I mars i fjor takket Liv Monica Stubholt ja til jobb i Aker ASA. Dermed måtte hun gi seg som statssekretær i Olje- og energidepartementet, nærmest på dagen.
Jobben hun fikk i Aker ASA var som investeringsansvarlig, med ansvar for å følge opp Aker Clean Carbon. Siden dette var såpass tett knyttet til det hun hadde jobbet med som statssekretær, ble hun ilagt strengest mulig karantene på seks måneder.
– Hva gjorde du i karantenetiden?
– Minst mulig. Det var en sjelden anledning til å ha minst mulig program, svarer Stubholt.
Men da karantenetiden var over, fikk Stubholt raskt nok å gjøre. I februar i år ble hun både konstituert som konsernsjef i Aker Seafoods og valgt som styreleder i Aker Clean Carbon. Hun ga klar beskjed om at jobben i Aker Seafoods kun var midlertidig.
– Det var oppdraget. Jeg ble konstituert i et halvt år for å gjennomføre en helt nødvendig restrukturering.
– Kompetansen undervurderes
I sommer ble det kjent at konstituert konsernsjef i Marine Harvest, Thomas Farstad, blir ny konsernsjef i Aker Seafoods. Dermed går det mot slutten for Stubholts periode i selskapet.
– Hvordan har tiden i Aker Seafoods vært?
– Det er et veldig spennende selskap, med et stort uforløst potensial. Det å utnytte naturressursene på en best mulig måte er en kjernekompetanse i Aker. Det er den røde tråden mellom leverandørindustrien, oljeselskapet og sjømatselskapet i Aker: Å bruke kompetanse opparbeidet over lang tid på å hente ut verdier av naturressursene. Når det gjelder fiske, fangst og foredling er det mange som undervurderer betydningen av den kunnskapen som våre ansatte har, sier Stubholt.
Restruktureringen hun har vært med på, fører til at Aker Seafoods blir delt i to selskaper: Norway Seafoods, som skal stå for videreforedling og salg og Aker Seafoods, som skal stå for fangstvirksomheten.
– Vi restrukturerer for å korte verdikjeden, med fangst i en del og fabrikkene samlet i en del. Dermed markedsorienterer vi selskapet i erkjennelsen av at vi har vært for lite flinke til å la markedets ønsker og forventninger styre vår virksomhet, sier hun.
Overkapasitet
Ett av målene er kort sagt å få mer penger for fisken.
– Produksjon og fangst har i for stor grad styrt virksomheten i stedet for å produsere målrettet det markedet etterspør. Vi har i mange år solgt fisken vår uten god nok fortjeneste, til tross for god kvalitet. Vi har et unikt produkt, villfanget sjømat, men får ikke den prisen det fortjener, sier konsernsjefen.
Norway Seafoods har 11 fabrikker og mottak i Norge, tre anlegg i Danmark og to anlegg i Frankrike. Totalt er det ca. 1200 ansatte, med 670 av disse i Norge.
Stubholt legger ikke skjul på at det er overkapasitet i industrien og at det er noe av utfordringen fremover.
– Denne restruktureringen er ikke en vaksine mot nedleggelser, men den gjør selskapet bedre i stand til å møte trusselen om nedleggelser. Vi kan ikke drive ulønnnsomt. Vi har en kapasitet på våre anlegg som kunne tatt unna langt mer råstoff, selv i høysesongen kjører vi bare med ett skift, sier hun.
Vil ikke kritisere regjeringen
Men den utfordringen blir det hennes etterfølger som må ta. Det er tydelig at Stubholts hjerte banker enda mer for karbonfangst og hun gleder seg til å begynne som daglig leder i Aker Clean Carbon så snart Farstad er på plass.
– Du hadde ikke noen betenkeligheter med å si ja til jobben i Aker Clean Carbon?
– Nei. Jeg er overbevist om karbonfangst som virkemiddel for å redusere utslippene som gir global oppvarming. Det er en spennende industrisektor, med gode forretningsmuligheter. Det er et krevende løp, med mange ukjente i ligningen. Det er også krevende at det er en global arena fra dag en.
– Hva blir din viktigste oppgave i selskapet?
– Min hovedoppgave vil være å levere kvalitet på tid på de prosjekter som vi arbeider med. Teknologisenteret på Mongstad er først i prioritet når det gjelder å levere på kontrakt. Vi er også i full sving med å levere forstudien på et britisk prosjekt. Der har vi en av to kontrakter hvor vi tegner forslag til hvordan anlegget skal bygges. Til høsten vil vi bli invitert til forhandlinger med britiske myndigheter med tanke på fullskala anlegg.
