De hjalp til med å oppdage Higgs-partikkelen, også omtalt som gudspartikkelen, og er i dag blant lederne innenfor mikrooptikk og strålingssensorer.
Nå trenger Sintef Minalab hjelp til å holde seg konkurransedyktig.
For ti år siden startet Forskningsrådet en tung satsing på nanoteknologi og avanserte materialer. Programmet Nanomat ble startet i 2002, blant annet som følge av et nasjonalt initiativ innenfor funksjonelle materialer.
Mikroteknologi ble inkludert noe senere. Programmet strakte seg over ti år og hadde et budsjett på om lag 750 millioner kroner. Målet var å heve den norske kompetansen på området.
Mikrosensorer: Dette er Norges ukjente milliardbutikk
Den største satsingen
To år senere kunne daværende statssekretær Helle Hammer åpne Minalab, et moderne laboratorium for mikroelektronikk lokalisert i Gaustadbekkdalen i Oslo.
Labben var Sintefs største satsing, og sammen med Forskningsrådet brukte de omtrent en kvart milliard kroner på bygningen som både Sintef og Universitetet i Oslo skulle benytte.
Nye åtte år går. I dag har Sintef Minalab definert sine nisjeområder og er i verdenstoppen. Likevel ser ikke fremtiden lys ut.
Uten økonomisk støtte til fornying av teknologiparken er det ikke sikkert at labben kan holde seg konkurransedyktig på verdensmarkedet.
Fokus på verdiskapning
Minalab startet med ett mål for øyet – å skape verdier for kundene.
De har sett bort ifra grunnleggende forskning og fokusert på anvendt forskning for industrien.
I labben har de både forsknings- og utviklingsutstyr, samt en liten produksjonslinje som muliggjør småskalaproduksjon.
– Det er viktig, for da kan vi gå hele veien fra en idé til et ferdig produkt, forteller Fabrice Lapique, forskningsdirektør i Sintef Minalab.
Småskalaproduksjonen er en nøkkelfaktor i Sintef Minalabs suksesshistorie. Lapique forteller at laboratoriet er avhengig av produksjonsprosjektene for å ha nok grunnaktivitet og at produksjonen er den største bidragsyteren til å dekke driftskostnadene av labben.
.png){kind=logo}
Les også:
– Spikeren i kista for bioteknologimiljøet
Nanosølv skal ikke bli den nye asbesten
Kommersielt pluss
– Det at vi holder på med begge deler, både utvikling og produksjon, er et kommersielt pluss. Dette gjør oss attraktive for industrien. Siden vi kan tilby «hele pakken», kommer industrien ofte tilbake hit med nye oppgaver, legger Lapique til.
Han forteller at Sintef Minalab har jobbet hardt for å finne en effektiv kombinasjon av forskning, utvikling og produksjon, men at de i dag har funnet en god balanse.
Som både utvikler og produsent brennes lyset i begge ender. Utstyret må både være robust nok til å tåle repeterende bevegelser i en produksjon, samtidig må det også være fleksibelt og sofistikert nok til å håndtere utviklingsarbeid.
– Å drive en lab som holder på med begge deler er krevende, både utstyrs- og planleggingsmessig. Det er en kjempeutfordring å håndtere og vi har presset utstyret til det ytterste, sier Lapique.
– Utstyret nærmer seg nå ti år og begynner å bli ganske slitt, ting går oftere i stykker og trenger reparasjoner. Det fører til at driftskostnadene øker, og det hender at deler av aktiviteten i labben stopper opp, legger han til.
Årlig burde det ha blitt investert rundt ti millioner kroner til oppgraderinger og fornying av utstyrsparken for å sikre at labben holder seg på toppen.
Det har de ikke hatt mulighet til, siden de ikke kan ta disse kostnadene på drift. Men for å holde seg på verdenstoppen må man opp på dette nivået.
Les også:
Her ligger fremtidens antibiotika
Denne geléen skal lege dine sår
Dyr infrastruktur
– En av våre største utfordringer er at infrastrukturen er dyr i drift. Mellom 70 og 80 prosent av driftskostnadene er uavhengig av aktivitetsnivået i labben, det utgjør i underkant av 15 millioner hvert år, forteller Lapique.
– Norsk Forskningsråd skal ha ros for å ha tatt risikoen ved å investere så mye penger i dette, sier han.
Tung norsk satsing
Det tiårige programmet Nanomat er avsluttet, men ble umiddelbart etterfulgt av Nano2021 som skal gå over nye ti år.
Det nye programmet har som mål å få til en tett kobling mellom forskningsmiljøene og industrien. Fokus ligger på kunnskapsbygging, bærekraftig verdiskapning og teknologiutvikling innenfor nano- og mikroteknologi.
