– Det er forskjell på ekstern bestråling og radioaktiv forurensning. Det er viktig å holde de to begrepene fra hverandre når vi snakker om det som skjer i Japan nå, sier sjef for seksjon helse- og miljøvurderinger ved Statens strålevern, Astrid Liland.
Som støv
Radioaktiv forurensning, f.eks. på kroppen, kan vaskes bort på linje med støv. For ekstern bestråling er imidlertid det viktigste tiltaket å oppholde seg så kort som mulig i områder med høy stråledose.
Stråling måles vanligvis i sievert, mens forurensing i form av radioaktive partikler vanligvis måles i becquerel.
Den strålingen det er snakk om i Japan nå, kommer fra radioaktive produkter etter fisjonsprosessen i reaktorene. Disse produktene sender ut energi i form av stråling når de henfaller, slik at de omdannes til et stabilt grunnstoff som ikke er radioaktivt.
Et radioaktivt stoff karakteriseres ved en fysisk halveringstid, det vil si tiden det tar før halvparten av radioaktiviteten er forsvunnet. Mange av produktene har svært kort halveringstid og sender ut strålingen hurtig.
Andre stoffer kan ha halveringstider på titusenvis av år.
Radon i Norge stråler mer
– Det strålenivået de målte i Tokyo like etter katastrofen var på 0,6 mikrosievert per time, men det er nå synkende. Selv om dette er høyere enn vanlig strålingsnivå, er det ikke bekymringsverdig høyt. Noen steder i Norge kan ha høyere verdier enn dette på grunn av radongass som lekker ut av berggrunnen, sier Liland.
Strålingsnivåene på selve anlegget i Fukushima, er imidlertid mye høyere. Høyeste målte verdi var 400 millisievert per time da det brant i avfallslageret ved reaktor 4.
I helikoptrene som fløy vann inn over anleggene, målte man 87 millisievert per time, og det er svært høyt. I Norge har man en grenseverdi for yrkeseksponerte på 20 millisievert per år.
Ved redningsarbeid i nødsituasjoner kan grensen overskrides i en kort periode for å forhindre oppskalering av ulykken og da tillates inntil 500 millisievert.
En person som har fått en slik dose, vil neppe få lov å jobbe med stråling igjen senere. Ved anlegget i Japan er nå grensen hevet til halvparten av dette.
Les også: Slik oppstår nedsmelting
Normalt med høye verdier
– Det er helt normalt å tillate mye høyere verdier i slike situasjoner, sier Liland. Livreddende arbeid eller arbeid for å hindre større skade som kan gi doser over 50 mSv, skal imidlertid kun utføres av frivillige som er informert om den risiko det medfører.
Hun peker på at stråling ikke virker på samme måte som kjemisk eller biologisk gift. Man dør ikke med en gang om man blir utsatt for en veldig stor stråledose.
En dose på 4,5 sievert er 50 prosent dødelig uten medisinsk behandling, men det tar dager eller uker før døden inntreffer. For lokale strålingsskader er en mulig behandling å fjerne det skadde vevet.
Dersom benmargen er rammet, kan man foreta en benmargstransplantasjon. Videre gir man medikamenter for å unngå infeksjoner, ødemer e.l.
Japan har svært god kompetanse på behandling av stråleskadde.
Fra bassengene
Den største strålingen antar man kommer fra bassengene hvor man oppbevarer brukt brensel. Normalt lagrer man det brukte brenselet under vann som holdes ved rundt 25 grader celsius.
Mangel på sirkulasjon har ført til at temperaturen nærmer seg 90 grader i noen av bassengene og mye vann er fordampet. Vannet skjermer normalt for strålingen.
– Vi vet ikke hvordan situasjonen er for inneslutningene i reaktorene, men noen er muligens skadet. Man har ventilert ut hydrogen som er dannet på grunn av reaksjonen mellom vann og zirkon og da har det sluppet ut radioaktive stoffer også. Når disse stoffene faller ned på land, gir dette en partikkelforurensning som den vi fikk fra Tsjernobyl for 25 år siden.
Les også: Fukushima tvinger fram nye krav
