I august 2005 presenterte Bellona rapporten ”CO 2 til EOR på norsk sokkel - miljø og verdiskapning hånd i hånd”.
Stikk i strid
Rapporten skulle dokumentere at etableringen av en verdikjede for CO 2 til økt oljeutvinning på modne oljefelt kunne gi den norske staten 1.000 milliarder kroner i inntekter.
Dette stod i sterk kontrast til tidligere beregninger utført av oljeselskapene og Oljedirektoratet. Her var konklusjonen at dette ikke var økonomisk lønnsomt.
Politikere fra SV til Høyre sluttet opp om Bellonas forslag om å gjøre klimafiendtlig CO 2 til spennende handelsvare.
Også Statens Forurensingstilsyn meldte at Bellonas rapport om lønnsom CO 2-håndtering ble godt mottatt.
Motsatt konklusjon
Ett år senere leverte Gassco en knusende rapport til Olje- og energidepartementet. Konklusjonen var klar:
– Ingen av verdikjedene for CO2 viser positiv bedriftsøkonomisk nåverdi med de forutsetninger som er lagt til grunn i analysen – for eksempel knyttet til olje-, gass- og kraftpris.
Teknisk Ukeblad har fått flere henvendelser fra fagmiljøer med beskyldninger om at Bellona selektivt velger tall som passer til resultatet stiftelsen ønsker, og at de ofte utelater tilgjengelig informasjon når det ikke passer med budskapet.
Det blir også påpekt at media lar Bellona slippe for lett unna.
Død teori
Hvorfor er Bellonas tall så forskjellige fra statlige Oljedirektoratet og Gassco?
Bellona tok utgangspunkt i erfaringer fra andre land. Bruk av CO 2 for økt oljeutvinning har vært studert flere steder i verden siden tidlig på 1990-tallet.
Dette har vært spesielt interessant i forhold til landbaserte oljebrønner rundt omkring i verden, men der er forholdene annerledes enn på norsk sokkel.
Ifølge eksperter Teknisk Ukeblad har snakket med, ble teorien om CO 2 for økt utvinning i Norge tidlig skrinlagt.
Studier
Det ble gjennomført flere grundige studier på 90-tallet om slike tiltak lenge før Bellona kom på banen.
Ifølge ekspertene kom rapporten deres godt på overtid. De samme kildene hevder at utvinningsgraden riktignok øker noe med bruk av CO 2 også på norsk sokkel, men i svært liten grad i forhold til de godt produserende brønnene som finnes her.
Det er også slik at CO 2 raskt blir tilbakeprodusert. Derfor vil det kreve mye energi å sirkulere gassen fram og tilbake i brønnen, og overskudd av CO 2 blir relativt fort et håndteringsproblem på innretningen.
Showstopper
Den virkelige showstopperen for lønnsomheten ved dette tiltaket var imidlertid ombyggingskostnadene for de eksisterende innretningene for å kunne håndtere CO 2.
Dette gjaldt spesielt for den CO 2 som ble tilbakeprodusert raskt fra brønnen. I tillegg kommer ulemper som korrosjon i rørledninger og mulighet for økt bakterievekst i reservoaret.
Dette vil igjen kreve bruk av mye kjemikalier.
Ifølge kildene er derfor bruk av CO 2 for å øke utvinningen totalt sett et håpløst kostbart og lite effektivt tiltak på norsk sokkel.
Burde ha visst
Dette burde Bellona ha visst, mener bransjeeksperter.
Informasjonen var kanskje ikke helt umiddelbart tilgjengelig da mye av den lå i selskapsinterne rapporter, men likevel så tilgjengelig at rapporten deres virket som et bomskudd.
– I alle fall var deres beregninger om økonomisk gevinst hinsides all kommersiell virkelighet, sier en ekspert som ikke ønsker å gå inn i en offentlig debatt med Bellona.
En fjerdedel
I mai 2007 stod Bellona-leder Frederic Hauge selvsikkert frem i media og slaktet myndighetenes tallgrunnlag for kostnader ved elektrifisering av norsk sokkel.
Dette innebærer å fjerne forurensende gassturbiner på oljeinstallasjoner og heller hente ren strøm fra land.
– Elektrifiseringen av sokkelen er 80 prosent billigere enn det regjeringen tror, hevdet Hauge.
Regjeringen hadde basert beregningene sine på en rapport som Oljedirektoratet la frem i 2002. Den konkluderte med at et slikt tiltak ville koste 981 kroner per tonn CO 2 som blir fjernet i den sørlige delen av Nordsjøen.
Ifølge Bellona ville kostnadene ikke bli mer enn 200-250 kroner per tonn CO 2.
Stor rapportUtspillet hans medførte store oppslag i media, og flere politikere krevde at man måtte regne på kostnadene på nytt.
Derfor ble det satt ned en tung ekspertgruppe fra NVE, Oljedirektoratet, Petroleumstilsynet og Statens forurensningstilsyn for å utarbeide en omfattende rapport for Olje- og energidepartementet.
Resultatet de kom frem til var ikke som Bellona hadde ventet:
De nye tallene viste at utslippskutt ved elektrifisering av sokkelen ville koste fra 1600 kroner og helt opp til 3800 kroner per tonn CO2-reduksjon.
