OSAKA: Den 49-årige professoren er en fullbooket mann. Det er mange som vil høre ham fortelle om sin forskning og sine roboter.
Under vårt besøk på Intelligent Robotic Lab ved universitetet i Osaka, får vi vite at han samtidig holder et foredrag på en konferanse i Sveits.
Robotkopi
Eller, rettere sagt: Det er hans robotkopi som legger ut ordene foran det fascinerte auditoriet på den andre siden av jordkloden.
– Han får faktisk flere invitasjoner enn jeg selv får nå, sier Ishiguro og ler.
I det robotgale Japan er han noe av en kultfigur som beveger seg hjemmevant både i underholdningsindustrien, på kunstscenen og i forskerverdenen.
Uten å blunke sier han at vi allerede er på vei ut av informasjonssamfunnet og inn i robotsamfunnet.
– Snart kommer vi til å se dem overalt. Først på sykehus, aldershjem, skoler, kjøpesentre, teaterscener og liknende. Og når vi har akseptert robotene, har vi også et marked for dem og da kommer tilveksten sannsynligvis til å eksplodere.
Les også: Norsk robot hentet opp organismer fra 8000 meters dyp
Gjennomgripende endring
Japan ligger først i denne utviklingen. En forklaring kan være at roboter lenge har vært en selvsagt del av den japanske populærkulturen.
En annen kan være innsikten i at landet behøver nye hjelpemidler for å ta vare på sin aldrende befolkning.
I 2007 lovet den japanske regjeringen å satse 200 milliarder kroner de neste ti årene for å utvikle og forberede et robotsamfunn.
– Det vi ser for oss, er en like gjennomgripende samfunnsendring som da datamaskinene kom på 1980-tallet, sier Hiroshi Ishiguro.
Han tror at vi snart vil lære oss å samhandle med roboter av ulike slag og med forskjellige egenskaper, utseender og funksjoner.
De kan være autonome og selvgående, eller fjernstyrt av en operatør via internett. Det kan være tradisjonelle roboter, modell av Automatias, eller mer menneskeliknende såkalte androider.
Og så Ishiguros egne favoritter, geminoidene, som nærmest er identiske kopier av levende, ekte mennesker.
– Årsaken til at jeg lager robotene menneskeliknende, er at den menneskelige hjernen er konstruert for å gjenkjenne og omgås andre mennesker. Det blir rett og slett lettere for et menneske å kommunisere med en menneskeliknende robot enn med en som ser ut som en maskin.
Les også: Denne roboten er en vandrende videokonferanse
Menneskelignende
De menneskeliknende robotene kommer, ifølge Ishiguro, i begynnelsen til å fungere som surrogat og tillegg til lærere, guider, maskinoperatører, sykepleiere og mange andre.
Men hans sterkeste drivkraft er noe annet enn å se roboter traske rundt i byen.
Han vil først og fremst forstå hva et menneske er og utifra den kunnskapen bygge den perfekte mennesketilpassede roboten.
– Når man forsøker å kopiere et menneske på tradisjonelt ingeniørvis, blir det ikke et menneskes bevegelser, det blir robotbevegelser. Derfor går jeg den andre veien og forsøker virkelig å forstå hvordan et menneske fungerer. Hvordan den menneskelige hjernen kontrollerer kroppen vår. Og så forsøker jeg å implementere en slik mekanisme i roboten. Først da kan roboten bli ordentlig lik et menneske.
Nøyaktig hvor lik et menneske en robot bør være, avhenger ifølge Ishiguro av situasjonen og bruksområdet.
– Om vi vil ha en enkel, hverdagslig samtale, så foretrekker vi nok en robot som ser ganske mye ut som et menneske. Om vi vil kjøpe en billett på en stasjon, går det like greit med en robot som ser ut som en robot.
Dobbeltgjenger
Målet er å designe system som fungerer som den menneskelige hjernen. Ishiguro kaller det «framtidas ingeniørvitenskap».
