Omtrent 200 kilo.
Det er hva innbyggerne i Norge hadde sittet igjen med om vi hadde delt all laksen som produseres her til lands.
Langt fremme
Den høye produksjonstakten kan Nordland takkes for. De ferskeste tallene viser at fylket produserer omtrent 185.000 tonn oppdrettslaks i året, noe som gjør det til landets største produsent – godt foran Hordaland og Troms.
Med nesten 200 lokaliteter for oppdrett av både laks og regnbueørret spredt rundt om i fylket er det kanskje ikke så rart at det koker i det kalde nord.
Det var mye av grunnen til at Teknisk Ukeblad satte seg på flyet til Bodø nylig.
På agendaen: Et besøk på et av verdens mest avanserte smoltanlegg og en tur til et mindre anlegg i Breivik i Salten, hvor vi ble lovet storvaksinering av smolt.
SE BILDENE: BILDERSERIE: Slik drives et lakseoppdrett
Godt skjult
Omtrent to timers kjøring nordover fra Bodø, gjennom et titall tunneler, over fjell og nedi daler – gjennom piskregn og sterk vind – finner vi Nordlaks’ splitter nye settefiskanlegg til 330 millioner kroner i lille Mørsvikbotn i Sørfold kommune.
Her blir lakseyngel klekket, fôret, vaksinert og beholdt helt til de er smolt, altså til de er klare til å settes ut i saltvann.
Dette skjer i til sammen fem tanker som rommer alt fra 25 til 1250 m³ vann.
– Dette er Rolls-Royce-versjonen, smiler daglig leder Stein Valle når han slipper TUs reportere inn på anlegget.
En vag fiskeeim, iblandet lukten av kraftfôr, blir raskt avløst av en mer fristende lukt inne på kontoret hans.
Valle er allerede i gang med å fortelle om spesifikasjonene på anlegget når kollega og avdelingsleder Anders Wold plasserer de nystekte vaflene på bordet.
Les også: Fiskeolje kan skade cellene
Topp moderne
– Dette er det første anlegget som er bygd med en bevisst trappetrinnsstruktur. I prinsippet tillater dette oss å avle opp smolt hele året, forteller Valle.
På mange måter betyr dette at han og kollegene har guderoller. Sier de «la det bli lys», slås lyset i tankene av eller på for å simulere vinter eller sommer.
Sier de «la det bli varme», justeres temperaturen opp eller ned i de ni tankene for å stimulere veksten på fisken.
Sier de «gi dem mat», spruter kraftfôret ut i tankene fra et sentralisert fôrsystem ved hjelp av noen enkle tastetrykk.
Fisk året rundt
Dette er i for seg ikke noe unikt i settefiskbransjen, men kompleksiteten på prosessene er enestående. Varmepumpesystemet, med sine fire varmepumper, kan eksempelvis varme opp 40.000 liter vann i minuttet fra to til 12 grader.
I tillegg kan man regulere temperaturen i hver tank, noe som gir muligheten til å øke eller bremse veksten på fisken individuelt. Kulde bremser utviklingen på fisken, mens varme «speeder» den opp.
– Lofotfiske er en gang i året, her sprer man det ut, illustrerer Valle.
Renslig
Det første som slår oss under rundturen på anlegget er rensligheten. Skal man ut til tankene, må man gå opp på en gummimatte, tre ut av treskoene og inn i et annet par uten å berøre gulvet.
I tillegg må man gni inn hendene med desinfiserende sprit. Dette er regler som skal følges både utendørs og innendørs.
Det finnes også andre overraskelser. I den ene fløyen av anlegget ligger et stort rom, hvor en mengde rør, to turbiner og pumper spiller sammen for å lage en formidabel støysymfoni.
En brølende avdelingsleder Andreas Wold forteller at vannet i tankene pumpes opp fra fjorden, og at man lager kraft fra vannet som renner ned fra fjellet like bak anlegget.
Eget kraftsystem
Her er det altså et eget kraftanlegg som produserer 500 kilowatt, noe bedriften får produksjonsstøtte i form av grønne sertifikater for å drive.
– Strømsystemet er et todelt system. Hvis noe går galt, kan det andre holde det i gang. På den måten sikrer vi oss mot kollaps. I dag er det slik at kraftverket forsyner oss med halvparten av strømbehovet vi har her, sier han.
– Hvordan har det fungert siden åpningen i august?
– Hvis du ser på kompleksiteten i anlegget, føler jeg vi har truffet rimelig godt blink, sier Valle.
Storvaksinering
Fulle av inntrykk og vafler, setter TUs utsendte seg i bilen og tar fatt på den strabasiøse turen tilbake til Bodø.
Morgenen etter venter nok en tur på hålkeføre, gjennom sterk vind og over høye fjell. Målet er Breivik i Salten, hvor Salten Havbruk holder til.
To ganger i året er det storinnrykk av omreisende vaksinepersonell til smoltanlegget. Problemer med oppdrettslaks på begynnelsen av 80-tallet, da mye sykdom og påfølgende antibiotikabruk tok knekken på mye fisk, er snudd på hodet.
Nå får fisken ett stikk som vaksinerer dem mot dødelige infeksjoner som vintersår, pankreasnekrose og vibriose.
Mye planlegging
Det er likevel mye som plass før man har kommet så langt. Hver fisk skal vaksineres én etter én, noe som krever mye planlegging og arbeid.
Tre dager før det hele starter blir fisken sultet slik at den ikke har mat i tarmen. Har den mat i seg, kan tarmsystemet punkteres hvis man bommer med stikket.
