Den brasilianske biodrivstoff-produsenten Granbio har startet den første kommersielle produksjonen for 2. generasjons bioetanol basert på jordbruksavfall i Alagoas i Brasil.
Anlegget, som går under navnet Bioflex 1, skal være verdens største, med en produksjonskapasitet på hele 82 millioner liter etanol i året.
Det er langt mer enn produksjonskapasiteten til Proesa, den italienske fabrikken for 2. generasjons bioetanol som åpnet i Vercelli-provinsen i slutten av 2012. Proesa har en produksjonskapasitet på rundt 50 millioner liter i året.
Les også: Koker trær på 1500 grader for å lage flydrivstoff
Første anlegg
Bioflex 1 skal også være det første kommersielle fullskala-anlegget for cellulosebasert etanolproduksjon på den sørlige halvkule.
Granbio har spyttet inn drøye 1,3 millarder kroner for å reise anlegget, i tillegg til snaut en halv milliard kroner til et damp- og elektrisitetsanlegg som sørger for varme- og elektrisitetsbehovet til fabrikken.
Produksjon av biodrivstoff har i en årrekke hatt et dårlig rykte på fordi en del av produksjonen skjer på areal som egner seg som matjord, med økte matvarepriser som resultat.
Bioflex 1 vil eliminere dette problemet ifølge produsenten, fordi anlegget i første omgang bruker avfall fra andre brasilianske produsenter av 1. generasjons bioetanol, i hovedsak strå og såkalt baggasse.
– Produksjonen som Granbio legger opp til vil være mere effektiv enn ved gamle anlegg, siden de ikke bare utnytter sukker fra sukkerrør, men også en god del av bagassen, strået som er igjen etter at sukker er presset ut av råstoffet, sier forsker Bernd Wittgens i Sintef Materialer og kjemi til Teknisk Ukeblad.
Les også: Forskere har fått E. coli-bakterier til å lage bensin
Genmodifisert energi-plante
I løpet av 2015 skal imidlertid fabrikken ta i bruk en egenutviklet sukkerrørplante som råstoff, et såkalt "energi-rør". Planten utvikles i øyeblikket hjelp av genmodifisering, og produsenten vil fortsette å videreutvikle planten til de når et mål om å produsere i overkant av 100 tonn tørrvekt per hektar.
– De har modifisert en type sukkerrør som blant annet inneholder mer fiber, er en mellomting mellom sukkerrør og en energivekst. Energivekst er en type hurtigvoksende plante som bruker lite næringsstoffer, trenger lite vann og vokser veldig fort. Sammenlignet med den norske granen som vokser i opp mot 100 år, trenger disse plantene maks fem år, forteller Judit Sandquist i Sintef Energi til Teknisk Ukeblad.
Ifølge Granbio skal den genmodifiserte planten kunne dyrkes på areal som ikke er egnet til matjord.
– Så lenge de klarer å holde seg til brakkland, kan dette bli en veldig bærekraftig produksjon. I Brasil eier mange fattige familier land som ikke kan brukes til noe. Da kan dette være en alternativ inntektskilde, uten at jeg kjenner forholdene i akkurat dette området, sier Sandquist.
Les også: Gigantbatteri kan erstatte dyr kraftlinje til Nyhamna
Høy bærekraft-faktor
Bioflex bruker en kombinasjon av ulike teknologier for forbehandling av råvaren, ensymatisk hydrolyse og fermentering.
Forbehandlingsteknologien skal være tilsvarende metoden som brukes ved det italienske Proesa-anlegget, og ensymene som skal brukes i nedbrytningen av cellulosen i den nye energiplanten leveres av danske Novozymes.
– Det er stor konkurranse om forbehandlingsmetoder i dette markedet. Effektiviteten ved separeringen har mye å si for energiutbyttet. Men produsentene liker ikke å offentliggjøre mye detaljer rundt teknologien, derfor er det lite kjent hvordan prosessen nøyaktig fungerer.
Bioetanolen fra Bioflex 1 vil ifølge produsenten ha en karbonintensitet på 7,55 gram CO2 per megajoule (gCO2/MJ), som betyr at bioetanolen fra anlegget skal generere svært lave CO2-utslipp.
Til sammenligning har Californias Low-Carbon Fuel Standard (LCFS), som jobber for renere drivstoff også i Europa og Asia, tidligere vurdert energiintensiteten til bensin til 95 gram CO2 per megajoule.
Les også: Moderne hus tar livet av vedovnene
Usikker
Anslaget for etanolen fra Bioflex-anlegget er så lavt at Sundquist gjerne skulle ha sett selve utregningen.
– Jeg vet ikke hvilke forutsetninger og antagelser de har bygget dette regnestykket på. Hva slags utregningsmetoder som brukes når de skal regne ut karbontensiteten varierer veldig. De tar for eksempel ofte ikke med hvor mye CO2 forbrenningen av drivstoffet genererer. 7,55 gCO2/MJ er veldig lite, selv om metoden de bruker er blant de mest bærekraftige som finnes. De kan ha trukket fra en del, eller tatt med kun deler av livssyklusen, sier Sundquist til Teknisk Ukeblad.
Californias Low-Carbon Fuel Standard (LCFS) har tidligere forventet at karbonintensiteten til etanol produsert på sukkerrør skulle gå ned fra et gjennomsnitt på 46 g/MJ i 2009 til 26,5 g/MJ i 2014.
Les også:
Nå skal bensinmotoren bli mye bedre
