Globalt kommer gjennomsnittlig havnivå til å stige, men folk langs norskekysten vil sannsynligvis merke dette i mindre grad enn vi har trodd.
Norske fremskrivinger har nemlig vært preget av globale gjennomsnittsverdier som ikke direkte kan overføres til strandkanten her hjemme.
Større fokus på lokale effekter betyr mer nyanserte beregninger og en kraftig nedjustering for vår lille del av verden. Gravitasjonseffekten og landhevingen er to av effektene som ikke ble regnet godt nok med tidligere.
Lokale effekter
Konsekvensen er at det i Oslo, Trondheim og Tromsø har dukket opp en viss sjanse for at folk om 100 år kan gå tørrskodde der vi blir våte på leggen i dag. Bergen og Stavanger vil få en større del av havnivåstigningen.
Verre blir det likevel for områder i tropene og på lavere breddegrader. Gravitasjonseffekten gjør nemlig at ismassene drar havet mot seg, og endringen i havnivå blir et omvendt speilbilde av hvor ismassene forsvinner fra land.
Tropene vil få havstigning enten isen smelter på Grønland eller i Antarktis.
– Det er vanskelig å forestille seg at det globale havnivået vil øke med mindre enn en halv meter i løpet av 100 år. Det betyr fort opp mot en meter i tropene, sier Helge Drange, professor ved Bjerknessenteret for klimaforskning i Bergen.
For Norges del er landhevingen etter siste istid en annen viktig effekt. Det er i områdene innerst i Trondheimsfjorden og Oslofjorden at den i størst grad vil veie opp for havnivåstigningen.
Les også: Cicero: – Kloden tåler mer enn antatt
To forskningsmiljøer
De siste beregningene er gjort av to uavhengige, norske forskningsmiljøer som har benyttet forskjellige metoder og datasett.
Det betyr også litt ulike årsaker til at tallene for norskekysten har blitt mindre skrekkinngytende.
– Det viktigste er at tidligere tall ikke inkluderte gravitasjonseffekten, sier Drange.
Han har vært med på den ene av de siste beregningene, som er gjort av forskere ved Nansensenteret og Bjerknessenteret.
– Hovedgrunnen til at vi får lavere tall enn det som har blitt lagt frem tidligere, er et annet bakgrunnsmateriale og en helt annen metode, sier forsker Kristian Breili ved Kartverket.
Forskere der har stått for en beregning, som blant annet inkluderer en ny landhevingsmodell basert på data fra egne GPS-stasjoner.
Den gir litt større landheving enn den eldre modellen benyttet av forskerne ved Nansensenteret og Bjerknessenteret, men forklarer ikke ulikhetene.
Viktigere er det at Kartverket legger til grunn et mindre bidrag til fremtidig havstigning.
Les også: – Varmepumper senker ikke strømforbruket
Mer regionalt fokus
Når det gjelder gravitasjonseffekten, mener Breili det kan diskuteres hvor viktig den er, så lenge bidragene fra Grønland og Antarktis er beskjedne. Med en virkelig stor avsmelting herfra, blir det en annen sak.
– Effekten var kjent allerede på 1800-tallet, og på 1970-tallet kom en detaljert beskrivelse. Så gikk den litt i glemmeboka. Først nå er oppmerksomheten mer rettet mot det regionale, og gravitasjonseffekten har blitt aktuell, sier Breili.
Drange mener en avgjørende faktor for inkluderingen av gravitasjonseffekten har vært målinger og tallfesting av den ved hjelp av satellitter.
Dette har ganske nylig blitt koblet til fremskrivingen av ismassene på Grønland, i Antarktis og på verdens breer. Det vektlegger også forsker Jan Even Øie Nilsen ved Nansensenteret.
– Det hjelper lite å kjenne til effekten så lenge den ikke er målt. I tillegg var det vanskelig å ta med gravitasjonseffekten så lenge tallene på issmelting var så usikre. Her har det vært en rivende utvikling de siste årene, sier Nilsen.
