, selv om han ikke bor i Obos-leilighet.
– Nei, vi bor faktisk i konkurrentens bygg, ler han.
Og innrømmer at han selv ikke ble medlem av Obos før han hadde jobbet i selskapet et drøyt år.
– Det er litt flaut å innrømme. Men jeg er ikke alltid den raskeste til å få ut fingeren, det klager kona mi på rett som det er, sier han og finner fram medlemskortet.
– 28 april 2006, da ble jeg medlem. Huff, da hadde jeg jo jobbet her et og et halvt år. Ja, ja, det er jo bedre sent enn aldri. Jeg har forsøkt å veie opp for det ved å melde inn begge sønnene mine så fort de ble født, sier han.
6-etasjessyken
Jeg pleier ofte å si at Plan- og bygnings-etaten har 6-etasjessyken
Siraj har nemlig ingen tro på at barna hans ville hatt det bedre om de vokste opp i en villa på Grefsen med eplehage, og ser ikke bort fra at også neste bolig kan være i en blokk, eller til og med en høyblokk.
– Om barna våre bor i et stort hus med hage, i en lav bygård eller i en høyblokk har jo ikke noe å si for dem. De tar heisen uavhengig av om vi bor i andre eller syvende etasje. Det er bomiljøet i området som er avgjørende, ikke boligtypen, sier han.
Og legger til at det i Oslo må gjøres noe med høyden vi bygger i om man skal klare å møte den kommende befolkningsveksten her i
byen.
– Jeg pleier ofte å si at Plan- og bygningsetaten har 6-etasjessyken. Det er en motebølge at noen mener man mister bakkekontakten om man bor høyere enn seks etasjer. Det er idiotisk. Det er jo ikke høyden på huset som avgjør om ungene mine har det bra.
Fra møte til møte
Siraj mener man må finne en balansegang mellom de som synes høyt er fælt og de som synes høyt er løsningen på alt.
– Jeg skjønner de i villa som ikke vil ha høye blokker midt oppi hagen. Men fortetting må til, både i bredde og høyde. Det er klart at vi ikke bare skal ha blokker, men vi må ha rom for flere høye blokker rundt knutepunktene våre, samtidig som vi må bevare mangfoldet av rekkehus og villaer her i byen, sier han.
Siraj tar fram en yoghurt og unnskylder seg. Om litt skal han i hastemøte med Bærum kommune, så det blir ikke tid til lunsj.
– Det er stort sett sånn dagene er. Jeg starter hver dag med et møte i åtte-halv ni-tiden, så går møtene i ett frem til halv seks. Da er det middag med familien, trening og fotball med minstemann frem til ungene legger seg. Så er det jobb noen timer. Jeg er aldri i seng før etter midnatt, forteller han.
Om ti år burde vi ha 700.000 medlemmer
Høye ambisjoner
På kveldene går Siraj igjennom hele dagens twitteraktivitet. Under navnet «Obosdaniel» twitrer han daglig om boligpriser og byggeregler. Han skriver om det grønne skiftet i byggebransjen, og om ulike boligprosjekter.
– Jeg har alltid vært engasjert, det startet med menigheten hjemme på Moi, så ble jeg politisk engasjert og nå brenner jeg for boligutbygging og bokvalitet, forteller han.
Hjemme på Moi vokste Siraj selv opp i villa med eplehage. Mor var lærer og far fabrikkarbeider fra Pakistan. I påsken lå han på sofaen hjemme hos foreldrene, lot jobb være jobb og nøt fridagene.
– Det finnes ikke noe sted jeg slapper av så godt som der, jeg åpnet faktisk ikke laptop-en en eneste gang, smiler han.
Men til tross for det, har han ingen planer om å flytte tilbake.
– Selv om lederstilen min skiller seg fra Martins, håper jeg at jeg kan gjøre som han og bli sittende her i mange år, sier han.
– Så hvor ser du deg selv om ti år?
– Jeg håper jeg sitter her på kontoret og at vi har et vesentlig større Obos, som fortsatt er relevant og en sterk merkevare. Om ti år burde vi ha 700.000 medlemmer om vi skal fortsette å vokse i samme takt som nå, sier han.
Og forteller at Obos nettopp har bikket 400.000 medlemmer.
– Vi må jo ha ambisjoner om å vokse såpass. Jeg mener vi bør være minimum 700.000 om ti år, det burde vi klare.
Sparer tid
Yoghurten er spist opp. Siraj tar på seg frakken og henter seg et eple på vei ut i bilen.
Han smiler til flere ansatte og slår av en rask prat på veien ut, akkurat som mobilen minnet han på i dag tidlig.
– Alle møtene gjør det nødvendig med bil, selv om han ikke har lange veien til jobb, unnskylder han seg.
Og legger humrende til:
– Jeg har til og med dieselbil. Men jeg har iallefall ikke mer fancy bil en Raymond Johansen.
Den hvite BMW-en skal frakte ham ut til Bærum, så en tur tilbake til hovedkontoret på Hammersborg før han skal hjem til middag og videre på fotballtrening med yngstesønnen.
– Det er ikke optimalt å kjøre overalt, men det sparer tid. Og den halvtimen ekstra jeg får om dagen når jeg kjører til jobb, gir mer tid til det som betyr mest for meg, familien min, sier han.
