Hvor mye kontroll har vi egentlig med nanoteknologiutviklingen og konsekvensene for helse og miljø?
Vi spør Andrew Booth, seniorforsker ved Sintef og medlem av Teknologirådet.
– Vi putter nanosølv i sokker for at de ikke skal lukte fælt. Vi kan kjøpe fuktighetskrem med karbonballer på 60 atomer. Hvor mye blir mennesker og natur eksponert for nye nanomaterialer i dag?
– Det har vi ikke svar på. Det er vanskelig å kalkulere den totale eksponeringen. Det største problemet er å finne og isolere de ulike menneskeskapte nanomaterialene i produkter, avløpsvann, kroppsvev eller miljø. Ofte kan vi ikke bruke de samme teknikkene som for vanlige miljøgifter, og det er vanskelig å skille naturlige og menneskeskapte nanopartikler.
– Tilsynelatende nyttige materialer fra naturen kan være farlige – for eksempel asbest. Nanomaterialene kan også ha skadelige konsekvenser vi ikke kjenner. Ifølge regjeringens ferske nanostrategi er det i dag «begrenset informasjon om helse- og miljørisiko knyttet til bruken av nanomaterialer». Ligger vi etter med kunnskap og debatt om faremomentene?
– Det foregår mye forskning, men vi har ikke alle svarene ennå. Tilnærmingen til EU og Norge er fornuftig. Man forsøker å identifisere problemene før de dukker opp. I tilfellet med asbest utviklet mennesker sykdommer før problemet ble oppdaget. Nå prøver vi å gjøre denne forskningen i forkant. Jeg skulle ønske den offentlige debatten ga et mer balansert bilde av hvor mye EU og Norge investerer i å forsikre seg om at nanoteknologi er så trygt som mulig.
Les også: Samler energi med nanoteknologi
– Er det ulik risiko knyttet til ulike typer bruk av nanomaterialer?
– Den største bekymringen gjelder frie nanopartikler, som vil gi eksponering. Dersom nanomaterialer er inkorporert i produktet, er sjansen for eksponering mye mindre. Nanosølv i klær og antibakterielle produkter er et eksempel på bruk av frie nanopartikler. Forskning viser at når klærne vaskes, havner nanosølv i vannet og miljøet. Karbon-nanorør i tennisracketer er et eksempel på at nanomaterialet er inkorporert. Om racketen etter hvert vil slippe ut nanomaterialer når den blir dumpet, er et stort spørsmål. Her har vi ikke mange klare svar for øyeblikket, men dette er materialer som vil brytes ned veldig sakte.
Les også: Støvfri jakt på naturens byggesteiner
– Er det i praksis opp til bedriftene å vurdere risikoen ved å introdusere nye produkter med nanomaterialer på markedet?
– EU regulerer bruken av kjemikalier, og ansvaret for å gjøre risikovurderinger ligger hos de som lager eller bruker kjemikaliet. Dette skal utvides til også å gjelde nanomaterialer i framtida. Foreløpig er det lite regulering på plass, og det som finnes er uklart. Sølv er et godt eksempel. En sølvring på fingeren er ikke farlig, så da er argumentet at nanosølv heller ikke er farlig. I virkeligheten er dette veldig forskjellige ting. Nanomaterialer oppfører seg annerledes. En sølvring på fingeren er mye større enn cellene i kroppen. Nanopartikler er mindre enn celler, og har potensial til å påvirke dem direkte og forårsake problemer.
Les også: Pris til nanoforskere
– Hvilke krefter er det som først og fremst styrer utviklingen. Er det økonomiske interesser, behovet for å løse samfunnsmessige utfordringer, risikovurderinger eller nysgjerrighet og utforskingstrang?
– Alle de faktorene bidrar. Blir det identifisert risiko knyttet til en bestemt type materialer, vil det også innvirke. Forhåpentligvis vil man da klare å utvikle en ny generasjon materialer med de samme attraktive egenskapene, men som samtidig er trygt å bruke. Vi kan ikke si at vi ikke skal lage flere nanomaterialer før vi vet om de er trygge å bruke. Vi må lage dem før vi kan forstå dem.
Les også:
Nye solceller kan gi billigere strøm
Dette glasset produserer strøm