Breili er ikke helt enig i at satellittmålingene har vært avgjørende for å regne med gravitasjonseffekten.
– Satellittene kan kartlegge hvor masseforandringer finner sted per i dag og beregne virkningen på havnivået. For fremtiden må man uansett bruke modeller, sier han.
Les også: Temperaturen stiger mens tiltakslysten synker
Usikkerhet
De to forskningsmiljøene har gjort ulike valg for hvordan usikkerheten i dataene skal representeres. Breili ved Kartverket mener det er vanskelig å beregne sannsynlighet.
– Det er stor usikkerhet i tallmaterialet som vi ikke klarer å tallfeste. Derfor har vi et standardavvik som heller representerer variasjonen i dataene, forklarer han.
Tallene som er matet inn i Kartverkets metode er de samme som ble benyttet i klimarapporten fra FNs klimapanel i 2007. Drange og Nilsen er kritiske til dette. Breili er enig i at Klimapanelet valgte å legge seg på en litt konservativ linje.
– Spesielt dreier dette seg om bidragene fra de store ismassene. Dilemmaet har vært observasjoner som viser raske endringer både på Grønland og i Antarktis, men det mangler modeller til å regne på hvordan dette vil utvikle seg for ulike scenarioer, sier han.
Mellom de to norske beregningene utgjør ulike anslag for bidragene fra de store ismassene en forskjell på 23 til 35 centimeter.
Les også: Teknologene kan bli de nye værgudene
Nyere data
Tallene som forskerne ved Nansensenteret og Bjerknessenteret har brukt, er nemlig hentet fra forskningslitteraturen som kom etter Klimapanelets 2007-rapport.
– Vi gikk gjennom den nye kunnskapen og vurderte nokså objektivt helheten, basert på mange artikler og den kunnskapen vi har om feltet, sier Nilsen.
Ut fra dette satte de opp et spenn de mener det er 95 prosent sannsynlig at havnivåstigningen vil havne innenfor.
– Men det er mange usikkerheter ute og går her, og det er vanskelig å bake dem inn, så det er ingen garanti for at vi har rett, sier Drange.
Nilsen mener Kartverkets fordel er en mye mer stringent og avansert metode. Samtidig gjør det forskerne avhengige av å legge inn en ferdig pakke med data for fremtidsutviklingen.
– Når den neste rapporten kommer fra Klimapanelet, kan de nye dataene bakes inn, sier han.
Breili understreker at det fremdeles mangler gode modeller for hva som skjer med de store ismassene.
– Vi har noen flere observasjoner, men de gjelder for fortiden, ikke for fremtiden. Ekstrapolering fremover i tid krever en god forståelse av systemet, så det problemet er ikke løst ennå, sier han.
Verstefallsscenario
Kartverket har på sin side beregnet et verstefallsscenario. Dette er en slags øvre grense for hvor galt det kan gå med en oppvarming av jorda på seks grader, et vesentlig bidrag fra Antarktis, og medførende forsterkning av gravitasjonseffekten.
Grovt sett gir det omtrent en meter havstigning langs norskekysten.
Gitt den store usikkerheten og de stadige kunnskapsendringene på feltet, anbefaler forskerne at de offisielle beregningene av havnivåendring for norskekysten oppdateres regelmessig.
Nilsen forteller for eksempel at flere havnivåeffekter som ikke var med i forrige klimarapport fra FN, vil bli tatt med i den som kommer.
– For de som skal planlegge 100 år frem i tid er dette en stor utfordring. Det er langt fra opplagt hvor de bør legge seg. Naturvitenskapen kan ikke fortelle hvilket havnivå de bør planlegge for, sier Drange.
I dag er det ingen sentral myndighet i Norge som har fått ansvar for havnivåstigning, og forvaltningen varierer derfor fra kommune til kommune.
Les også:
Kan undersøke havet fra skrivepulten
Vil ha ettbarnsfamilier for å redde klimaet
