Verdier for 1500 milliarder ligger skjult i fjellene , blir vi fortalt. Grunnen til at de fremdeles ligger der, skyldes i stor grad en sterk olje- og gassindustri.
Med lokkemidler som gode lønninger og spennende karrieremuligheter har oljeindustrien støvsugd store deler av ingeniørstanden. Kombinerer man dette med en liten befolkning får man en neglisjert mineralindustri.
Dette gjorde seg utslag i en rapport som ble publisert for noen uker siden. Her svarte 500 aktører innenfor mineralindustrien på en rekke spørsmål om attraktiviteten til gruvenasjonene verden rundt. Norge kom dårlig ut.
Det er Norsk Bergindustri og styreleder Hanne Markussen Eek interessert i å gjøre noe med.
– Er det slik at ting må skje relativt fort for å mette etterspørselen etter mineraler der ute?
– Ja. Først og fremst fordi det tar veldig lang tid å starte opp en gruve. Det er stor forskjell på å starte en bergbedrift i forhold til å starte en handelsbedrift. Først skal du lete, så skal du påvise at det du har funnet er en drivverdig forekomst, før det skal konsekvensutredes. Til slutt må man skaffe kompetanse og utstyr. Det kan ta 10–20 år å få etablert en gruve. Dette krever planlegging. Vi kan ikke planlegge samme dagen vi trenger det som ligger inni et fjell.
Les også: Norge lite attraktivt for gruvedrift
– Du er i likhet med næringsminister Trond Giske opptatt av at vi nærmest har et moralsk ansvar for å vinne ut de ressursene vi har. Hvorfor det?
– Vi har på mange måter råd til å la være. Vi kan ha en glasskuppel over oss og tro at vi ikke trenger noe annet på grunn av oljen. Jeg mener at så lenge Norge sitter på noen av de rikeste industrimineralforekomstene i verden, ja, så har vi en plikt til å forvalte dette og gi gode rammevilkår for å vinne det ut.
– Men hvorfor?
– Ta pukk og grus til veibygging som eksempel. Man kan ikke frakte dette mer enn tre mil før transporten koster mer enn det som ligger på lasteplanet. Det er ikke bærekraftig. Hvis vi regulerer bort byggeråvarer i bynære områder, må vi «importere» pukk fra andre deler av landet. Problemet i dag er at vi har en situasjon der de fleste kommunene har fått forvaltningsansvar, men mangler kompetanse til å forvalte geologiske ressurser. Dermed risikerer man at verdifulle mineraler blir regulert innenfor arealer som for eksempel blir brukt til boligutbygging. Hvis dette skjer taper man muligheten til å drive ut råvaren senere. Jeg tror ikke det finnes en fremtidig generasjon som kommer til å takke denne generasjonen for manglende ressursforvaltning. Hvis vi ikke har råd til å bygge og vedlikeholde veier i dag, har vi det i alle fall ikke når vi ikke lenger har tilgang på kortreiste byggeråvarer.
– Hvis man ser det i en større sammenheng er det slik at alle de teknologiske kommunikasjonsmidlene vi i dag har gjort oss avhengige av, består av mineralske råvarer. Dagens internettgenerasjon og morgendagens voksne vil med sin globale verden ikke levne oss mye ære hvis ikke Norge bidrar til å vinne ut de sjeldne jordartene som er avgjørende for produksjon av touchskjermer, for eksempel.
– Det pågår nå en diskusjon i forbindelse med Nordic Minings virksomhet i Engebøfjellet. Hvor viktig er det å få avklart dette spørsmålet?
– Dette har tatt altfor lang tid allerede. Beslutningene Miljøverndepartementet nå sitter på i forhold til deponi bør tas langt tidligere i prosessen. Hvis målet er å gjøre Norge attraktivt for investeringskapital som gruvenasjon, må uforutsigbarheten i dagens beslutningsprosess forbedres kraftig. Det er mange som venter på beslutningen angående Engebøprosjektet. Dette er det første store nye gruveprosjektet som tester regjeringens vilje til å videreutvikle Norge som bergverksnasjon.
Les også: Helt uenige om sjødeponi
– Hva har det betydd for mineralindustrien i Norge å ha en sterk olje- og gassindustri?
– Dette landet har et skrikende behov for geologer. Vi mangler mellom 15 – 20.000 ingeniører i Norge, noe som merkes i landbasert industri og i offentlig forvaltning. Vi var der lenge før oljeindustrien, men vi fulgte ikke godt nok med. Vi sov i timen og glemte å være premissleverandører i forhold til de rammevilkårene vi er avhengige av. I 40 år har Norge vært utrolig dyktige på å bygge kompetanse til oljeindustriens virksomheter, men det har gått på bekostning av vår industri. Det å få nok kompetanse krever mye av oss og av myndighetene dersom regjeringen og Stortinget bestemmer seg for en mineralstrategi.
– Hvis man da velger å satse på denne industrien, hvordan skal man få tak i nok kompetanse?
– Alle som er berørt av lovverk som regulerer vår drift er nødt til å ha geologi- og bergverkskompetanse. Det må finnes et embetsverk som har faglig forutsetning til å forvalte denne kunnskapen. Vi har i dag god hjelp av et sterkt LO og Arbeidsmandsforbund. Sammen med Norsk Industri og NGU er de våre viktigste medspillere.
Les også: Mineralbonanza mangler folk
– Du er altså ikke så glad for at industridepartementet ble lagt ned for litt over tjue år siden?
