Mike Zeleny, prosjektansvarlig for Sask Powers Clean Coal-program, forteller:
– Jaså? Dere klarte å finne en parkeringsplass? Da var dere heldige, for det er nesten umulig her.
Det er et myldrende liv når 1200 ekstra arbeidere gjør det trangt om byggeplassen i Boundary Dam.
Det trengs mange hender når verdens første fullskala CCS-anlegg skal bygges på et allerede stort kullkraftverk.
Og selv om området er stort og flatt, er det vanskelig å finne plass til bilen når alle kommer kjørende i sin egen pickup.
Først ute
Sask Power vil i april 2014 være de første i verden som drifter et fullskala CCS-anlegg som renser avgasser fra et kullfyrt kraftverk.
Prosjektet ble til som et svar på ny canadisk lovgivning som begrenser hvor store utslipp man kan ha. Anlegget skal stå ferdig allerede i november, og da starter testkjøringen. Ifølge Zeleny, går arbeidet etter skjema, både når det gjelder tid og kostnader.
– Det er to ting vi gjør her nå. Det ene er å konstruere selve renseanlegget hvor avgassene skal prosesseres, og det andre er en full overhaling av den kullfyrte turbinen som skal renses. Den blir nå langt mer effektiv, forteller Zeleny mens både menn og kvinner i vernesko og hjelm hamrer i bakgrunnen.
Investeringsbeslutningen for renseanlegget ble tatt i april 2011, og oppføringen begynte i mai samme år. Oppgraderingen av den kullfyrte generatoren begynte i februar 2013.
Les også: Energien er like skitten i dag som i 1990
Valgte riktig teknologi tidlig
Av totalkostnaden på 1,24 milliarder canadiske dollar, omtrent 7,3 milliarder norske kroner, dekker canadiske myndigheter 1,3 milliarder kroner.
Av dette utgjør renseanlegget omtrent 4,6 milliarder kroner. Til sammenligning er månelandingsprosjektet på Mongstad anslått å koste mellom 20 og 25 milliarder kroner, mellom fire og fem ganger så mye.
Selv om bakken rundt kraftverket ser like støvete ut som om det skulle vært på månen, mener Zeleny at dette prosjektet er langt enklere enn å lande på et annet himmellegeme:
– Vi la mye innsats i å velge riktig teknologi tidlig, og vi har hatt en stram prosjektstyring med gode innkjøpsrutiner. Det er her hele magien ligger. Vi har fått plukke de beste hodene fra hele selskapet til dette prosjektet.
Fordi prosjektet er avhengig av å vise at det går rundt økonomisk, har Sask Power lagt mye innsats i å senke kostnadene ved konstruksjonen av renseanlegget.
Store deler av prosjektet er bygd av ferdige moduler, blant annet ble den 21 meter høye og åtte meter brede CO2-stripperen satt sammen i Edmonton og fraktet på lastebil til Boundary dam.
Den er det største enkeltobjektet som er fraktet på vei i Saskatchewan.
Les også: Her er vindkraft nå billigere enn kull
Økonomisk levedyktighet
I den canadiske delstaten Saskatchewan er det statlige eide selskapet Sask Power nesten monopolist i kraftmarkedet.
Over 50 prosent av kraftproduksjonen kommer fra kull, og renseanlegget er et viktig prosjekt for selskapet. Zeleny forklarer at Sask Power står ved et veiskille.
Innen 2016 må de finne ut hvilke kraftkilder de skal bruke for å levere strøm til sine 450.000 kunder.
– Uten denne teknologien, uten karbonfangst- og lagring, må turbinene våre stenge i løpet av 10 til 20 år, forklarer Zeleny, og fortsetter:
– For oss har det handlet om hva vi skal satse på i årene som kommer. Det nye lovverket i Canada og Saskatchewan krever at vi må ha renere kullkraftverk.
Loven gjelder ikke for gamle kraftverk, men i Boundary Dam må Sask Power bytte ut flere enheter som nærmer seg slutten av levetiden.
Loven krever dermed at disse må bygges med rensing. For Sask Power må dette ambisiøse prosjektet bevise tre ting for at det skal kunne karakteriseres som en suksess for selskapet:
– Vi må bevise at det er teknisk mulig å gjøre i en slik skala, at prosjektet er økonomisk levedyktig og at renseprosessen møter miljøkravene satt av canadiske myndigheter. Jeg er trygg på at vi skal klare å bevise disse faktorene, og det vil legge føringer for hva vi skal gjøre med resten av våre kullkraftverk, sier Zeleny.
Les også: Klare for å pumpe ned CO2 på Svalbard
Nye mål, gammel teknologi
Totalt skal renseanlegget fjerne omtrent én million tonn CO2 i året, noe som tilsvarer utslippet fra cirka 250.000 biler.
