NY-ÅLESUND: Driftsingeniør Anita Titmarsh (27) sitter i et hjørne og følger med når sjefen Moritz Zieber forklarer hvorfor Statens kartverks jordobservatorium i Ny-Ålesund på Svalbard er så viktig på verdensbasis.
I publikum sitter blant annet kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner, ledelsen i Kartverket, sysselmannen på Svalbard og flere andre gjester som har kommet for å markere byggestarten for det nye observatoriet som skal stå klart i 2018.
Utenfor blåser en hissig og bitende kald vind gjennom stedet der det bor 35 andre mennesker, der dørene aldri står låst i tilfelle man må gjemme seg for isbjørn eller uvær, der det svært sjelden forekommer varmegrader på den tosifrede skalaen, der frukt og grønt kommer med båt vinterstid, der det ikke finnes ferske aviser og bare er to flyavganger i uken, der måltider inntas på nøyaktig samme tidspunkt hver dag, der butikken er åpen et par timer i uken og man må klare seg uten mobiltelefon. Det er verdens nordligste permanente bosetting.
Titmarsh har bare vært her i en uke, og i sitt stille sinn undrer hun nok på hvordan hun havnet her. Uken før var hun hjemme i vårværet i Hobart på Tasmania, øya som ligger rundt 250 kilometer sør for Melbourne.
Nå skal hun jobbe på observatoriet frem til april. Gjennom en vinter der sola hun kjenner så godt fra Australia ikke kommer til syne på flere måneder.
360-video fra Svalbard: Bli med i verdens nordligste taubane
Viktig for global forskning
Ny-Ålesund ligger på den 79. breddegrad nordvest på Svalbard, innerst i Kongsfjorden på Brøggerhalvøya. Stedet huser ikke bare australiere, men også folk fra blant annet Frankrike, Italia, Nederland, Japan og Kina.
På vinterstid bor det altså 35 stykker her, på sommeren rundt 100. De ulike forskningsstasjonene ser på alt fra nordlys, hav, geologi, arktisk flora og fauna, utviklingen av isbreer og luftforurensing.
Ny-Ålesund ble tilrettelagt for forskning etter Kings Bay-ulykken i 1962, der 21 mennesker mistet livet i forbindelse med en eksplosjon i Esthergruven. Den daværende regjeringen, med Einar Gerhardsen i spissen, måtte gå av i kjølvannet av ulykken.
Myndighetene ville likevel bruke infrastrukturen fra gruvedriften på stedet til noe fornuftig, og i 1964 ble den første forskningsstasjonen åpnet. I dag er elleve institusjoner fra ti land stasjonert i Ny-Ålesund.
Tre av stasjonene er permanent bemannet, deriblant observatoriet til Kartverket. Med drift hele året er dette en av hjørnesteinene i «byen».
Les også: Er han verdens nordligste nerd?
Nytt observatorium
I 2012 fikk de ansatte her gladmeldingen de hadde ventet på da regjeringen vedtok å støtte byggingen av et helt nytt observatorium på Brandallaguna, et område noen hundre meter fra dagens plassering like ved flyplassen.
Tildelingen av 300 millioner kroner betyr at antennen endelig kan pensjoneres etter et intenst 20-års skift.
Og det skiftet har vært nødvendig: Observatoriet her gjør det blant annet mulig for meg og deg å kunne bruke nøyaktige GPS-signaler når vi skal navigere oss frem i en ukjent by eller etter en fuktig kveld på byen.
Ikke bare det, observatoriet kartlegger bevegelser i jordoverflaten, hvor fort planeten roterer og dens nøyaktige plassering i verdensrommet. Dette er svært viktig for presis jordobservasjon og for å beregne jordobservasjonssatellittenes bane, noe som er nødvendig for nøyaktig klimaovervåking.
360-video: Gå inn i hvert rom og se livet på en oljeplattform
VLBI-antenne
Metodene man bruker for å få det til er fascinerende, og smått utrolige. Man bruker nemlig en VLBI-antenne (Very Long Baseline Interferometry) som tar imot signaler fra kvasarer, som er fjerntliggende himmellegemer opptil 13 milliarder lysår ut i verdensrommet.
For å sette dette i perspektiv vet vi at det nærmeste stjernesystemet til oss, Alpha Centauri, er fire lysår unna. Det dreier seg altså om avstander som kanskje er umulige for oss å fatte, men som for Kartverkets del er viktig fordi kvasarene blir oppfattet som faste punkter.
Slike faste punkter er viktige fordi jorden og alt annet som måles er i bevegelse.
360-guide: Slik har du aldri sett Oslo Lufthavn
Krevende krav
Det nye observatoriet vil heve nøyaktighetsnivået flere hakk og gjøre det mulig å kartlegge jordas endringer mye raskere og bedre enn i dag. Men det er ikke bare-bare å sette opp et nytt observatorium.