For å nå dit så fort som mulig, samarbeider han blant annet med hjerneforskere og psykologer. Sammen studerer de menneskelige fenomen som følelser, bevisste og ubevisste fakter og miner, øyebevegelser og musklers atferd.
– Vi sammenlikner hele tiden våre androider og geminoider med ekte mennesker. Slik kan vi teste ut de forskjellige teoriene våre.
Ishiguros dobbeltgjengerroboter har blitt verdensberømte for sin slående likhet med levende individer. De puster, beveger seg, gestikulerer, blunker, ser seg omkring, sanser hvor du er i rommet og prater med deg.
Hans første geminoid var en kopi av hans den gang fireårige datter. I 2006 kom han selv ut som dobbeltgjenger med Geminoid HI-1, i dag oppgradert til Geminoid HI-2.
I 2009 presenterte han den kvinnelige Geminoid F. Hun var først tenkt som sekretær, men skiftet uventet karriere da hun fikk en skuespillerrolle i stykket «Sayonara».
Hun ble etterfulgt av en sangerinne som har blitt idol i Japan med egen Twitter-konto og tusenvis av følgere.
Les også: Packbot skal beskytte paven, OL og fotball-VM
Menneskelik
Hiroshi Ishiguros siste modell er en kopi av den 87-årige legendariske japanske rakugoen eller historiefortelleren Katsura Beicho. Han er en nasjonalhelgen, en slags Rolv Wesenlund i kimono, som begynte å kjenne seg for gammel til fortsatt å stå på scenen.
For å redde historiene sine og fortellerstilen sin, startet han et samarbeid med Ishiguro.
Enn så lenge er den fortellende geminoiden ikke vist offentlig, men vi får treffe ham i et atskilt laboratorierom sammen med Ishiguros assisterende professor Yutaka Nakamura.
– Se på ham. Han er vår siste, sier Nakamura og trykker på startknappen.
Den gamle rakugoen sitter på en pute i fortellerstilling og ser på oss med vennlige øyne.
Vi går fram til ham og tar på hans myke, gamle hud, kjenner på håret og hendene og slås av hvor ekstremt lik han er et ekte menneske.
Og plutselig begynner han å fortelle en historie for oss. Man tvinges til å tenke ekstra etter for å skjønne at det faktisk er en maskin som sitter der.
– Vi hadde kunnet vise en film eller plassere en båndopptaker på scenen og spilt av historien hans, men det ville overhodet ikke hatt samme effekt på publikum. Robotfortellerens utseende, miner og fakter er helt avgjørende for opplevelsen, sier Nakamura.
Les også: Se verdens minste robot-bie på vingene
Som kosedyr
Vi returnerer lett omtumlet til Hiroshi Ishiguro og spør ham om det gjenstår noen store problemer å løse før den perfekte geminoiden kan introduseres for et større marked.
– Luktesansen er fortsatt vanskelig å etterlikne. Smak og fysisk fornemmelse begynner vi å bli gode på, og synet er nærmest perfekt. Hørselssansen er den mest problematiske. Om en person står alene og prater med en robot i et lukket rom, er det ingen problemer. Men så fort lyd utenfra trenger seg på, fungerer ikke den vanlige stemmegjenkjenningsprogramvaren. I en folkemengde er det umulig for en robot å skille ut stemmen din.
Han viser oss en litt enklere og billigere robotmodell av en type som finnes, eller snart vil finnes, på forbrukermarkedet.
Telenoid likner på en enkel dukke. Den brukes allerede til selskap på japanske og danske aldershjem. Den er et mykt kosedyr som neppe vekker noens redsler for et framtidig robotsamfunn.
Ishiguro er vel innforstått med at slik frykt finnes, men han mener at den er overdreven.
– Om du blir skremt av datamaskiner, så blir du skremt av roboter. Det viktige er å vite at roboten har en knapp som man kan stenge den av med, akkurat som datamaskinen, sier han.
Nyte livet
Vi lurer på om redselen kan bunne i at robotene kan ta jobbene våre ifra oss. Ishiguro rister oppgitt på hodet.