Bellona hadde tatt utgangspunkt i tall fra ODs rapport fra 2002, som de selv mente var for lite grundige, når de regnet seg fram til et kostnadsnivå for elektrifisering ned mot 200 kroner per tonn CO 2 fjernet.
Regnestykket til Bellona blir av fagfolk først og fremst kritisert for å ha feilestimert kostnadsendringene.
Frederic Hauge lar seg ikke stresse: – Jeg ønsker diskusjon om rapportene våre
Selektiv sitering
Per Hoff, professor ved Kjemisk institutt på Universitetet i Oslo, er en av norske eksperter som er frustrerte over det de kaller Bellonas manglende presisjon og selektive siteringer fra faglig litteratur.
Han hevder det finnes flere slike eksempler, og trekker frem Bellonas Sellafield-rapport fra 2003.
– I denne rapporten refereres det ofte til en rapport fra det irske strålevernet, RPII.
Men de gjør det meget selektivt.
Bellona-rapporten sier for eksempel at verdiene av Tc-99 i hummer på den skotske nordkysten ble tredoblet fra 1994 til 1996, og doblet fra 1995 til 1996.
Men Bellona-rapporten sier ingenting om stråledosene - selv om det irske strålevernet ofte referer til dem.
– Useriøse
I 2000 og 2001 var stråledosene fra Sellafield til en storforbruker av sjøfisk fra Irlands østkyst som 1,2 mikrosievert per år.
1,2 mikrosievert er ingenting, kun 10-20 prosent av bakgrunnsdosen til sivilbefolkning per dag i gjennomsnitt, sier han.
Hoff kaller Bellona useriøse.
– Å klippe og lime fra faglige rapporter slik at fremstillingen passer ens egne preferanser og egeninteresser selv om den totale referansen ikke gir grunnlag for dette i det hele tatt, er grovt faglig, etisk og intellektuelt uredelig.
– Skivebom fra Hoff
Daglig leder og atomfysiker i Bellona, Nils Bøhmer, slakter kritikken fra professor Per Hoff.
– Dette er skivebom. Poenget med rapporten var ikke å se på stråling og helsefare for mennesker. Rapporten belyste i hovedsak at den kraftige økningen av Tc-99 i det marine miljøet bidro til å svekke omdømmet til tang- og tareprodukter fra Norge i eksportmarkedet, sier daglig leder og atomfysiker i Bellona, Nils Bøhmer.
Han sier at også Statens strålevern snakker om becquerel per kilo og ikke stråledoser i sin argumentasjon mot Sellafield.
Slakter Bellona-regnestykke
I april i fjor la analysebyrået Econ fram en rapport som anslår at olje- og gassressursene ved Lofoten kan gi en avkastning på 100 milliarder kroner i løpet av en 40 års periode.
Bellona reagerte straks. Dagen etter kunne de melde at deres egne økonomer anslo at salgsverdien av Lofot-fisk vil være på 98 milliarder kroner i samme periode.
Men Bellonas regnestykke tar bare utgangspunkt i salgsverdien av fisken. Miljøstiftelsen har enten glemt eller utelatt kostnadene knyttet til fisket i regnestykket.
Eivind Magnus i Econ slakter Bellonas tallpresentasjon.
– De har blandet sammen grunnrentebeløpet med salgsinntekter. Man kan ikke bare velge å se bort fra kostnadene, sier han til Teknisk Ukeblad.
Ulykkesrisiko
I en melding fra Bellona 6. Februar 2006 med tittelen ” Sjokkerende utkast til forvaltningsplan”, gikk miljøstiftelsen til angrep på stortingsmeldingen om Barentshavet som var ute på høring.
Bellona hevder i meldingen at det er stor risiko for ulykker i Barentshavet.
– I forbindelse med utredning av helårig petroleumsvirksomhet i Lofoten og Barentshavet ble det identifisert at det er sannsynligheten for en ulykke i forbindelse med oljetransport knyttet til petroleumsutbygging på norsk side i Barentshavet hvert 15.til 20. år.
Bellona refererer her en rapport fra DNV som ble utarbeidet i tilknytning til ULB (Utredning av konsekvenser av helårig petroleumsvirksomhet i området Lofoten – Barentshavet).
Oljeindustriens Landsforening mener Bellona misbruker tallene.
– Det blir helt galt å trekke frem en mindre del av de samlede sannsynlige skipsuhellene og i tillegg å benytte tallene på denne måten. Dessuten var denne analysen svært lite omfattende, og resultatet var derfor svært konservativt. Det er gjort langt mer detaljerte analyser, blant annet analysen som lå til grunn for Stortingsmelding nr. 14 (2004-2005). Denne viser andre tall. Her ble det funnet en total returperiode på cirka hvert 50. år for Finnmarkskysten og at sannsynligheten for skipsuhell i nord var lavere enn tilsvarende mange steder i sør, sier Egil Dragsund, fagsjef for miljø i OLF.
Bellona er ikke enig i kritikken: – Vi bruker ikke selektive tall
