Om vi ikke har gått på ski før i år, er det i påsken det skal skje. Og det er ofte en stor utfordring for alle som skal smøre ski. Nå er temperaturforskjellene store.
Målet er å finne den riktige smøringen for tiden på dagen og hvor på høydeskalaen og i terrenget man befinner seg. I påsken betyr det oftest at det gode kompromisset ikke finnes og vi må smøre om i løpet av skituren. Det kan være vanskelig for alle som starter skisesongen i påsken. Spesielt i år når den kommer så sent på året.
Varianter
Det er i praksis to typer smøring vi bruker på skiene for å gjøre skituren til en best mulig opplevelse. Det ene er glismøring og det andre er festesmøring. Festesmøringen kan igjen deles inn i to i form av tørrvoks og klister. Det første er et fast stoff, selv om variantene beregnet på høye temperaturer kan være temmelig klissete greier. Klister er en tyktflytende seig væske.
Felles for alle grunntypene er at det finnes et utall varianter i ulike prisklasser.
Utfordringen for den som smører skiene er å få en høy nok statisk friksjon for å få feste og en høy nok kinetisk friksjon for å få god glid. I glisonen foran og bak skal det være lavest mulig både statisk og størst mulig kinetisk friksjon, mens i festesonen skal det veksles mellom høy statisk og høy kinetisk mellom hvert skritt. Ingen liten utfordring.
Vanskelige null
Smøring av ski handler om friksjon og hvordan man skaper både lav friksjon for gli og høy nok friksjon for feste. Temperaturer rundt null, som vi ofte finner i påsken, er den vanskeligste. Her finner vi vann i alle tre faser samtidig: fast, flytende og gass. Is er den faste krystallinske fasen, men det øverste sjiktet har en løsere binding med en vannlignende overflate som er noen molekyler tykk. Derfor er is glattere enn sand.
I overflaten av snøen foregår det også en transport av vanndamp inn og ut avhengig av den relative fuktigheten. Vannfilmen er veldig viktig for friksjonsforholdene på is og snø. Ved null grader og over dannes det fritt vann og det gir helt andre betingelser enn ved lavere temperaturer.
Glismøring
Poenget med glivoks er å minimere friksjonen i glisonene foran og bak på skiene. Det gjøres best ved å dekke polymermaterialet i skien med en tynn voksfilm. Man glider skiene som det heter. En slik voks er hydrofob, det vil si den frastøter vann. Det er den vandige overflaten til snøen som skaper gli, men blir det for mye vann kan det tjene mot sin hensikt fordi kontaktflaten mot vannet blir for stor og adhesjonskreftene bremser bevegelsen. Man får sug.
Festesmøring – voks
Voks er den vanligste smøringen. Når man tråkker ned, skal snøkrystallene trenge akkurat passe inn i vokslaget og skape et mekanisk feste. I den påfølgende glifasen skal de partiklene som har trengt inn, fjernes fra voksen. Festevoks kommer i ulike hardhetsgrader tilpasset temperaturen i snøen. De hardeste voksene er for de kaldeste temperaturene og de hardeste og skarpeste snøkrystallene. Bruker man en myk voks på kaldt føre, trenger krystallene for mye inn i voksen og bremser i tillegg til at det iser og kladder.
Den enkleste situasjonen i påsken er når det er kaldt om morgenen slik at det passer med blått. Når temperaturen stiger utover dagen, er det på tide å legge på en mykere fiolett eller rød smøring og det kan legges utenpå den kalde varianten uten å skrape.
Festesmøring – klister
Når temperaturen stiger og det blir vått og sørpete i løypa, er det tid for klister. Kllister er en seig væske basert på en blanding av gummi, olje og harpiks. Gummien gir slitestyrke, og jo mer olje blandingen inneholder jo mykere og mer egnet for varmt føre er klisteret.
Det er når snøkrystallene er transformert og har mistet de skarpe kantene klisteret er på sitt beste. Bruken av klister er ikke bare avhengig av temperatur, men først og fremst av krystallformen hos snøen. Er det nysnø, er oftest voks bedre selv om det er varmt. Men det kan være vanskelig å treffe riktig. Er det nullføre, kan snøkrystallene endre seg i løpet av minutter.
Klister er som navnet antyder, klissete saker og folk som ikke liker nærkontakt med stoffet, kan bruke klister i sprayform. Det er tilsatt et løsningsmiddel som gjør det mye enklere å påføre, men det er ikke så slitesterkt som tubevarianten.
Hvis snøen blir for finkornet, vil klisteret ise og bremse kraftig. Da er det ikke annet å gjøre enn å skrape bort klisteret og legge på tørrvoks tilpasset temperaturen.
Fluor
De tradisjonelle skismøringene er basert på hydrokarboner, men på 80-tallet fant man ut at man kunne forbedre egenskapene ved å bruke fluorkarboner. Det gjør overflaten mer hydrofob enn hydrokarboner og kan bidra til redusert friksjon og hindre ising. Slik smøring er også mer motstandsdyktig mot forurensninger som vi dessverre finner mye av i påskeløypene. De dyreste rene fluorkarbon glidvoksene kan koste godt over tusenlappen for 30 gram, men de er beregnet på eliten og ikke på skifolket i påskefjellet. Det finnes mange billigere varianter med innblanding av fluorkarbon i hydrokarbonbasert voks.
Kilde: Seniorforsker i Swix, Leif Torgersen Axell.