Dette er en reduksjon på ca. 90–95 prosent av CO2-utslippene fra Boundary Dams turbin 3, og like mye som det planlegges å rense på Mongstad.
I tillegg renses svoveldioksid, NOx og flyveaske fra røykgassen. Post-combustion-teknologien basert på aminer, er også den samme som benyttes på Mongstad.
Administrerende direktør i Sask Power, Robert Watson forteller på telefon at de har hatt et samarbeid med svært mange på teknologisiden.
– Vi har testet CO2-fangst i mange år og har lagt inn mye innsats i å identifisere riktig teknologi, forteller Watson.
Over kapasitet
Fangstprosessen innebærer både oppvarming og avkjøling av aminene, noe som krever mengder av energi.
Turbin 3, som har en effekt på 140 MW, får dermed en nettoeffekt på omtrent 110 MW. Sask Power har gått så langt som mulig for å minimere tapet av effekt ved å bruke en rekke varmeoverføringspunkter for å utnytte restenergien maksimalt.
Interiøret i fangstanlegget kan imponere selv den mest garvede ingeniør. Her skinner det i blankt metall fra kilometervis med rørledninger fra gulv til tak. Zeleny peker og forklarer hvordan anlegget er designet.
– Vi har faktisk bygd anlegget over kapasitet. Vi er sikre på at det vil fange over 90 prosent CO2, men nøyaktig hvor på 90-tallet vi havner er vi ikke sikre på, sier Zeleny.
Om anlegget viser seg å ha kapasitet til overs, har selskapet mulighet til å koble til eksosen fra forbrenningskammeret til en annen turbin.
Les også: Drømmer om nordnorsk månelanding
Selger avfallet
Etter at CO2, NOx og SO2 er fjernet, komprimeres CO2-gassen og sendes gjennom en rørledning 60 km vestover. Der skal gassen brukes til å øke utvinningen på oljefeltet i Weyburn, gjennom EOR (Enhanced Oil Recovery).
Og det er her nøkkelen ligger. Robert Watson forteller at det viktigste var å finne et marked for det som før ble sluppet rett ut.
– Vi tar ut all flyveasken fra røykgassen. Den selges til et selskap som bruker den til å lage sement, noe den er veldig godt egnet til. I tillegg har vi gjort en salgsavtale med oljeselskapet Cenovus for CO2-en vi henter ut. Prisen vi har fått, gjør at vi klarer å gjennomføre dette på en forretningsmessig god måte. I tillegg vil vi fange svoveldioksid og gjøre den om til svovelsyre, noe som har svært mange bruksområder og er lett å selge. På denne måten kan vi fortsatt være konkurransedyktige på strømpris, forklarer Watson, og fortsetter:
– Vi har regnet nøye på det, og avgjørelsen er tatt på et forretningsmessig grunnlag. Det som tippet avgjørelsen i vår favør er at vi føyer oss etter Canadas klimalover samtidig som vi tjener penger på dette, sier Watson.
Alle kan få være med
Camilla Svendsen Skriung fra klimaorganisasjonen Zero besøkte nylig Boundary Dam og ble imponert over både anlegg og SaskPower:
– Det er viktig at de er i stand til å bygge såpass raskt og relativt billig når det gjelder de fleste planlagte og igangsatte CCS-anlegg. De viser at det er mulig. Boundary Dam-prosjektet viser at det går an å tjene penger samtidig som man gjør noe bra.
Skriung tror likevel ikke at dette er starten på et fantastisk CCS-eventyr.
– Jeg tror ikke vi får noe skred av nye CCS-prosjekter, dessverre. Det er ikke realistisk. Dersom man får gode, langsiktige finansieringsløsninger i gang, som CO2-skatt, eller utslippsstandarder, kan vi derimot få se nye CCS-prosjekter over hele verden.
Hun håper likevel anlegget setter en presedens for andre aktører i bransjen, noe som bekreftes av Robert Watson fra Sask Power.
– Vi har laget et CCS-konsortium, hvor vi inviterer andre til å være med å komme frem til gode løsninger. Når vi har driftet dette anlegget en stund, vil vi mer enn gjerne dele våre erfaringer med andre aktører. Vi vil da sitte på økonomisk og teknisk kunnskap som kan hjelpe andre til å ta det samme steget. Kostnadene for utvikling av anlegget har vi allerede tatt, så dersom vi ønsker å bygge flere, vil det faktisk ble enda billigere for hver ny enhet vi bygger. Det er ingen ting som er bedre enn at flere kan være med å hjelpe klimaet, avslutter Watson.