Etter sultingen blir fisken pumpet opp av tankene og opp i et eget kar hvor den blir bedøvet. Den blir så fraktet videre til et sorteringsbord hvor den blir plassert i en skuff og sendt gjennom en maskin som lynraskt måler fiskens størrelse for å beregne stikkpunktet.
Feilmarginen er liten: Man kan nemlig kun stikke i et område på seks-sju millimeter på buken av fisken. Bommer man, kan den dø.
Tar tid
Noen millisekunder etter målingen blir den stukket, før den seiler videre til et oppvåkningsbad hvor den rister av seg bedøvelsen.
– Den er litt sliten etter dette. Det tar noen dager før den tar til seg mat igjen, forteller Salten Havbruks daglige leder Børge Andreassen.
For to år siden ble vaksineringen gjort manuelt på anlegget.
Hver person stakk omtrent 20.000 fisk hver dag for hånd, noe som naturlig nok var svært belastende.
Etter en investering på 16 millioner kroner gjøres dette nå automatisk på anlegget, selv om man fremdeles må ha personell som legger fisken manuelt på plass.
Mye av det samme
På gode uker klarer teamet å vaksinere rundt 600.000 fisk. To av dem som er med, sier nøkkelen til å gjennomføre det rutinepregete arbeidet er å koble ut.
– Jeg hører på musikk. Det er egentlig bare en vanesak, sier Monica Pettersen (20).
– Man må være psykisk sterk for å få dette til, supplerer Yvonne Magnarsen (21), som har vært med på disse vaksineringsrundturene i to år.
Daglig leder Andreassen er imponert over arbeidsinnsatsen.
– De som holder på nå, har jobbet kontinuerlig siden 1. nyttårsdag. Det er så vidt de rekker å dra hjem å skifte før de setter i gang igjen, sier han.
Slik er altså hverdagen i et land som hvert år produserer laks for litt over 28 milliarder kroner. Og om et halvt år starter sommervaksineringen.
Flere laks i norske merder betyr for øvrig at presset på sikkerhet øker. Ekstremværet Berit bidro kraftig til at antallet rømningslaks i 2011 til slutt stoppet på 370.000.
I utgangspunktet skal oppdrettsanlegg her til lands tåle ekstremvær som kan oppstå i en 50-årsperiode, men etter uværet i romjulen skal laksenæringen nå vurdere om anleggene er gode nok.
Enkelte roper på at produksjonen må flyttes på land, mens andre etterlyser sikrere merder. Bellona tilhører den siste kategorien.
– Grunnleggende sett vil vi jo ha bedre kontroll på vannet som brukes i merdene. Landbasert oppdrett har enorme utfordringer, både når det gjelder arealbruk og energibruk som trengs for pumpe inn vann. Det har så store utfordringer at jeg ikke har stor tro på det, sier Sigurd Enge, som er rådgiver i marin forvaltning i Bellona.
– Lukkete merder på sjøen, derimot, er et konsept jeg har mer tro på, sier han.
Mer konflikter
Førsteamanuensis Kjetil Korsnes ved Universitetet i Nordland har heller ingen tro på at produksjonen blir lagt på land med det første.
– Legger man beslag på enorme arealer i kystsonen, vil det skape et uendelig mye større konfliktnivå enn i dag. Det vil også bli mye dyrere. Produksjonskostnadene vil bli veldig høye i en næring som allerede er ekstremt avhengig av kilopris, sier han.
– Jeg er oppgitt over at man tror man løse problemene i næringen med ett enkelt tiltak. Næringen har vist oss at den er ekstremt tilpasningsdyktig, men at den løser problemer med forskjellige løsninger. I Hardangerfjorden er det for eksempel annerledes forhold enn ved Varangerhalvøya, sier han.
Ønsker å få slutt på laksedøden
Rundt 17 prosent av laksen som produseres i Norge dør hvert år. Det prøver Korsnes å gjøre noe med.
Han er utdannet fiskehelsebiolog, har doktorgrad i molekylær virologi og har jobbet mot sykdomsproblemer i næringen i flere år. Klarer man å motvirke laksedøden, representerer dette store verdier, mener han.
– Vi ønsker å bidra til å få en produksjonsmetode som reduserer sykdom. Nå er det slik at én av fem går tapt, så det er et betydelig potensial i næringen, sier han.
Mindre stress
Problemer som lakselus, virus, bakterieproblemer og ikke minst rømning er viktige faktorer for at 17 prosent forsvinner hvert år. Ett av botemidlene er å stresse ned fiskene.
– Vi driver mye med stressreduksjon. Det har gitt gode resultater så langt. Stresset fisk kan få mer sykdom, forklarer Korsnes.
Vil ha mer innenlands
Selv om sykdom er spesialfeltet, er Korsnes lidenskapelig interessert i næringen og har en rekke synspunkter på hvordan den drives.
Han mener mye mer av videreforedlingen av laksen burde vært gjort her til lands.
– Det er en stor industri i Danmark og Frankrike som foredler norsk laks. De fileterer, lager røykelaks og så videre. Det er ikke vanskelig i det hele tatt, men det er tollbarrierer. Dette er noe av det samme som med oljen, vi er en råvareleverandør. Vi produserer jo ikke bensin i Norge. Det er i videreforedlingen pengene ligger. Man kunne firedoblet verdien av salgsvaren, sier han.
Kan kraft og laks gå hånd i hånd?
