Under havbunnen på norsk sokkel ligger det olje for milliarder av kroner som kan produseres dersom de rette tiltakene for økt utvinning gjøres.
En velkjent metode for å øke utvinningsgraden, er å injisere vann i reservoarene for å opprettholde trykket og presse oljen mot produksjonsbrønnene, slik at oljen finner veien ut.
Men det er ikke bare å pøse inn vann under høyt trykk. Om vannet ikke er renset, kan bakteriene i vannet produsere hydrogensulfid i reservoaret og ødelegge mulighetene til å utnytte ressursene økonomisk.
Derfor er det vanlig å ha renseanlegg på plattformdekket. Sjøvann blir hentet opp, renset og tilpasset reservoarets behov, før vannet tar turen ned til reservoaret.
Les også: Raskere plugging av brønner sparer oljeindustrien for hundrevis av millioner
Sterilt vann
Men dette er ikke en optimal løsning. Ikke bare gir det begrensninger knyttet til injeksjon av vannet i forhold til brønntilgjengelighet og rekkevidde, men renseanlegget tar også mye plass, og veier tungt.
Det norske teknologiselskapet Seabox kom derfor for noen år siden med sin SWIT-teknologi – Subsea Water Intake and Treatment. Teknologien innebærer at man plasserer hele vannbehandlingsanlegget på havbunnen – noe som kan spare oljeselskap for betydelige summer.
– Denne teknologien gjør at vi kan levere sterilt vann, der nesten alle uorganiske og organiske partikler er fjernet, forteller daglig leder i Seabox, Helge Lunde, til Teknisk Ukeblad.
– I oljesammenheng ønsker man framover mer og mer å kunne redusere saltinnholdet i sjøvannet for å bli tilpasset den kjemiske komposisjonen av vannet til økt utvinning. I noen tilfeller er det også problemer med kompabilitet mellom sjøvannet og reservoarvannet. Der ønsker man å fjerne sulfat, sier Helge Lunde.
Les også: – Å øke utvinningsgraden med én prosent tilsvarer 75 operaer
Tåler ikke klor
Men noe av utfordringen med membranteknologien som brukes på plattformer – og som er den mest ideelle metoden for rensing av vann som skal brukes på enkelte felt – er at det har vært nærmest utenkelig å flytte ned på havbunnen, da det er svært vedlikeholdskrevende og intervensjonsintensive anlegg det er snakk om.
– De membranene man bruker, tåler ikke klor. På topside-anleggene betyr det at man må være veldig forsiktig for ikke å få carry-over av klor til anlegget og det er vanskelig å få en god desinfisering av vannet. Da får man gjerne det vi kaller biofilm, som er et seigt belegg på membranene og som derved krever mye vedlikehold. Det er vanlig at man må gjøre vedlikehold for å fjerne slik biobelegg omtrent hver tredje uke, sier Lunde.
Men Seabox har nå klart å få til det man tidligere trodde var umulig – nemlig å behandle vannet på en måte der en både sikrer membranene mot klor eksponering, men samtidig leverer et helt rent vann som ikke forårsaker slike problemer. Dette oppnås ved å kombinere SWIT-teknologien med membranteknologi.
– Det betyr at vi kan produsere vann med alle typer kvalitet på havbunnen. Vi kan i prinsippet produsere ferskvann, sier Lunde.
Les også: Dette er det viktigste for oljebransjen i 2014
Ikke-bevegelig olje
Senioringeniør Eirik Dirdal i Seabox forklarer:
.png){kind=logo}
– Du kan si at hvert reservoar har sitt ideelle vann, med tanke på hva slags hydrokarboner som er der og hva slags bergart oljen ligger i. Ved å bruke denne metoden, kan man sørge for å løse ut mer av den ikke bevegelige oljen fra reservoaret, og på den måten øke utvinningsgraden, sier han.
Torbjørn Hegdal, leder for forretningsutvikling, forklarer videre at det vanlige ved vanninjeksjon, er at man konsentrerer seg kun om den bevegelige oljen – men ved å pumpe inn lavsalinitetsvann, som man får gjennom membranteknologien, får man det beste fra to verdener: Både det «kortreiste» vannet fra havbunnen, samt vann som gjør at man kan øke utvinningen ytterligere.
– I fremtiden er jeg sikker på at det kommer mer oppmerksomhet rundt hva som er det ideelle vannet for hvert individuelle felt. Vi har vist at vi kan drive slike anlegg over lang tid, sier han videre.
Les også: Denne bakterien skal gi økt oljeproduksjon
Slipper tidlige investeringer
En annen fordel med videreutviklingen av SWIT-teknologien er ifølge daglig leder Helge Lunde at det på modne felt blir enklere å få på plass metoder for økt utvinning.
– Ofte er det dårlig med plass på plattformene i modne felt. Da vil det være mye enklere å plassere anlegget på sjøbunnen. I tillegg slipper man å gjøre de store investeringene tidlig i prosjektet, sier han.
Seabox har i utviklingen hatt med seg flere oljeselskap, samt en industripartner med spesialkompetanse på membraner, der man høsten 2012 til sommeren 2013 testet anlegget i samarbeid med NIVA på Solbergstrand ved Oslofjorden.
Resultatene fra denne testen var ifølge selskapet meget gode.
Les også: Norsk «brønnslikkepott» tas i bruk i Midtøsten
Klorkontroll
I testperioden fikk man selskapet også gode indikasjoner på at teknologien kan brukes og realiseres, ved at man ser muligheten til å bygge anlegg som kan tåle 4 års kontinuerlig drift på sjøbunnen uten vedlikeholds- eller intervensjonsbehov.
– Det som er nøkkelen er at vi kjører en tretrinnsrakett. Vi så allerede i første pilottest fra 2010, at vi har full kontroll på at kloren reagerer ut, samtidig som vi sikrer at vi har helt rent vann, sier Lunde.
– Vi har en mye bedre desinfisering med opptil to timers eksponeringstid for kloren, samt vår patenterte HRG-teknologi (Hydroxyl Radikal Generator). I testen så vi at vannet fremdeles etter 15 måneder var helt bakteriefri, og vi har full kontroll på at vi ikke har carry-over. Det vil si at vi hadde en teori om at de to hovedutfordringene var løst: Kontroll på klor, og likevel et veldig rent vann, som gjør at vi unngår biofilm, sier Lunde.
Seabox gjør seg nå klare til å få teknologien sin ut i verden, og ned på bunnen. Etter mange års jobbing med å utvikle teknologien kommersialiserer selskapet nå produktet sitt.
– Vi håper vi har signert første kontrakt innen utgangen av året, sier administrerende direktør Helge Lunde.
Les også:
