Direktør og klima”forsker” Pål Prestrud karakteriserer Klimarealistene og de tre foredragsholderne på klimaseminaret i Oslo 10. oktober som synsere og inkompetente til å ha en velbegrunnet skepsis til Klimapanelets ensidige fokus på CO2 som klimasynder.
Les saken: – "Klimarealistene" er bare synsere
Hockeykølle
Jeg har publisert ca. 150 artikler på metodeutvikling og anvendelse av modellering på komplekse systemer og mitt tema på klimaseminaret dreide seg om (mis)bruk av modeller for rekonstruksjon av historiske temperaturer og prediksjon av fremtidig global temperatur og havnivå.
Jeg tok frem Hockeykøllegrafen (rekonstruksjon av historisk temperatur basert på årringer i tre) som et eksempel på svak kompetanse på modellering blant klimaforskere. Her støttet jeg meg på konklusjonene til Wegman-komiteen som var sammensatt av tre av de fremste statistikerne i USA.
Feil
I rapporten fra 2006 dokumenteres det at grafen er et resultat av feil metodikk. Tilfeldig genererte datasett behandlet med Mann´s metodikk resulterer alltid i samme type graf. Wegman-komiteen mente dette kunne skyldes mangel på statistisk kompetanse i miljøene som driver med temperatur-rekonstruksjon.
Klimapanelet brukte Manns arbeider som bevis på at 1990-tallet var det varmeste 10-år på tusen år og 1998 det varmeste enkeltår, mens Wegman-komiteen konkluderer med at det ikke er belegg for dette i Manns data.
Mann nektet i flere år å utlevere programkode og data slik at andre kunne etterprøve hans analyse. I 2008 publiserte Mann og medarbeidere et nytt arbeid basert på et større datamateriale. Dette gir et helt annet resultat: Både den varme perioden i vikingtiden og den lille istid som var fraværende i Hockeykøllegrafen, kommer da tydelig frem.
Min hovedkritikk av klimaforskernes bruk av modeller er knyttet til modellenes gyldighet og virkeområde. Modellene for rekonstruksjon av temperatur er rene empiriske modeller og kan ikke brukes til å predikere klima fremover i tid.
Så selv om Hockeykøllegrafen hadde vært korrekt, ville det være like sannsynlig at temperaturen flatet ut eller gikk ned slik den faktisk har gjort etter år 2000.
Propaganda
Empiriske modeller er generelt i liten grad ekstrapolerbare. Prediksjonene for havnivåstigning som Helge Drange bruker i sin skremselpropaganda, er et skole-eksempel på misbruk av modeller. Modellen er bygget opp på korrelasjonen mellom temperatur og global havnivåstigning for perioden 1881-2001.
Variasjonen i global temperatur for denne perioden var ca. 0.8 °C. Drange bruker denne modellen til å predikere havnivå med temperaturøkninger på flere grader og fastslår "med sikkerhet” at Bergen sentrum i løpet av vårt hundreår vil stå under 0.5-1 m vann.
Drange gjør to grove feil: Han ekstrapolerer med temperaturøkninger som er det mangedobbelte av intervallet modellen er utviklet for. Usikkerheten går da mot uendelig.
Videre bruker han prediksjoner av temperatur fra klimamodeller som om disse skulle utrykke reelle verdier. Klimamodellene er imidlertid såkalte hybridmodeller, dvs, en blanding av empiriske og fysikalske modeller og dermed underlagt de samme begrensninger som empiriske modeller.
Bl.a. bestemmes pådriv fra aerosoler og CO2 ved tilpasning til historiske data. Når modellene i tillegg mangler viktige forklaringsvariabler så må det gå som det siste 10-år tydelig har vist: Det er ikke samsvar mellom modellenes prediksjoner og virkelig temperaturutvikling.
Nedover
Ifølge klimamodellene til FNs klimapanel skulle vi hatt en stigning på ca. 0.3 grader siden 2000, mens vi i stedet er på vei nedover. Dette innrømmer nå selv klimaforskere som har vært sterkt engasjert i utarbeidelsen av rapportene fra Klimapanelet.
På en konferanse i Geneve arrangert av World Meteorological Organization (WMO) i september der mer enn 1500 klimaforskere var samlet, uttalte Mojib Latif fra Leibniz Institute of Marine Sciences, Kiel Universitet, at temperaturen vil fortsette å falle i 10-20 år fremover fordi naturlige variasjoner i klima dominerer over effekten av økt CO2.
Mindre viktig CO2
Det store avviket mellom modeller og observasjoner har ført til at stadig flere setter spørsmåltegn ved påstanden om at vi er på vei inn i en menneskeskapt klimakrise.
I Geophysical Research Letter forklarer klimaforsker og professor i meteorologi Richard Lindzen ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) det store avviket mellom teori og observasjon med at klimaets følsomhet for CO2 kun er en sjettedel av det FNs klimapanel har operert med i sine modeller.
I klartekst betyr dette at en dobling av CO2 i vårt århundre ikke gir en temperaturøkning over 0.5 °. Andre forskere har vist at klimamodellene overdriver kjøleeffekten av aerosoler med den konsekvens at følsomheten for CO2 må "skrus opp" i modellen.
Når modellen fremskrives for økt CO2, så blir predikert global temperatur for høy. De dårlige prediksjonene er i seg selv en klar indikasjon på at følsomheten til klima for CO2 er skrudd opp.
Den lave klimafølsomheten for CO2 og diskusjonen på klimakonferansen til WMO står i sterk kontrast til det bilde som er skapt av den norske klima-(tre)enigheten av journalister, politikere og de statsfinansierte norske klimasentrene.
Det virker som om det er langt viktigere å fremstå som politisk korrekt enn å gi et sannferdig bilde av nyansene i klimaspørsmålet.
Hovedsaken: – Lei av CO2-hysteriet