– En gang i tiden utførte vi mange svært tunge og farlige jobber. Nå gjør maskiner dem i stedet, og snart er det robotenes tur. Menneskene kommer til å kunne vie tiden sin til andre og mer menneskevennlige jobber og kanskje til og med få tid til å nyte livet. Er det feil?
Mens vi grubler på det spørsmålet, forlater vi Ishiguros robotlaboratorium og tar høyhastighetstoget Shinkansen til Tokyo og vitenskapsmuseet Miraikan.
Utenfor vaier et flagg med påskriften Human Robot Interaction Conference 2013 i vinden.
Les også: Styrer roboten med tankene
Robotsamfunnet
På den årlige internasjonale konferansen deltar ledende forskere for å diskutere etiske, psykologiske og sosiale spørsmål i samspillet mellom roboter og mennesker.
Som for eksempel: Hvor hardt bør en robot holde i en menneskehånd? Er det ufint av roboter å peke? Finnes det en grense for hvor lik et menneske en robot får være?
Og sist, men ikke minst: Når blir robotsamfunnet virkelighet?
– Jeg tror at forandringene kommer veldig raskt. Plutselig er vi bare der – kanskje om 10–15 år. Derfor er det enormt viktig at vi i god tid utvikler en sunn, human og stabil form for samspillet mellom mennesker og roboter, sier Peter Kahn.
Han er psykologiprofessor ved universitetet i Washington i Seattle og leder for Human Interaction with Nature and Technological Systems-laboratoriet i samme by.
Forskningsfokuset hans er på etiske spørsmål rundt menneskets relasjon til natur og teknikk.
– Det gjelder å ha visjonen på plass i tide, slik at den driver fram teknikken istedenfor motsatt. Ellers kommer utviklingen til å domineres av og drives fram av store selskap som kun er interessert i å lokke oss til økt forbruk, sier han.
I dag koster det mellom fem og ti millioner kroner å produsere en forskningsrobot som kan gjøre det meste man ønsker. Ingenting for den vanlige forbruker, altså.
Men når mer avanserte roboter begynner å selges på forbrukermarkedet, vil prisene falle.
Peter Kahn er overbevist om at riktig formede roboter kan bidra til økt menneskelig velstand, til å utvikle vår kreativitet og våre sosiale relasjoner. Men det finnes en trend innen robotteknikken som bekymrer ham.
Les også: Roboter kan redde norsk industri
Hjemmehjelp
– I USA satser man akkurat nå enorme beløp på å gå over fra tradisjonell krigføring til robotkrigføring. Det kommer til å gjøre det lettere og mer uhyggelig å drepe, fordi det distanserer oss fra tilintetgjørelsen. Vi må ikke gå den veien, sier han.
Andre konferansedeltakere virker ikke like bekymret for utviklingen.
– Jeg ser på roboter mer som hjelpere og lagkamerater, sier professor Joshua Peschel ved universitetet i Illinois. 
Han jobber med små, luftbårne roboter som gjør oppdrag i vanskelig tilgjengelige områder – som for eksempel i tropiske regnskoger.
Stephanie Rosenthal arbeider hos Bossa Nova Robotics i USA. Firmaet utvikler roboter som kan hjelpe mennesker i hverdagen.
– Neste år slipper vi Mobi på forbrukermarkedet. Den skal kunne bære tunge ting i hjemmet, vise veien til produkter som du er interessert i på et varemagasin og lede deg riktig vei på en flyplass i et fremmed land.
I motsetning til Hiroshi Ishiguros geminoider, har ikke Mobi mange likheter med et menneske. Hodet er en dataskjerm, kroppen en eske full av mekanikk og istedenfor ben har den et kuleformet hjul.
Før Stephanie Rosenthal rekker å vise oss hva roboten hennes kan gjøre, må vi jage av sted til neste foredrag. En forskergruppe fra Missouri skal fortelle om hvorfor roboter er så mye bedre enn mennesker til å avhøre ofre.
Les også: Denne roboten kan bli en ball