– Bergverksindustrien trenger helt annen langsiktighet og forutsigbarhet enn svært mange andre næringer. Den forutsigbarheten har vi ikke i dag. Vi har et nærings og handelsdepartement, men når ordet «industri» er utelatt, tror jeg vi blir litt «ute av syne – ute av sinn». Alle andre primærnæringer har i dag forvaltningsorganer som har rett til å si nei til industri på både statlig, regionalt og kommunalt nivå. Mangelen på et industridepartement gjør at det er for få forvaltningsorganer som har lisens til å si ja.
– I dag er det altfor lett å bruke den frykten miljøkrisen har skapt for å motarbeide virksomhetene våre. Vi befinner oss i et offentlig rom hvor det er legitimt å oppfordre til sivil ulydighet og bruke miljøkrisen til å fremme naturvern. Som industri er vi avhengig av et samfunn som stiller strenge miljøkrav til oss, men samfunnet må ønske å ha oss der. Når vi nå ber om en mineralstrategi, ber vi samfunnet ta et slikt veivalg.
– Men dere er da en forurensende industri?
– Vi er en industri som er underlagt svært strenge krav i lover, konsesjoner og utslippstillatelser. Våre medlemsbedrifter har svært mye kunnskap rundt miljø og bergverk. Når vi bestreber oss på å kontinuerlig forbedre oss innenfor de rammene samfunnet gir oss, må dette være en del av den aksepten vi ber om.
– Vi fikk en minerallov så sent som for to år siden. Hva tenker du om det?
– Mineralloven er en viktig milepæl for bergindustrien. Utfordringen er å gi Direktoratet for mineralforvaltning (Dirmin) nok ressurser til å overvåke og kontrollere. Dette er helt avgjørende for bransjens troverdighet og for samfunnets plikt til faglig kontroll og overvåking.
Les også: Gulljakt fra lufta
– Norge er ikke et populært sted å drive for de store mineralselskapene, viste en undersøkelse fra Fraser Institute for en tid tilbake. Hva betyr det?
– Vi er annerledeslandet. Vi har så mange muligheter, men så stiller vi oss slik at vi er lite attraktive for utenlandsk og norsk kapital. Det er kanskje en allmenn oppfatning om at vi har olje og at det er nok. Det finnes substitutter for olje, men ikke for mineralske råvarer. Hvis det nå gjøres et valg på at vi skal bevare naturen og det etter hvert blir et skrikende behov for råvarer, finnes det ikke nasjonal kompetanse for å drive denne næringen. Vi trenger å få et svar på om det skal satses eller ei.
– Hva kan vi lære av nabolandene våre Finland og Sverige i forhold til å etablere en større mineralindustri?
– Sverige og Finland har bevisst valgt å være bergverksnasjoner. Begge statene tilrettelegger for drift, leting, utvikling og ansvarlig forvaltning av geologiske ressurser.
Les også: Luncken gruvepolitikk
– Du er ansatt i Franzefoss, men som styreleder i Norsk Bergindustri representerer du andre bedrifter som utvinner eller ønsker å vinne ut mineraler. Er det en interessekonflikt der?
– Nei, det håper jeg ingen opplever. Da jeg sa ja til å engasjere meg i Norsk Bergindustri var det for å jobbe for gode rammevilkår. Det er ikke forskjell på Franzefoss, Sibelco, Nordic Mining, Rana Gruber eller noen andre selskaper på det feltet. Alle trenger det. For vår del, i Franzefoss, er det slik at hvis jeg og min familie skal ha mulighet til å utvikle og forvalte den bedriften vi eier, må en del ting være forutsigbart. Dessverre er det slik at det eneste forutsigbare mange av oss har forholdt oss til de siste årene er uforutsigbarheten.
– Du har naturlig nok vært i Franzefoss fra barnsbein av. Hvordan har det vært?
– Jeg har levd med pukk, grus og kalk i hele mitt liv og hadde min første sommerjobb i Franzefoss da jeg var åtte år gammel. Jeg hadde alle sommerjobbene mine der og det har alltid vært gøy. Jeg begynte etter hvert å jobbe som kvalitetssjef og med HMS. Det er spennende å jobbe med kulturen og menneskene i bedriften jeg er veldig glad i. Det er en fantastisk spennende industri å jobbe i.
Les også: Her er oljebransjens ryddegutter
– Hva har det å være i mineralbransjen gitt deg som menneske?
– På en måte er jeg privilegert fordi jeg har kommet på innsiden av Franzefoss. Det er utrolig gøy å jobbe med gruver og med produkter som har lange og spennende verdikjeder. Geologi er til stede i omtrent alt vi omgir oss med, så av og til skulle jeg ønske jeg ble geolog. Men det er sikkert like greit at jeg ikke ble det.
– Jeg er i utgangspunktet markedsøkonom og liker den substansen og troverdigheten bergindustrien har. Det er aldri juks med produktene våre. Vi blir målt på vår evne til å få menneskene, miljøet og produktene gjennom verdikjedene våre med sikkerhet og kvalitet som høyeste prioritet.
Les også: Norge 14 prosent kartlagt
– Når du blir eldre og entrer pensjonisttilværelsen, hva håper du å se tilbake på som noe du klarte å oppnå?
– At vi klarte å skape en stor, veletablert og velfungerende bergindustri som befinner seg i et samfunn som aksepterer oss som bærekraftige bidragsytere til norsk verdiskapning. Jeg ønsker meg et levende bergverkssamfunn, som i Sverige og Finland, og som er blant de beste i verden på miljøvennlig utvinning av råvarer. For min egen del håper jeg å se at jeg og søsknene mine klarte å videreutvikle bedriften vi eier som en del av dette.
Les også:
Ap sier ja til ny kullgruve på Svalbard
