Skrevet av: Anders Grønli, senior sikkerhets- og risikokonsulent i det rådgivende ingeniørfirmaet Arup i London.
Fremleggelsen av rapporten til Gjørv-kommisjonen har skapt en helt nødvendig debatt om ansvar og om hva som burde vært gjort. Kommisjonen leverte en solid rapport som slo fast at den fysiske sikringen av Grubbegata sviktet.
Det er klart at flere myndighetsaktører kjente risikoen, men at tilstrekkelige tiltak ikke ble iverksatt.
Etter 22/7 har det vært uttalt fra mange hold at vi ikke kunne tenke oss en slik terroraksjon i Norge. Denne naiviteten kan, som statsministeren også har lovet, ikke fortsette.
Kjøretøybomber var selvsagt vurdert som en potensiell trussel for regjeringsbygg. Det var også kjent at flere miljøer ønsket å ramme Norge, selv om gjerningsmannen 22/7 ikke kom fra et av miljøene som var mest fryktet.
Vårt naboland Finland har erfart skytemassakre, både Danmark og Sverige har hatt forsøk på bombeaksjoner, og internasjonale erfaringer viser at terroraksjoner ofte innebærer en kombinasjon av flere forskjellige anslag.
Helheten i angrepet 22/7 var unik, men kjøretøybomber og store skyteaksjoner var dessverre ikke utenkelig i Norge.
Kommisjonen påpeker at myndighetene i Norge kjente til risikoen som var forbundet med terrorangrep, men at dette ikke ledet til handling.
Når analytikere kommer frem til at det eksisterer en trussel, må beslutningstagerne sette seg inn i den risikoen denne trusselen leder til. Det kan foreslås tiltak som reduserer risikoen, men det vil alltid være en risiko igjen etter implementering av tiltak.
Her synes det som om det har vært et sammenbrudd i beslutningsprosessen i Norge, og svikten har først og fremst vært på det strategiske nivået.
Forskjellige sikringstiltak vil gi forskjellig «restrisiko». Hvor stor restrisiko man er villig til å godta, eller hvor stor «risikoaksept» man har, bør være styrende for hvilke tiltak man vil sette iverk. For beslutningstagerne innebærer dette imidlertid at de må ha et bevisst forhold til risikoen, og at de må være villige til å formulere risikoaksepten på vegne av samfunnet. Dette vil selvsagt være en krevende politisk øvelse.
I mangel av stengning av Grubbegata kunne det vært utført midlertidige tiltak, både effektive fysiske sperrer langs fortauet og operative tiltak som stoppforbud.
Når midlertidige tiltak ikke ble satt i verk, skulle dette også vært med grunnlag i en bevisst politisk aksept av risikoen ved dette.
Denne bevisstheten synes imidlertid ikke å ha vært til stede.
I debatten de to siste ukene har noen hevdet at man ikke skal sikre seg fysisk mot terrorangrep, fordi det da bare blir valgt et annet, ubeskyttet, mål.
Sikkerhetsloven sier imidlertid at noen bygg og funksjoner er så viktige at de bør ha en sterkere sikring enn andre bygg. Dette er en fornuftig tilnærming.
Noen objekter er faktisk viktigere enn andre, og Regjeringskvartalet er et av disse.
Her i Storbritannia har både myndigheter og ingeniørbedrifter arbeidet med terrorforebyggende design siden de store Provisional IRA-bombene på 1990-tallet. Det er derfor også mange gode eksempler på estetisk tilfredstillende og diskrete tiltak.
Skjemmende sikkerhetstiltak kan i stor grad unngås dersom sikkerhet blir vurdert tidlig i et byggeprosjekt. Dette øker også effekten av tiltakene og reduserer kostnadene.
Sikkerhet bør derfor vurderes fra før man velger et byggs lokalisering, gjennom konseptutformingen og helt frem til detaljdesign av et bygg. Her har både beslutningstagere og rådgivende ingeniører et ansvar.
Sikkerhetstiltak behøver ikke innebære å bygge lukkede festninger. Det trenger ikke være en motsetning mellom åpenhet og sikkerhet.
En forsterket granittbenk, en fontene eller pent utformede blomsterkasser vil ofte være å foretrekke fremfor stengsler. Fysiske tiltak må også samkjøres med operative tiltak som vektere og holdningskampanjer.
En integrert sikkerhetstenkning og strategisk engasjement gjennom hele prosjektplanleggingen av offentlige bygg vil derfor kunne føre til mindre inngripende, men mer effektive, sikkerhetstiltak.
Byggingen av det nye Regjeringskvartalet vil gi en god anledning for å gjøre dette i praksis.
De ansvarlige myndighetene kan tilstrebe å skape et byrom som blir attraktivt for publikum å bruke så mye som mulig av døgnet, og dermed forhindre at uønskede aktiviteter foregår i området.
Det nye byrommet kan ha en utforming som er åpen, men samtidig ikke naiv.
God forebygging forutsetter planlegging og kunnskap.
I etterkant av 22/7 har flere norske sikkerhetsmiljøer søkt til Storbritannia for råd. Det virker imidlertid som om det er de som allerede kan mest om sikkerhet i Norge som søker flest råd ute.
En stor statlig etat har etter 22/7 hatt flere utlysninger etter private rådgivere for sikringstiltak, men krever at alle rådgiverne snakker norsk. Da går man også glipp av erfaring som andre land, med langt bredere erfaring med terrorhendelser, har gjort seg.
Beslutning om sikringsnivå og aksept av risiko er strategiske valg og må derfor tas på et politisk nivå.
Kommisjonen slår fast at det var uklart om statsministeren, fornyingsministeren eller justisministeren var ansvarlig for sikringen før 22/7.
Sikkerhetsloven sier at hvert departement, og dermed statsråd, eier ansvar for egen sikkerhet. Langt på vei er derfor de som skal utføre sikringen underlagt 18 forskjellige departementale sjefer.
Dette er ikke holdbart.
Sikkerhet er et lederansvar og koordineringen sviktet. Derfor er det også Statsministerens kontor som bør ha strategisk ansvar for formulering av hvilken risiko man er villige til å akseptere for sentraladministrasjonen i Norge.
Detaljer om gjennomføringen av sikringen skal det være fagfolk som står bak, men det er statsministeren som bør ha det strategiske lederansvaret risikobeslutningen innebærer.
Det er også denne risikotagningen som skiller sikkerhet fra andre oppgaver som regjeringen skal løse i fellesskap, og som gjør at akkurat disse beslutningene bør tas av statsministeren.
Hvis Regjeringen beholder fagansvaret for sikkerhet i Justisdepartementet bør statsministeren likevel være den som tar risikobeslutningen.
Andre land har imidertid organisert flere koordinerende og besluttende sikkerhetsfunksjoner hos statsministeren, mens Norge i større grad har bygget på den faglige inndelingen i «departementssiloer».
Sett utenfra kan det virke som om «siloene» i norsk forvaltning er mer solide enn i land med mer tallrikt myndighetsapparat.
For å sikre at naiviteten ikke fortsetter i Norge er det også nødvendig at statsministeren tar styringen og koordinerer sikkerhetstenkningen i statsforvaltningen.
Fagfolkene kan gjerne sitte i departementene, men det er først når det jobbes på tvers av siloene at sikkerhetstenkningen kan få gjennomslag.