Veidekke Arctic, som er i gang med byggingen av fundamentet, har fått streng beskjed om at den såkalte deformasjonen i betongen kun kan være 0,2 millimeter vertikalt og 0,2 millimeter horisontalt. Selv om det blåser orkan.
Med andre ord: De 20 som arbeider her må sørge for at det står støtt som fjell.
Prosjekteringsleder Martin Nerhus Øen (30) og ingeniørgeolog Audhild Storbråten (30) er to av dem som er sentrale i arbeidet. De sier klimaet og nøyaktighetskravene gjør prosjektet spesielt.
– Hvis vi ikke tilfredsstiller stabilitetskravene, er hele anlegget verdiløst. Vi skal ha stabile betongfundamenter på et sted der det meste er i bevegelse på grunn av permafrosten. I tillegg er det utfordrende med betongarbeider i iskaldt vintervær. Logistikken utfordrer oss også. Alt kommer med båt, så hvis vi glemmer noe, tar det lang tid før det kommer inn her. Det setter store krav til planleggingen, sier Øen.
– Men, både vi og alle håndverkerne som er med oss har lyst til å være her. Alle er topp motivert, og du er nødt til å ha med sånne folk hvis du skal få det til. Og vi skal få det til, sier Storbråten.
Eventyrlyst
De to bergenserne er også et par, som både har studert sammen på NTNU og nå altså jobber sammen på et av verdens mest avsidesliggende steder.
– Det er en god følelse å være her. Det er en veldig hyggelig plass her inne, folkene er trivelige og hjelpsomme, sier Øen.
– Men hvorfor komme helt hit?
– Det er nok eventyrlysten som har trukket oss. Det er natur her som er noe helt annet enn det vi har andre steder i Norge. Naturen er veldig vakker, og det er gode muligheter for å komme seg til steder ikke mange får sett. Nå i oppstarten blir det mye jobbing, men vi håper å få dratt litt på tur etter hvert. Planen er å reise tilbake til Bergen når vi er ferdig her, men det vet vi ikke ennå. Til nå har eventyrlysten overgått fornuften, så vi får se hva som skjer etter hvert, smiler Storbråten.
Les også:
Spesielt liv
Tilbake på Kartverkets stasjon er presentasjonen til Zieber i ferd med å ta slutt.
Australske Titmarsh har lagt få planer for kvelden, men har hørt rykter om at noen planlegger en tur opp til en av fjelltoppene like ved byen dagen etter.
– Alt her er forskjellig fra det jeg er vant med. Jeg tror nordmenn liker å ha det gøy, det virker som om de fleste er blide. Folk er alltid med å finne på ting, og det liker jeg. Jeg tror jeg kommer til å bli veldig knyttet til dette stedet, og det kan være at jeg blir lenger enn de seks månedene jeg skal være her nå, sier hun.
Hjemme i Australia er hun i gang med en doktorgrad i radioastronomi på universitetet i Tasmania, og bruker oppholdet her til å få seg verdifull erfaring.
– Jeg gjør mye av det samme arbeidet her som jeg gjør hjemme. Forskjellen er at man her ser på hvordan ting har en sammenheng med jordkloden, mens jeg er opptatt av hvordan stjernene våre ble dannet. Vi vet ikke hvordan de har blitt laget, og det er noe jeg har lyst til å være med å finne ut av. Det arbeidet jeg får gjøre her fyller ut noen kunnskapshull, sier hun.
– Et utrolig sted
En annen som også har sittet stille på sidelinjen og fulgt med på presentasjonen er Alex Burns (25), som til vanlig jobber på Haystack Observatory utenfor Boston. Han har permisjon for å være på observatoriet i Ny-Ålesund frem til midten av mars.
Etter bare noen få uker er han helt lamslått av stedet.
– Det er et utrolig sted. Jeg har allerede kommet meg ut på Kongsfjorden i en fiskebåt og vært med på hundekjøring. Jeg føler på mange måter at David Attenborough skulle fulgt etter meg her oppe og laget et BBC-program om hvordan det er her, sier han.
– Det er ingen mobiltelefoner og ikke særlig mange folk. I en stor by føler man seg av og til alene, her er det et lite og tett knyttet samfunn. Alle kjenner hverandre, og jeg føler jeg har gode venner her allerede. Man spiser alle måltider sammen, og det er alltid noen som har fri sammen med deg. Det er blant annet en strikkegruppe på torsdager, så nå begynner jeg å lære meg det også. Jeg er aldri så sosial hjemme, selv om det er to millioner mennesker der. Dette er en stor opplevelse for meg, og noe jeg kommer til å fortelle barnebarna mine om, sier Burns.