– Hva tenker du om at regjeringen har utsatt den såkalte månelandingen på Mongstad?
– Vi var klar til å delta hvis staten hadde valgt å invitere til konkurranse. Vi er i gang i Storbritannia og i sommer ble vi invitert til å kvalifisere oss som leverandører også på fullskala rensing på Mongstad. Timeplanen bestemmer staten. Vi har mange prosjekter i utlandet som vår teknologi er egnet for. Samtidig er teknologisenteret på Mongstad en viktig arena både for Statoil, Gassnova og Aker for å vise hva som er mulig. Teknologisentet på Mongstad er mer enn håndfast nok bevis på at staten Norge mener alvor med sin satsning på karbonfangst.
– Men teknologien som skal til for å rense er der?
– Vi ville ikke deltatt i konkurransen hvis ikke vi hadde teknologi som kan virke. Men det er viktig å være klar over hvor skoen trykker når det gjelder karbonfangst. Den store utfordringen er ikke teknologiutvikling, men kostnadskurven. For å få ned kostnadskurven må man bygge store anlegg. Jeg har liten tro på at man alene kan teoretisere seg til kostnadskutt. Derfor er demonstrasjonsanlegg ikke bare viktig fordi det vil bevise at karbonfangst virker, men det vil bringe kostnadene ned for neste anlegg.
Vil ha kostnadene ned
Stubholt forsvarer pengene som blir brukt på testanlegget på Mongstad.
– Det er et paradoks at det første anlegget vi bygger i Norge er et sofistikert testanlegg, som er et fullskala laboratorium. Det er viktig at det blir bygget og brukt, men det gir et delvis misvisende bilde av kostnadene. Det gir en verdifull mulighet for å demonstrere at teknologien er der og en arena for å videreutvikle den. Men det gir ikke veiledning på kostnadskurven. Som industriell aktør ser vi betydningen av å få den fort nok ned for å gi karbonfangst den plassen det må ha.
– Forstår du at det ble reaksjoner på at du gikk fra å legge retningslinjer for karbonfangst til å jobbe for et selskap som driver med akkurat dette?
– Det er en feil beskrivelse. Jeg har vært statssekretær i to departmenter og har jobbet med å få frem norsk næringsliv internasjonalt. Når det gjelder karbonfangst, var politikken lagt i regjeringserklæringen, som jeg ikke var med på. De fire årene jeg deltok, var det regjeringens ambisjon om rensing på Mongstad som gjaldt. Jeg har ikke formet noen retningslinjer eller deltatt i noe som har direkte betydning for Aker eller andre selskap. Og selv om jeg hadde det, hadde jeg ingen inhabilitet til Aker som statssekretær. I det øyeblikket jeg ble ansatt, sluttet jeg, sier Stubholt.
Mistenkeliggjøring
Det glimter av temperament i øynene hennes og det er tydelig at dette er noe som engasjerer den tidligere politikeren.
– Opposisjonspolitikere og andre skal holde seg for god for å snakke ned andre menneskers integritet uten grunn.
– Er det et ubehagelig spørsmål å få?
– Det er greit at det blir stilt spørsmål. Vi har jo karanteneutvalget, som gjør jobben sin. Jeg fikk spørsmål fra dem og det var helt greit. Men det må være lov å si, hvis man observerer noen av de mer ekstreme utslagene, gir det ikke veldig god reklame for å gå fra næringslivet til politikken. Jeg har gjort det to ganger og det har sin pris. Mange mistenkeliggjør det i seg selv å gå fra det offentlige til privat sektor. Men begge sektorene har godt av å få medarbeidere fra den andre siden.
– Er det stor forskjell på å være statssekretær og å være i lederposisjon i det private næringsliv?
– Ja. Det er viktig å ha god rolleforståelse. I Industrien gjelder det å vise resultater og å ta ansvar for de man arbeider med. Gode resultater kan ofte kreve gode prosesser. Prosessen må aldri bli et mål i seg selv.
– Slik som det er i politikken?
– Prosessen kan av og til ta litt overhånd i forhold til resultatet. Det skyldes at mange har eierskap til politikken, ikke bare politikere. Selv om de politiske mål kan se ut som de er enkle å realisere, så er veien av og til lang. Det skaper frustrasjon både i og utenfor de politiske kretser.