Vidar Skagestad, koordinator i begge programmene, forteller at etableringen av Nanomat var en konsekvens av en internasjonal trend med større offentlig satsing på muliggjørende teknologier som blant annet nanoteknologi.
Det kom på et tidspunkt hvor det var viktig for Norge å satse på et område med muligheter for anvendelser inn mot en rekke samfunnsområder.
– Vi så en trend tidlig på 2000-tallet, og Forskningsrådet satset tungt med Nanomat. I dag ser vi at det var en vellykket investering. Programmet har bidratt til å bygge en nasjonal kompetanse på teknologiområdet og denne ønsker vi å videreutvikle i Nano2021, også med tanke på økt konkurransekraft og verdiskapning i næringslivet, sier Skagestad.
– Sintef Minalab mottok finansiell støtte fra Nanomat, det vil de også fra det nye programmet, påpeker Skagestad.
Les også:
Verdens sterkeste magnet er norsk
Utlyser 300 millioner
Forskningsrådets avdeling for forskningsinfrastruktur har i disse dager en utlysning med økonomisk ramme på 300 millioner kroner, med søknadsfrist 17. oktober.
– Dette er en utlysning som henvender seg til norske forskningsinstitusjoner. Søknadene vil bli evaluert på grunnlag av faglige kriterier av internasjonale fageksperter, og Forskningsrådets administrasjon vil vurdere prosjektene i forhold til nasjonale forskningsprioriteringer. De beste prosjektene vil motta støtte. Sintefs Minalab er selvsagt velkommen til å søke, men nå før søknadsvurderingen er gjennomført, kan jeg ikke si noe om hvorvidt en slik søknad vil nå opp, opplyser avdelingsdirektør Asbjørn Mo.
Utlysningen gjelder for all norsk forskningsinfrastruktur, hvor det i dag er store behov.
Da Forskningsrådet utlyste 500 millioner i 2010, mottok de drøyt 150 søknader med et samlet søkt beløp på cirka 4,3 milliarder kroner.
– Dessverre er behovet i Norge vesentlig større enn det vi mottar gjennom statsbudsjettet, vi kan dessverre ikke støtte alle, sier Mo.
Silisiumteknologi
Alt Sintef Minalab utvikler, starter med en enkel silisiumskive, de bruker kun denne typen substratmateriale for å sikre høy renhetsgrad og for å unngå forurensning fra andre materialer.
Silisium er et halvledende materiale som passer ypperlig til dette bruket da det er utrolig sterkt og elastisk. Om man bøyer en slik skive, vil den automatisk sprette tilbake til sin opprinnelige form. I tillegg er silisiumskiver relativt lette å bearbeide og strukturere.
Ved å legge til komponenter, lage strukturer og mønstre, gjør de skivene om til forskjellige typer mikrosensorer som kan måle trykk, vibrasjon, akselerasjon, gass eller partikler.
– Et eksempel på et av våre produkter som er i bruk i dag, er en sensor som sitter i mange av Tomras panteautomater. Den brikken sorterer de forskjellige materialene fra hverandre, forteller Lapique.
Sintef Minalab utvikler og produserer bare sensorene, ikke systemene rundt.
Den tidligere nevnte småskalaproduksjonen håndterer små serier på mellom 20 og 200 silisiumskiver. Om labben bare brukes til produksjon, har den en årlig kapasitet på cirka 10 000 skiver.
Likevel kan de ikke konkurrere med de større labbene som fokuserer på større produksjon til lavere kostnader. Sintef Minalab har funnet sin egen nisje: småskalaproduksjon av avanserte sensorer som er vanskelig å produsere og av høy kvalitet.
Flere av Sintef Minalabs produkter er eller har vært med på å sette sitt spor i forskningsverdenen.
– Vi leverte partikkelsensorer som var installert i CERN-anlegget da de oppdaget Higgs-partikkelen, forteller Lapique.
Les også: – Den største partikkeloppdagelsen siden elektronet
Høy sensorkvalitet
Utenom å ha en rolle i oppdagelsen av gudspartikkelen, bidrar labben også til romforskningen.
De har levert flere typer sensorer til romfartøy som skal hjelpe til å kartlegge stråling og partikler i verdensrommet.
En type trykksensor, kommersialisert av Memscap AS, som blant annet blir brukt av roveren Curiosity på Mars, blir også produsert i laboratoriet i Gaustadbekkdalen.
– Det forteller litt om kvaliteten vi leverer, sier Lapique.
Les også:
NASA lærer av norsk oljeindustri
Curiosity-teknologi ble testet på Svalbard
